Laos er blant verdens minst utviklede land og har foreløpig en relativt svakt utviklet pengeøkonomi. Den tidligere sentralistiske planleggingsøkonomien ble i 1980- og 1990-årene gradvis erstattet med en markedsøkonomi. Reformene medførte betydelig økonomisk vekst frem til 1997 da landet ble kraftig rammet av krisen i nabolandet Thailand. Landet er rikt på vannkraft, mineralressurser og skog. Likevel hindres utviklingen av en utilstrekkelig infrastruktur, et lavt utdanningsnivå i befolkningen og et lite hjemmemarked med svært dårlig kjøpekraft. Som et av verdens fattigste land er Laos fortsatt sterkt avhengig av utenlandsk bistand. Handelsbalansen er negativ.

Målet for revolusjonsregjeringen i 1975 var et sosialistisk samfunn; dens viktigste virkemidler var kollektivisering av jordbruket og industrialisering etter østeuropeisk modell. Kollektiviseringen møtte motstand og førte til nedgang i risproduksjonen; den ble også sett som medvirkende årsak til at ca. 300 000 laoter flyktet fra landet i 1975-1985, omkring halvparten tilhørte hmongfolket. Gradvis kom en økonomisk nyorientering med spillerom for privat næringsdrift; i jordbruket gikk man etter hvert tilbake til tradisjonelle familiebruk. Ved tusenårsskiftet var de fleste kollektiver blitt nedlagt.

Etter mønster fra Vietnam har regimet siden 1988 gjennomført markedsøkonomiske reformer, men den laotiske reformtakten har vært tregere. Ennå mangler viktige legale og institusjonelle strukturer for en effektiv markedsøkonomi. Markedet har likevel reagert positivt på endringene og veksten har vært god, om enn fra et svært lavt nivå.

I 1991 fikk Laos en ny grunnlov uten den tidligere vektleggingen av sosialismen, men med åpning for markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Grunnloven stadfester kommunistpartiets posisjon som landets ledende maktorgan. Ettpartistaten ble stadfestet også ved partikongressen i 2006.

Gjennomsnittlig økonomisk vekst i perioden 1988-2008 er oppgitt til ca. 6 prosent årlig. Landet har fortsatt utviklingen av markedsøkonomi etter vietnamesisk mønster. I perioden 1993-2003 ble andelen som lever i ekstrem fattigdom redusert fra 30 til 24 prosent av befolkningen, ifølge regjeringens statistikk. I regjeringens 6. femårsplan (2006-2010) tas det sikte på en ytterligere reduksjon til 20 prosent. Målet er for øvrig at Laos skal vokse seg ut av gruppen Minst utviklede land (MUL) innen 2020.

Laos var lenge storprodusent av opium og heroin i sin del av «Det gylne triangel». Produksjonen har minket gradvis. FNs narkotikabyrå (United Nations Organisation on Drugs and Crime, UNODC) betegnet i 2008 Laos som «nesten opiumfritt». I 2001 kom en lov som fastsetter dødsstraff for besittelse av mer enn 500 gram heroin.

Jordbruket er viktigste næringsgren. I 2001 stod landbruket for ca. halvparten av BNP og sysselsatte ca. 80 prosent av arbeidskraften. Næringen er generelt lite utviklet og produktiviteten er lav. Kun 10 prosent av landets areal regnes som anvendelig for jordbruk. Terrenget og de dårlige transportforholdene forringer mulighetene for en kostnadseffektiv risproduksjon slik den praktiseres i nabolandene.

Jordbruket kan inndeles i to atskilte økonomiske soner: en rikere lavlandssone langs Mekong («Mekong-korridoren») og en fattig høylandssone i de høyereliggende områdene. I 1990-årene lyktes myndighetene gjennom store investeringer i teknologi og opplæring av bøndene å øke produktiviteten betydelig i lavlandsområdene. I de høyereliggende områdene praktiseres i hovedsak fortsatt svedjebruk og naturalhusholdning.

