Etiopias samtidshistorie

De militære styrkenes administrasjonsråd – Dergen, ledet av Mengistu Haile Mariam (1974–1991) – hadde siden avsettelsen av keiser Haile Selassie i 1974 vært engasjert i krig. Eritrean People's Liberation Front (EPLF) og Tigray People's Liberation Front (TPLF) var fronter som kjempet for selvstyre i henholdsvis Eritrea og Tigray. Etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjetunionen i 1985 og da den kalde krigen gikk mot slutten, falt den militære og økonomiske støtten til Etiopia gradvis bort.

Samtidig led den etiopiske hæren en serie nederlag – særlig i Eritrea og Tigray i nord, men også i de sentrale provinsene Gondar, Gojan, Wollo og Shoa. 21. mai 1991 flyktet Mengistu Haile Mariam via Kenya til Zimbabwe, der han fikk politisk asyl. General Tesfaye Gebre Kidan tok over ledelsen av regjeringen og innledet fredsforhandlinger i London. Samtidig tok styrker fra TPLF kontroll over Addis Abeba.

TPLF hadde i 1989 dannet Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF), og dette partiet var utgangspunktet for Etiopias nye overgangsregjering. EPRDFs leder Meles Zenawi ble valgt til president for overgangsregjeringen. EPLF var ikke offisielt representert ved konferansen, men sendte observatører, og det ble utarbeidet en avtale mellom EPLF og EPRDF om at Eritrea skulle styre seg selv som en de facto selvstendig stat, under ledelse av EPLF, til en folkeavstemning om områdets fremtid ble avholdt. Dette skjedde i 1993 med den følge at Eritrea ble en selvstendig stat, løsrevet fra Etiopia.

Høsten 1999 forsøkte Etiopia å få Sør-Afrika til å utlevere Mengistu, der han oppholdt seg for medisinsk behandling, hvilket påskyndet hans retur til Zimbabwe, som nektet å utlevere ham. I 1995 begynte rettssaken mot Mengistu og andre i Dergen, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten under «den røde terror» i 1970-årene. Først i 2003 slapp forsvarerne til i saken, som da omfattet om lag 6500 tiltalte, hvorav cirka 3000 in absentia.

En grunnlovgivende forsamling ble valgt i 1994 – med klart flertall for EPRDF/TPLF – og denne vedtok samme år landets nye grunnlov, som blant annet innførte parlamentarisk styresett. Landet ble delt i ni delstater, etter etniske skillelinjer, i en føderal modell. I teorien er det mulig for delstatene å bryte ut av føderasjonen og bli selvstendige. Denne ordningen ble ansett som et interessant politisk forsøk i Afrika, hvor etniske skillelinjer fremsto mer tydelig som et demokratisk problem og en vesentlig kilde til politisk-militær konflikt.

I Etiopia har reformen blant annet hatt den effekt at den dominerende stillingen til amhara-folkegruppen og den sentrale Shoa-provinsen er vesentlig redusert. Mens amharer utgjorde en stor del av den sentrale forvaltningen så vel som politiske elite under keiserdømmet og militærdiktaturet, er denne dominansen etter EPRDFs maktovertakelse erstattet av en sterk innflytelse fra tigray-folket, noe TPLFs sterke stilling i EPRDF er et eksempel på.

Forholdet mellom det nye TPLF-dominerte regimet som tok makten i Etiopia 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF som samme år overtok styringen av Eritrea, var i utgangspunktet godt. Den EPLF-støttede etiopiske regjeringen la til rette for Eritreas selvstendighet 1993, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to nabolandene.

Til tross for lokalt selvstyre og det pluralistiske politiske systemet, fikk EPRDF utstrakt makt, som langt på vei minnet om et ettpartistyre, og hvor den utøvende makt ble lagt til statsministeren. Forut for det første frie parlamentsvalget i 1995 etablerte EPRDF et nettverk av allierte partier basert på etnisk tilhørighet og med basis i regionene, og EPRDF fikk i alt 483 av 537 representanter. Meles Zenawi ble av parlamentet valgt til statsminister, Negasso Gidada til president; etterfulgt av Girma Wolde-Giorgis i 2001, som igjen ble etterfulgt av Mulatu Teshome.

Til tross for EPRDFs sterke maktposisjon, samt enkelte begrensninger av demokratiske rettigheter, fantes det en rekke opposisjonspartier og allianser. Ved valget på ny nasjonalforsamling i mai 2000 sikret EPRDF seg 472 av de 522 setene, og de fleste utenlandske observatører stilte seg kritiske til gjennomføringen av valget.

