Laos er blant de minst utviklede land og har foreløpig en relativt svakt utviklet pengeøkonomi. Den tidligere sentralistiske planleggingsøkonomien ble i 1980- og 1990-årene gradvis erstattet med en markedsøkonomi. Reformene medførte betydelig økonomisk vekst frem til 1997 da landet ble kraftig rammet av krisen i nabolandet Thailand. Landet er rikt på vannkraft, mineralressurser og skog. Likevel hindres utviklingen av en utilstrekkelig infrastruktur, et lavt utdanningsnivå i befolkningen og et lite hjemmemarked med svært dårlig kjøpekraft. Utenlandsk hjelp er helt avgjørende for landets utvikling. Landet mottar betydelig hjelp både fra multilaterale organisasjoner som ulike FN-organisasjoner, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbank, og direkte bistand fra enkeltland som Sverige, Australia, USA og Frankrike. Utenlandske investeringer er ønsket og etablert innen vannkraftutbygging, gruvedrift, turisme og klesproduksjon. Fattigdom er særlig utbredt på landsbygda og i avsidesliggende områder.

Jordbruket er viktigste næringsgren. I 2001 stod landbruket for ca. halvparten av BNP og sysselsatte ca. 80 % av arbeidskraften. Næringen er generelt lite utviklet og produktiviteten er lav. Kun 10 % av landets areal regnes som anvendelig for jordbruk. Terrenget og de dårlige transportforholdene forringer mulighetene for en kostnadseffektiv risproduksjon slik den praktiseres i nabolandene. Jordbruket kan inndeles i to atskilte økonomiske soner: en rikere lavlandssone langs Mekong («Mekong-korridoren») og en fattig høylandssone i de høyereliggende områdene. I 1990-årene lyktes myndighetene gjennom store investeringer i teknologi og opplæring av bøndene å øke produktiviteten betydelig i lavlandsområdene. I de høyereliggende områdene praktiseres i hovedsak fortsatt svedjebruk og naturalhusholdning. Ris er det overveiende viktigste produktet og dyrkes av 85 % av bøndene. De viktigste risområdene er på slettene langs Mekong, nær Vientiane, Savannakhet og Champasak. Laos er vanligvis selvforsynt med ris. Landet er imidlertid ofte utsatt for tørke eller flom, som påvirker risproduksjonen og økonomien i alvorlig grad. I tillegg til ris dyrkes mais, søtpoteter, tobakk, jordnøtter, soyabønner, frukt og grønnsaker i lavlandet, tobakk, te, kaffe og mais i høylandet. I nordlige Laos, i det såkalte Gylne triangel, dyrker ulike hmong- og mien-grupper opium, hvilket som oftest er deres eneste salgsprodukt. I 2001 ble Laos regnet som verdens nest største opiumprodusent etter Myanmar og befolkningen som verdens nest mest opiumsavhengige etter Iran. Myndighetene har som mål å bekjempe opiumsdyrkingen med utenlandsk hjelp. Kaffeproduksjon er en vekstnæring på Bolovenplatået i sør. Også husdyrholdet regnes som vekstnæring, og bestandene har økt sterkt siden 1985.

Laos har Asias største skogreserver i forhold til flateinnholdet. Per 1996 dekket skogen ca. 40 % av landets areal. Teak er det mest verdifulle treslaget. Ukontrollert hugst, rydding av skog i forbindelse med svedjejordbruk samt omfattende ødeleggelser under krigen har bidratt til at skogreservene er betydelig redusert. I 1991 innførte myndighetene strenge hugstrestriksjoner, og i 1999 ble en ny landskapsvernlov vedtatt. Den kommersielle hugsten av økonomisk utnyttbare treslag, inklusive den ulovlige, ligger på rundt 425 000 m3 per år, hvilket er 50 % over det som regnes som forsvarlig. Det samles i tillegg 4–5 mill. m3 per år for bruk til brensel.

