Christian Magnus Falsen

Christian Magnus Falsen ble født i Oslo og var sønn av Enevold de Falsen og Anna Henrike Petronelle Mathiesen. Han ble utdannet jurist i 1802. I 1808 ble Falsen utnevnt til sorenskriver i Follo, i 1814 til amtmann i Nordre Bergenhus amt, i 1822 til generalprokurør, i 1825 til stiftamtmann i Bergen og i 1827 til høyesterettsjustitiarius.

I februar og mars 1814 utarbeidet Falsen sammen med lektor Johan Gunder Adler et utkast til en konstitusjon. Dette utkastet, blant flere, påvirket i flere trekk utformingen av Grunnloven av 17. mai samme år. Hvilke deler av utkastet hver enkelt av dem har skrevet, er uklart. Grunnlovsutkastet er sterkt påvirket av amerikanske og franske konstitusjoner, og rommet klart republikanske ideer. Det kommer til uttrykk i ønsket om å verne den enkelte borgeren mot overgrep fra staten, og de fremmet tanken om at en stat måtte styres av myndige og selvstendige borgere. Hos Falsen og Adler stod også tanken om folkesuverenitet sterkt, i og med at de søkte å sikre nasjonalforsamlingen suveren kompetanse når det gjaldt å foreta endringer av Grunnloven og å ha avgjørende lovgivningsmyndighet i vanlige lovsaker.

Falsen og Adler fremmet i sitt grunnlovsutkast ønske om et tokammersystem, der «lagmannstinget» skulle fungere som et overhus i forhold «odelstinget» i rollen som et underhus. Reglene for valg av representanter til lagmannstinget var klart mer sosialt eksklusivt — der bønder og andre lavere stender var utelukket — enn hva tilfellet var for odelstinget. Derimot skulle en betydelig del av bøndene kunne velges inn i odelstinget. Men stemmerettsreglene som Falsen og Adler foreslo, gav færre bønder stemmerett enn hva som ble bestemt i Grunnloven av 17. mai 1814. Det er åpenbart at Falsen og Adler ønsket å gjøre lagmannstinget til et reelt overhus som gjennom vetorett skulle kunne stoppe for vidtgående og radikale lovvedtak i odelstinget. De opplyste eiendomsmennene i overkammeret skulle moderere folkeviljen i underkammeret, het det. Forslaget til Falsen og Adler om et tokammersystem ble vesentlig moderert i Grunnloven av 17. mai 1814, ved at det ikke gjennomført egne valg til kamrene, og at kamrene fungerte mest som en form for arbeidsdeling mellom likestilte representanter.

Falsen, som var valgt som representant for Akershus amt på Riksforsamlingen, kom straks til å innta en ledende stilling og var en kraftig talsmann for selvstendighetspolitikken. Som formann i konstitusjonskomiteen var han en drivende kraft i arbeidet for den nye konstitusjonen. I juni 1814 sendte Falsen ut et stridsskrift for selvstendighetspartiet, meget svenskfiendtlig i dets tendens og rettet mot unionsplanene og Karl Johan. Det er mulig at han her gjorde seg til talsmann for kong Christian Frederiks eget syn.

I august 1814 ble Falsen tilkalt ved rådslagningene som førte til Mossekonvensjonen, og han talte for fortsatt kamp mot den norsk-svenske unionen. Meget skuffet over resultatet – at unionen mellom Norge og Sverige ble godkjent – lot han seg samme måned utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus amt.

Falsen møtte på Stortinget i 1815–1816 som representant for Nordre Bergenhus amt. I den første tiden la han seg på en bondevennlig linje. Han ville styrke odelsretten, han satte seg imot prinsippet om at embetsmenn uten videre skulle ha stemmerett, og han gjorde eiendomsrett til et hovedprinsipp for det å ha stemmerett. Alt dette ville styrke bøndenes stilling. Derimot avvek han fra sin bondevennlige linje når han i spørsmålet om allmenn verneplikt i praksis ville gjøre den plikten avgrenset til bondesønner.

I 1821 ble han valgt som tingmann for Bergen og fungerte blant annet som visepresident og president. Men han ble nå etter hvert velvillig overfor kongen og avvisende overfor bøndene. Han gav etter for Karl Johans trusler i adelssaken, men loven om avviklingen av den norske adelen ble likevel drevet igjennom i 1821. Kongen hadde nektet å sanksjonere loven i 1815 og 1818. Falsen skiftet også i løpet av sesjonen mening om gjeldsoppgjøret med Danmark og foreslo at Norge skulle påta seg hele gjelden etter konvensjonen av 1819.

Falsen ble nå utsatt for voldsomme angrep. Det Norske Nationalblad fremstilte ham som en holdningsløs overløper som gikk den svenske konges ærend. Sterk motstand vakte også en rekke grunnlovsforslag om representasjonsordningen. Falsen foreslo blant annet at Lagtinget skulle bli et slags overhus, der ingen bonde kunne ha sete, og at det til Odelstinget bare skulle velges én bonde fra hvert amt. Dette var i tråd med hans eget grunnlovsforslag fra 1814.

Like mye kom hans forsvar i 1821 for absolutt veto til å føre ham i konflikt med majoriteten av stortingsmennene under vetostriden i perioden 1814–1824. På den måten gikk han langt i å støtte Karl Johans ambisjoner om å forrykke maktbalansen mellom kongen og Stortinget, og å gjennomføre det monarkiske prinsippet. Det vil si at kongen skulle være makttyngdepunktet og den politiske makten skulle utgå fra ham. Dette stod i sterk kontrast til folkesuverenitetstanken, prinsippet som gjorde folket til maktens kilde, og av dette fulgte at nasjonalforsamlingen skulle ha den viktigste politiske kompetansen, lovgivningsmyndighet. Mest av alt betydde Falsens stillingstagen at han støttet «amalgamasjonspolitikken» til den svenske kongen, som norske politikerne kalte det de anså som svenske forsøk på å innlemme Norge fullt og helt i Sverige uten frihet og selvstendighet. Dette gjorde Falsen upopulær. Han brøt med den norske nasjonale linjen i striden med Sverige.

Forslagene og framstøtene til Falsen ble forkastet på Stortinget i 1824. I 1822 lot han seg, uten innstilling fra den norske regjering, utnevne til generalprokurør, en slags kontrollør over embetsmennene i riket. Det stilte ham i sterk motsetning til embetsstanden og førte til at hans fullmakt som representant på det overordentlige storting i 1822 bare ble godkjent med svakt flertall. Fra da av var Falsen i virkeligheten politisk en død mann.

I 1828 fikk Falsen oppgaven med å lage utkast til en alminnelig politilov. I 1830 etterlot han seg papirer Afhandling om Politievæsenet. Her var han mer opptatt av statens sikkerhet mot egennyttige og farlige borgere enn av å trygge borgernes individuell velferd. Her anes et klart autoritært syn og et perspektiv ovenfra og ned i definisjonen av forholdet mellom stat og borgere.

Etter Johan Randolf Bulls død i 1827 ble Falsen utnevnt til Norges annen høyesterettsjustitiarius. Han tiltrådte i mai 1828, men virket ble kortvarig. I juni måned samme år fikk han et slagtilfelle i retten, og siden kunne han ikke utføre arbeidet. I 1830 døde han.

• Christian Magnus Falsen i Norsk biografisk leksikon
• Falsen (slekt)
• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
• Grunnlovens historie
• Mossekonvensjonen
• Novembergrunnloven
• vetostriden
• stemmerettens historie i Norge

• Østvedt, Einar: Christian Magnus Falsen : linjen i hans politikk, 1945, Finn boken