Falsen møtte på Stortinget i 1815–1816 som representant for Nordre Bergenhus amt. I den første tiden la han seg på en bondevennlig linje. Han ville styrke odelsretten, han satte seg imot prinsippet om at embetsmenn uten videre skulle ha stemmerett, og han gjorde eiendomsrett til et hovedprinsipp for det å ha stemmerett. Alt dette ville styrke bøndenes stilling. Derimot avvek han fra sin bondevennlige linje når han i spørsmålet om allmenn verneplikt i praksis ville gjøre den plikten avgrenset til bondesønner.
Han ble igjen valgt til Stortinget i 1818, men fikk denne gangen ikke sin fullmakt godkjent da han bodde i Bergen, men ble valgt fra Nordre Bergenhus.
I 1821 ble han valgt som tingmann for Bergen og fungerte blant annet som visepresident og president. Men han ble nå etter hvert velvillig overfor kongen og avvisende overfor bøndene. Han gav etter for Karl Johans trusler i adelssaken, men loven om avviklingen av den norske adelen ble likevel drevet igjennom i 1821. Kongen hadde nektet å sanksjonere loven i 1815 og 1818. Falsen skiftet også i løpet av sesjonen mening om gjeldsoppgjøret med Danmark og foreslo at Norge skulle påta seg hele gjelden etter konvensjonen av 1819.
Falsen ble nå utsatt for voldsomme angrep. Det Norske Nationalblad fremstilte ham som en holdningsløs overløper som gikk den svenske konges ærend. Sterk motstand vakte også en rekke grunnlovsforslag om representasjonsordningen. Falsen foreslo blant annet at Lagtinget skulle bli et slags overhus, der ingen bonde kunne ha sete, og at det til Odelstinget bare skulle velges én bonde fra hvert amt. Dette var i tråd med hans eget grunnlovsforslag fra 1814.
Like mye kom hans forsvar i 1821 for absolutt veto til å føre ham i konflikt med majoriteten av stortingsmennene under den første vetostriden i perioden 1814–1824. På den måten gikk han langt i å støtte Karl Johans ambisjoner om å forrykke maktbalansen mellom kongen og Stortinget, og å gjennomføre det monarkiske prinsippet. Det vil si at kongen skulle være makttyngdepunktet og den politiske makten skulle utgå fra ham. Dette stod i sterk kontrast til folkesuverenitetstanken, prinsippet som gjorde folket til maktens kilde, og av dette fulgte at nasjonalforsamlingen skulle ha den viktigste politiske kompetansen, lovgivningsmyndighet. Mest av alt betydde Falsens stillingstagen at han støttet «amalgamasjonspolitikken» til den svenske kongen, som norske politikerne kalte det de anså som svenske forsøk på å innlemme Norge fullt og helt i Sverige uten frihet og selvstendighet. Dette gjorde Falsen upopulær. Han brøt med den norske nasjonale linjen i striden med Sverige.
Forslagene og framstøtene til Falsen ble forkastet på Stortinget i 1824. I 1822 lot han seg, uten innstilling fra den norske regjering, utnevne til generalprokurør, en slags kontrollør over embetsmennene i riket. Det stilte ham i sterk motsetning til embetsstanden og førte til at hans fullmakt som representant på det overordentlige storting i 1822 bare ble godkjent med svakt flertall. Fra da av var Falsen i virkeligheten politisk en død mann.
I 1828 fikk Falsen oppgaven med å lage utkast til en alminnelig politilov. I 1830 etterlot han seg papirer Afhandling om Politievæsenet. Her var han mer opptatt av statens sikkerhet mot egennyttige og farlige borgere enn av å trygge borgernes individuell velferd. Her anes et klart autoritært syn og et perspektiv ovenfra og ned i definisjonen av forholdet mellom stat og borgere.
Etter Johan Randolf Bulls død i 1827 ble Falsen utnevnt til Norges annen høyesterettsjustitiarius. Han tiltrådte i mai 1828, men virket ble kortvarig. I juni måned samme år fikk han et slagtilfelle i retten, og siden kunne han ikke utføre arbeidet i Høyesterett. I 1830 døde han.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.