Laos antas å ha rike forekomster av bl.a. gull, jernmalm, tinn, kobber, bly, sink, sølv, edelstener, pottaske og gips. Kobber og gull utvinnes bl.a. ved Sepon øst for Savannakhet. Ellers utvinnes tinn, gips og noe sølv og sink. Dårlig utbygde transportårer og svakt rettsvern har hittil holdt utenlandske gruveselskaper fra å investere mer i landet. Kobber, tinn og andre metaller ble utvunnet allerede for 5000 år siden. Ban Chiang-kulturen, som antas å være verdens eldste bronsealderkultur, hadde sitt senter i det sentrale Laos og i det nordøstlige Thailand.

Mens trekull står for en overveiende del av landets totale energiforbruk, står vannkraft for den overveiende delen av elektrisitetsproduksjonen. Laos har ikke et landsomfattende kraftnett. Kun 20 % av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Vannkraftens utbygde kapasitet er på 623 MW. Ca. 60 % av produksjonen eksporteres til Thailand. Laos har et betydelig vannkraftpotensial beregnet til totalt 18 000 MW. Eksport av elektrisk kraft regnes som viktig inntektskilde for fremtiden, og flere nye kraftverk er under bygging eller prosjektering med utenlandsk hjelp. Mangel på finansiering har forhindret en raskere utbygging.

Industrien har vært lite utviklet og begrenset til treforedling, tekstil- og klesproduksjon, lettere forbruksvarer og håndverksproduksjon. I 1990-årene gjennomførte myndighetene en privatisering og restrukturering av mange statsforetak. I en periode i 1990-årene mottok landet flere direkte utenlandsinvesteringer i industrien (de fleste thailandske). Utviklingen hindres imidlertid av et lite og svakt hjemmemarked. Den overveiende delen av industribedriftene er lokaliert til Vientiane med produksjon av mineralvann, øl, sigaretter, sement og andre bygningsartikler.

Tallene for utenrikshandelen er usikre (bl.a. grunnet aktiv smuglingsvirksomhet), men landet har til tider hatt store underskudd på handelsbalansen. De viktigste eksportproduktene er klær og tekstiler, elektrisitet, tømmerprodukter, kryssfiner og kaffe. De viktigste importproduktene er kjøretøyer, sement, jern og forbruksvarer. Thailand og Vietnam er de viktigste handelspartnerne. Liberalisering av økonomien har åpnet en livlig handel mellom de beslektede folkegruppene på begge sider av Mekong. En tilsvarende grensehandel har oppstått over den lao-kinesiske grensen i nord, og med Vietnam over Lao Bao i sør.

Samferdselen er svært dårlig utbygd, noe som hindrer den økonomiske utviklingen. Landet mangler jernbane, har et dårlig utbygd veisystem, og har en fordyrende adgang til havner i nabolandene. Et forbedret veinett som er avgjørende for landets videre vekst, er under betydelig utbygging med assistanse fra Den asiatiske utviklingsbanken, Verdensbanken, FN, Sverige og Australia. Det er beregnet at 1/3 av landsbyene, med 22 % av befolkningen, er lokalisert til steder som ikke kan nås med kjøretøyer. «Vennskapsbroen» over Mekong, 20 km sør for Vientiane, ble ferdig 1994, som den første bro som forbinder Laos med Thailand. Mekong er i tørkeperioden kun navigerbar ca. 550 km mellom Luang Prabang og Khong-fallene, sør for Savannakhet. Ved høyere vannstand er den navigerbar også inn i Kina. Flytransporten, som betjenes av Lao Aviation, er liten i volum. Likevel er den viktig, siden den forbinder de urbane områdene med ellers utilgjengelige steder. Myndighetene ser det som et viktig satsingsområde å bygge ut samferdselen slik at landet kan fungere som et «servicesenter» for handelen mellom Kina, Vietnam, Thailand og Kambodsja.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.