Ris er det overveiende viktigste produktet og dyrkes av 85 prosent av bøndene. De viktigste risområdene er på slettene langs Mekong, nær Vientiane, Savannakhet og Champasak. Laos er vanligvis selvforsynt med ris. Landet er imidlertid ofte utsatt for tørke eller flom, som påvirker risproduksjonen og økonomien i alvorlig grad.

I tillegg til ris dyrkes mais, søtpoteter, tobakk, jordnøtter, soyabønner, frukt og grønnsaker i lavlandet, tobakk, te, kaffe og mais i høylandet.

I nordlige Laos, i det såkalte Gylne triangel, dyrker ulike hmong- og mien-grupper opium, hvilket som oftest er deres eneste salgsprodukt. I 2001 ble Laos regnet som verdens nest største opiumprodusent etter Myanmar, og befolkningen som verdens nest mest opiumsavhengige etter Iran. Myndighetene har som mål å bekjempe opiumsdyrkingen med utenlandsk hjelp. Kaffeproduksjon er en vekstnæring på Boloven-platået i sør. Også husdyrholdet regnes som vekstnæring, og bestandene har økt sterkt siden 1985.

Laos har Asias største skogreserver i forhold til flateinnholdet. Per 1996 dekket skogen ca. 40 prosent av landets areal. Teak er det mest verdifulle treslaget. Ukontrollert hugst, rydding av skog i forbindelse med svedjejordbruk samt omfattende ødeleggelser under krigen har bidratt til at skogreservene er betydelig redusert. I 1991 innførte myndighetene strenge hugstrestriksjoner, og i 1999 ble en ny landskapsvernlov vedtatt. Den kommersielle hugsten av økonomisk utnyttbare treslag, inklusive den ulovlige, ligger på rundt 425 000 m3 per år, hvilket er 50 prosent over det som regnes som forsvarlig. Det samles i tillegg 4–5 millioner m3 per år for bruk til brensel.

Laos antas å ha rike forekomster av blant annet gull, jernmalm, tinn, kobber, bly, sink, sølv, edelstener, pottaske og gips. Kobber og gull utvinnes blant annet ved Sepon øst for Savannakhet. Ellers utvinnes tinn, gips og noe sølv og sink. Dårlig utbygde transportårer og svakt rettsvern har hittil holdt utenlandske gruveselskaper fra å investere mer i landet. Kobber, tinn og andre metaller ble utvunnet allerede for 5000 år siden. Ban Chiang-kulturen, som antas å være verdens eldste bronsealderkultur, hadde sitt senter i det sentrale Laos og i det nordøstlige Thailand.

Mens trekull står for en overveiende del av landets totale energiforbruk, står vannkraft for den overveiende delen av elektrisitetsproduksjonen. Laos har ikke et landsomfattende kraftnett. Kun 20 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet.

Et særlig potensial ligger i produksjon og eksport av vannkraft med Thailand som hovedkunde. Mekong-elven renner gjennom landet fra nord til sør, og det satses på en storstilt vannkraftutbygging på Mekongs tallrike sideelver. Vannkraftens utbygde kapasitet er på 623 MW. Ca. 60 prosent av produksjonen eksporteres til Thailand. Laos har et betydelig vannkraftpotensial beregnet til totalt 18 000 MW. Eksport av elektrisk kraft regnes som viktig inntektskilde for fremtiden, og flere nye kraftverk er under bygging eller prosjektering med utenlandsk hjelp. Mangel på finansiering har forhindret en raskere utbygging.

Verdensbanken gav i 2005 sin støtte til et av de største og mest kontroversielle vannkraftprosjekter i Asia, Nam Theun 2 (NT2), 25 mil sørøst for Vientiane. Det hadde da vært på planleggingsstadiet i 20 år. Kostnadsberegnet til ca. 10 milliarder kroner var dette landets største anleggsprosjekt noensinne. NT2 var siden 1990-årene blitt motarbeidet av miljøaktivister. Disse viste blant annet til tvangsflytting av 6200 mennesker og konsekvenser for ytterligere 100 000 i områder nedenfor den 50 meter høye demningen. Kraftverket ble åpnet i 2010 og generere 1070 MW.