Ved opptakten til valget i 2005 la regimet til rette for en mer åpen politisk debatt og et større spillerom for opposisjonen. Dette skapte optimisme om et politisk skifte hos befolkningen, men etter valget lot resultatene vente på seg. Opposisjonen krevde å få stemmetallene publisert og beskyldte EPRDF for å manipulere resultatene. Uroen vokste, og i juni og november 2005 var det omfattende demonstrasjoner i Addis Abeba. Regimet svarte med å slå hardt ned på protestene, og om lag 100 000 demonstranter ble arrestert. Da de fleste opposisjonspolitikerne boikottet sine plasser i nasjonalforsamlingen, ble også disse arrestert og fengslet. Etter at de hadde bedt om unnskyldning for sine handlinger, ble de aller fleste sluppet ut.

Valget i 2005 ble på mange måter et veiskille i etiopisk politikk. Det ble innledningen på et mer autoritært styre, hvor en rekke nye lover begrenset friheten til politiske partier, pressen og det øvrige sivile samfunn. I tillegg førte en omfattende kampanje til at millioner av mennesker ble tvunget til å tegne seg som medlemmer av EPRDF. Opposisjonen ble svekket, og den optimismen som rådet i 2005, ble erstattet av apati og frykt.

Ved valget i 2010 fikk opposisjonen inn kun to representanter til nasjonalforsamlingen, og etter valget i 2015 ble ingen representanter fra opposisjonen valgt. Det er blant utenlandske observatører generell enighet om at dette skyldtes utstrakt valgfusk. EPRDFs leder og statsminister Meles Zenawi døde i august 2012, og makten ble da overtatt av Hailemariam Desalegn, som kommer fra den lille etniske gruppen wolaita i sør.

Det er også grupper som har fortsatt den væpnede kampen som ble ført mot Dergen, fremfor alt Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). OLF var med i overgangsregjeringen, men trakk seg ut i 1992 og fortsatte den væpnede kampen. OLF kjemper for en selvstendig oromo-stat og forsterket denne målsettingen på sin konferanse i 1998, hvorpå bevegelsen mottok støtte fra Eritrea, og trappet opp sin virksomhet.

I de senere år har organisasjonen blitt betydelig svekket, ikke minst på grunn av interne stridigheter. Deler av ONLF gikk 1998 inn i Somali People's Democratic Party, mens brorparten av bevegelsen har fortsatt geriljavirksomheten i Ogaden. Eritrea har også trent og bevæpnet en annen opprørsbevegelse, Benishangul People's Liberation Movement, i delstaten Benishangul Gumuz vest i Etiopia. I årene 2003–2004 kom det til alvorlige etniske motsetninger i Gambela-regionen.

Den etiopiske staten er blitt stadig sterkere fra 2000-tallet og har utviklet et omfattende kontrollsystem som har gjort politisk dissens vanskelig. Til tross for dette har det forekommet protester mot myndighetenes politikk. Fra 2012 mobiliserte hovedstadens muslimer seg gjennom ukentlige demonstrasjoner mot det de opplevde som regimets ulovlige innblanding i religiøse affærer. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på, og lederne ble i 2015 anklaget for terrorvirksomhet og dømt til lange fengselsstraffer.

Omfattende etniske protester fra 2014 var en omfattende utfordring for det etiopiske regimet og brakte landet inn i en alvorlig politisk krise. Demonstrasjonene oppstod først i 2014 blant oromo-ungdom som protesterte mot den såkalte Addis Ababa Master Plan. Denne planen innebar betydelig utvidelse av hovedstadens grenser, og oromoene mente at dette ville medføre tap av oromo-land. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned, men gjentok seg med ny og utvidet styrke fra november 2015. Protestene utvidet seg i til Amhara-regionen, med voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter. Protester har også tiltatt i den vestlige delstaten Gambela, hvor tildeling av land til utenlandske investorer og kommersielt jordbruk har medført at lokalbefolkningen er i ferd med å bli frarøvet land.

Regimet reagerte til slutt med å erklære unntakstilstand i oktober 2016, og frem til denne ble opphevet i august 2017, gjennomførte føderale sikkerhetsstyrker kampanjer som brutalt og effektivt endte protestene. Titusener ble arrestert, og blant dem de mest sentrale oromo-opposisjonspolitikerne. Offisielt ble omkring 500 mennesker drept under demonstrasjonene, men det er grunn til å tro at dette tallet er høyere.

Etiopia opplevde – kort tid etter at unntakstilstanden ble opphevet – i august 2017 en ny runde av interne uroligheter i form av voldelige sammenstøt mellom oromo og etiopiske somaliere langs grensen mellom regional-staten Oromo og regional-staten Somali. Denne konflikten stammer fra uenigheter om grensen mellom de to regionene. Trefninger hvor de to regionenes sikkerhetsstyrker har vært involvert har ført til flere hundre døde og masseflukt av hovedsakelig oromo fra grenseområdene. Det offisielle tallet på flyktninger har ligget på omkring 600 000, et tall som mest sannsynlig er for lavt.

