Maleri. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Christian Magnus Falsen var en norsk politiker og embetsmann. Falsen utarbeidet sammen med Johan Adler utkastet til Grunnloven som ble vedtatt 1814.
Falsen var jurist og den ledende representant på Riksforsamlingen på Eidsvoll for den gruppen som ble kalt «selvstendighetspartiet». Han var formann i konstitusjonskomiteen på Riksforsamlingen og fikk senere hedersbetegnelsen «Grunnlovens far». Falsen var en nær venn av Christian Frederik, men ble senere velvillig innstilt overfor Karl Johan.
Christian Magnus Falsen ble født i Oslo og var sønn av Enevold de Falsen og Anna Henrike Petronelle Mathiesen. Han ble utdannet jurist i 1802. I 1808 ble Falsen utnevnt til sorenskriver i Follo, i 1814 til amtmann i Nordre Bergenhus amt, i 1822 til generalprokurør, i 1825 til stiftamtmann i Bergen og i 1827 til høyesterettsjustitiarius.
I februar og mars 1814 utarbeidet Falsen sammen med lektor Johan Gunder Adler et utkast til en konstitusjon som var det utkastet, blant flere, som hovedsakelig ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av Grunnloven av 17. mai samme år. Hvilke deler av utkastet hver enkelt av dem har skrevet, er uklart.
Falsen, som var valgt som representant for Akershus amt på Riksforsamlingen, kom straks til å innta en ledende stilling og var en kraftig talsmann for selvstendighetspolitikken. Som formann i konstitusjonskomiteen var han en drivende kraft i arbeidet for den nye konstitusjonen. I juni 1814 sendte Falsen ut et stridsskrift for selvstendighetspartiet, meget svenskfiendtlig i dets tendens og rettet mot unionsplanene og Karl Johan. Det er mulig at han her gjorde seg til talsmann for kong Christian Frederik sitt eget syn.
I august 1814 ble Falsen tilkalt ved rådslagningene som førte til Mossekonvensjonen, og han talte for fortsatt kamp. Meget skuffet over resultatet lot han seg samme måned utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus amt.
Falsen møtte på Stortinget i 1815–1816 som representant for Nordre Bergenhus amt. Han hadde hittil ført en bondevennlig politikk, men kom nå i motsetning til bøndene da han sterkt gikk inn for at bare bondegutter skulle utskrives til soldater.
I 1821 ble han valgt som tingmann for Bergen og fungerte blant annet som visepresident og president. Men han ble nå etter hvert velvillig overfor kongen og avvisende overfor bøndene. Han gav etter for Karl Johans trusler i adelssaken, men loven om avviklingen av den norske adelen ble likevel drevet igjennom i 1821. Kongen hadde nektet å sanksjonere loven i 1815 og 1818. Falsen skiftet også i løpet av sesjonen mening om gjeldsoppgjøret med Danmark og foreslo at Norge skulle påta seg hele gjelden etter konvensjonen av 1819.
Falsen ble nå utsatt for voldsomme angrep. Det Norske Nationalblad fremstilte ham som en holdningsløs overløper som gikk den svenske konges ærend. Sterk motstand vakte også en rekke grunnlovsforslag om representasjonsordningen. Falsen foreslo blant annet at Lagtinget skulle bli et slags overhus, der ingen bonde kunne ha sete, og at det til Odelstinget bare skulle velges én bonde fra hvert amt. Dette var i tråd med hans eget grunnlovsforslag fra 1814.
Disse forslagene ble enstemmig forkastet på Stortinget i 1824. I 1822 lot han seg, uten innstilling fra den norske regjering, utnevne til generalprokurør, en slags kontrollør over embetsmennene i riket. Det stilte ham i sterk motsetning til embetsstanden og førte til at hans fullmakt som representant på det overordentlige storting i 1822 bare ble godkjent med svakt flertall. Fra da av var Falsen i virkeligheten politisk en død mann. Etter Johan Randolf Bulls død i 1827 ble Falsen utnevnt til Norges annen høyesterettsjustitiarius. Han tiltrådte i mai 1828, men virket ble kortvarig. I juni måned samme år fikk han et slagtilfelle i retten, og siden kunne han ikke utføre arbeidet.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.