Industrien har vært lite utviklet og begrenset til treforedling, tekstil- og klesproduksjon, lettere forbruksvarer og håndverksproduksjon. I 1990-årene gjennomførte myndighetene en privatisering og restrukturering av mange statsforetak. I en periode i 1990-årene mottok landet flere direkte utenlandsinvesteringer i industrien (de fleste thailandske). Utviklingen hindres imidlertid av et lite og svakt hjemmemarked. Den overveiende delen av industribedriftene er lokaliert til Vientiane med produksjon av mineralvann, øl, sigaretter, sement og andre bygningsartikler.

Tallene for utenrikshandelen er usikre (blant annet grunnet aktiv smuglingsvirksomhet), men landet har til tider hatt store underskudd på handelsbalansen. De viktigste eksportproduktene er klær og tekstiler, elektrisitet, tømmerprodukter, kryssfiner og kaffe. De viktigste importproduktene er kjøretøyer, sement, jern og forbruksvarer. Thailand og Vietnam er de viktigste handelspartnerne. Liberalisering av økonomien har åpnet en livlig handel mellom de beslektede folkegruppene på begge sider av Mekong. En tilsvarende grensehandel har oppstått over den lao-kinesiske grensen i nord, og med Vietnam over Lao Bao i sør.

Samferdselen er svært dårlig utbygd, noe som hindrer den økonomiske utviklingen. Landet mangler jernbane, har et dårlig utbygd veisystem, og har en fordyrende adgang til havner i nabolandene. Et forbedret veinett som er avgjørende for landets videre vekst, er under betydelig utbygging med assistanse fra Den asiatiske utviklingsbanken, Verdensbanken, FN, Sverige og Australia. Det er beregnet at 1/3 av landsbyene, med 22 prosent av befolkningen, er lokalisert til steder som ikke kan nås med kjøretøyer.

«Vennskapsbroen» over Mekong, 20 km sør for Vientiane, ble ferdig i 1994, som den første bro som forbinder Laos med Thailand. Mekong er i tørkeperioden kun navigerbar ca. 550 km mellom Luang Prabang og Khong-fallene, sør for Savannakhet. Ved høyere vannstand er den navigerbar også inn i Kina. Flytransporten, som betjenes av Lao Aviation, er liten i volum. Likevel er den viktig, siden den forbinder de urbane områdene med ellers utilgjengelige steder. Myndighetene ser det som et viktig satsingsområde å bygge ut samferdselen slik at landet kan fungere som et «servicesenter» for handelen mellom Kina, Vietnam, Thailand og Kambodsja.

Etter mangeårig isolasjon er Laos siden tusenårsskiftet blitt et nytt reisemål for turister fra Vesten. Infrastrukturen er gradvis blitt bedre. I 2008 åpnet en ny hovedvei gjennom Laos, hovedsakelig finansiert av Kina. Tidligere tok det to dager å kjøre gjennom landet fra den kinesiske grensen til hovedstaden Vientiane – på den nye motorveien kan turen gjøres på ca. fem timer. Veibyggingen har gitt kraftig vekst i samhandelen Laos – Kina. Veien gjennom Laos er en del av den større North-South Economic Corridor, et nettverk av veier mellom den kinesiske provinshovedstaden Kunming og Bangkok. Med den nye veiforbindelsen forventes betydelig vekst i samhandelen med Kina.

Utenlandsk hjelp er helt avgjørende for landets utvikling. Landet mottar betydelig hjelp både fra multilaterale organisasjoner som ulike FN-organisasjoner, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbank, og direkte bistand fra enkeltland som Sverige, Australia, USA og Frankrike. Utenlandske investeringer er ønsket og etablert innen vannkraftutbygging, gruvedrift, turisme og klesproduksjon. Fattigdom er særlig utbredt på landsbygda og i avsidesliggende områder.

Laotisk økonomi er avhengig av utenlandsk bistand. Ifølge UNDP utgjør bistanden 18 prosent av BNP og hele 70 prosent av offentlige investeringer. Den makroøkonomiske situasjonen betegnes som stabil, men lave skatteinntekter og en stor andel ubetjente lån skaper usikkerhet, og landet er for en stor del avhengig av lån og bistand. Laos ble i 2008 rangert som nr. 133 av 179 land på FNs globale levekårsindeks.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.