Oromo- og Amhara-protestene fortsatte inn i 2018, og da statsminister Hailemariam Desalegn uventet gikk av i februar, ble en ny unntakstilstand innført. Dette førte også til en dyp krise i lederskapet innenfor EPRDF, en krise som ble avverget ved at Abiy Ahmed, en oromo, ble utnevnt til statsminister i april 2018. Han iverksatte omfattende reformer og klarte med det å gjøre slutt på protestene. Tusenvis av politiske fanger ble løslatt og unntakstilstanden opphevet. Krigen med Eritrea ble avsluttet og etiopiske styrker trukket tilbake fra okkuperte områder. Det ble også slutt på det 34 år gamle opprøret i Ogaden ved en fredsavtale med Ogaden National Liberation Front. Etiopia har likevel sett en oppblomstring av etniske konflikter over hele landet, noe som etter hvert har ført til over en million interne flyktninger.

I november 2020 angrep TPLF basene til Etiopias nordkommando og stjal utstyr fra den etiopiske hæren. Noe av den utløsende årsaken til angrepet var at Etiopias nasjonalforsamling ikke anerkjente lokalvalgene i Tigray hvor TPLF fikk klart flertall. Økonomiske sanksjoner ble vedtatt. Dette ble tolket som en krigserklæring av TPLF, og statsminister Abiy svarte med å sende regjeringsstyrker inn i Tigray.

Konflikten ble til krig med målrettede angrep på TPLF og dens ledelse. Nabolandet Eritrea deltok på regjeringens side, som også hadde milits fra Amhara-regionen med seg. En motoffensiv fra TPLF og ni andre grupper sommeren 2021 endte til slutt med en våpenhvile i desember samme år. En fredsavtale ble kunngjort i mars 2022, men brutt få måneder senere. Fredsforhandlingene ledet av Den afrikanske unionen (AU) stanset. I september brøt det ut krigshandlinger på flere fronter, også med deltakelse fra eritreiske styrker.

Sivile tigrayanere er blitt offer for vold, overgrep og etnisk fordrivelse. Amnesty International har betegnet overgrepene under beleiringen av Aksum som «forbrytelser mot menneskeheten». Ifølge hjelpeorganisasjoner kan halvparten av Tigrays befolkning være rammet av hungersnød på grunn av krigshandlinger. Tørken har store konsekvenser også for andre deler av Etiopia. TPLFs styrker er også kritisert for overgrep mot sivilbefolkningen.

Nesten to år etter at de første skuddene ble avfyrt, ble det i slutten av oktober inngått en fredsavtale i Sør Afrika mellom de stridende parter med AU som mellommann. Det var enighet om å åpne for uhindret bistand til mellom fem og seks millioner innbyggere som gjennom nesten hele perioden har vært avskåret fra nødvendige tilførsler av mat og medisiner. Regjeringen har også lovet å gjenopprette telekommunikasjon- og banktjenester.

Avtalen innebærer imidlertid langt mer enn slutt på krigshandlinger. Den bestemmer det framtidige forholdet mellom Tigray og de føderale myndighetene. Sistnevntes konstitusjonelle makt i regionen skal gjenopprettes og dens styrker plasseres i hovedstaden Mekelle, ved flyplasser og andre viktige knutepunkter. En felles administrasjon skal styre inntil valg kan avholdes. Dette innebærer at TPLFs regjering som ble valgt i 2020, blir oppløst. Dette var krigens viktigste utløsende årsak. Tigrays væpnede styrker skal avvæpnes og demobiliseres. Fredsløsningen innebærer i realiteten full kapitulasjon fra TPLFs side. Den er i utgangspunktet skjør da verken Eritreas eller Amhara-militsens landokkupasjon er avklart.

Den økonomiske veksten under Abiy har i 2020/2021 vært betydelig med 6,3 prosent vekst. På grunn av ettervirkninger etter covid-19, krigen i Ukraina og den pågående konflikten med Tigray har veksten minsket. Det får store sosiale konsekvenser fordi Etiopia allerede er ett av de fattigste landene i verden med en nasjonalinntekt per innbygger på 890 amerikanske dollar. Abyi har sluttført store infrastrukturprosjekt som Grand Renaissance Dam – oppdemningen av Blå-Nilen – hvor elektrisitetsproduksjon er begynt. Forhandlingene med nabolandene, blant annet Egypt og Sudan, om fordeling av vannressursene i Nilen har imidlertid hatt liten framgang. En massiv innsats for å bygge nye boliger i de større byene er også igangsatt. Å styrke selvforsyning og matsikkerhet er en høy prioritet.

• Etiopias historie
• Etiopias utenrikspolitikk
• Etiopias politiske system
• Etiopias befolkning
• Statsoverhoder i det moderne Etiopia