Etiopia har i de siste tiår gjennomgått dramatiske endringer, ikke minst på det økonomiske området. Landet har også sett omfattende politisk-strukturelle endringer med innføringen av det såkalte etnisk føderale system. Etiopia har også utviklet seg i en retning hvor demokratiet har fått stadig trangere kår, og hvor systematiske brudd på menneskeretter har er blitt vanlig.

Mengistu Haile Mariams Derg regimet  (1974-1991) hadde siden av 1970-tallet vært engasjert i krig Eritrean People's Liberation Front (EPLF) og Tigray People's Liberation Front (TPLF) - fronter som kjempet for selvstyre i henholdsvis Eritrea og Tigray. Etter Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjetunionen og da den kalde krigen gikk mot slutten, falt den militære og økonomiske støtten til  Etiopia gradvis bort. Samtidig led den etiopiske hæren en serie nederlag – særlig i Eritrea og Tigray i nord, men også i de sentrale provinsene Gondar, Gojan, Wollo og Shoa. 21. mai 1991 flyktet Mengistu Haile Mariam via Kenya til Zimbabwe, der han fikk politisk asyl. General Tesfaye Gebre Kidan tok over ledelsen av regjeringen, og innledet fredsforhandlinger i London, samtidig som styrker fra TPLF omringet og tok kontroll over Addis Abeba. TPLF hadde i 1989 dannet Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF), og dette partiet var utgangspunktet for Etiopias nye overgangsregjering. EPRDFs leder Meles Zenawi ble valgt til president for overgangsregjeringen. EPLF var ikke offisielt representert ved konferansen, men sendte observatører, og det ble utarbeidet en avtale mellom EPLF og EPRDF om at Eritrea skulle styre seg selv som en de facto selvstendig stat, under ledelse av EPLF, til en folkeavstemning om områdets fremtid ble avholdt. Dette skjedde i 1993 med den følge at Eritrea ble en selvstendig stat, løsrevet fra Etiopia.

Høsten 1999 forsøkte Etiopia å få Sør-Afrika til å utlevere Mengistu, der han oppholdt seg for medisinsk behandling, hvilket påskyndet hans retur til Zimbabwe, som nektet å utlevere ham. I 1995 begynte rettssaken mot Mengistu og andre i Dergen, tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten under den røde terror i 1970-årene. Først i 2003 slapp forsvarerne til i saken, som da omfattet om lag 6500 tiltalte, hvorav cirka 3000 in absentia.

En grunnlovgivende forsamling ble valgt i 1994 – med klart flertall for EPRDF/TPLF – og denne vedtok samme år landets nye grunnlov, som blant annet innførte parlamentarisk styresett. Landet ble delt i ni delstater, etter etniske skillelinjer, i en føderal modell. I teorien er det mulig for delstatene å bryte ut av føderasjonen og bli selvstendige. De konstitusjonelle forordninger for føderale enheter på etnisk grunnlag ble ansett som et interessant politisk forsøk i Afrika, hvor etniske skillelinjer fremsto mer tydelig som et demokratisk problem og en vesentlig kilde til politisk-militær konflikt. I Etiopia har reformen blant annet hatt den effekt at den dominerende stilling til amhara-folkegruppen og den sentrale Shoa-provinsen er vesentlig redusert. Mens amharer utgjorde en stor del av den sentrale forvaltning så vel som politiske elite under keiserdømmet og militærdiktaturet, er denne dominansen etter EPRDFs maktovertakelse erstattet av en sterk innflytelse fra tigray-folket, reflektert ved den sterke stilling TPLF har i EPRDF.

Til tross for lokalt selvstyre og det pluralistiske politiske systemet, fikk EPRDF utstrakt makt, som langt på vei minnet om et ettpartistyre, og hvor den utøvende makt ble lagt til statsministeren. Forut for det første frie parlamentsvalget 1995 etablerte EPRDF et nettverk av allierte partier basert på etnisk tilhørighet og med basis i regionene, og EPRDF fikk i alt 483 av 537 representanter. Meles Zenawi ble av parlamentet valgt til statsminister, Negasso Gidada til president; etterfulgt av Girma Wolde-Giorgis i 2001, som igjen ble etterfulgt av den nåværende presidenten Mulatu Teshome. Til tross for EPRDFs sterke maktposisjon, samt enkelte begrensninger av de demokratiske rettigheter, fantes det en rekke opposisjonspartier og allianser. Ved valget på ny nasjonalforsamling i mai 2000 sikret EPRDF seg 472 av de 522 setene, og de fleste utenlandske observatører stilte seg kritiske til gjennomføringen av valget. Ved opptakten til valget i 2005 la regimet til rette for en åpnere politisk debatt og et større spillerom for opposisjonen. Dette skapte optimisme om et politisk skifte hos befolkningen, men etter valget lot resultatene vente på seg. Opposisjonen krevde å få stemmetallene publisert og beskyldte EPRDF for å manipulere resultatene. Uroen vokste, og i juni og november 2005 var det omfattende demonstrasjoner i Addis Abeba. Regimet svarte med å slå hard ned på protestene, og om lag 100 000 demonstranter ble arrestert. Da de fleste opposisjonspolitikerne boikottet sine plasser i nasjonalforsamlingen, ble også disse arrestert og fengslet. Etter at de hadde bedt om unnskyldning for sine handlinger, ble de aller fleste sluppet ut.

Valget i 2005 ble på mange måter et veiskille i etiopisk politikk. Det ble innledningen på et mer autoritært styre, hvor en rekke nye lover begrenset friheten til politiske partier, pressen og det øvrige sivile samfunn. I tillegg førte en omfattende kampanje til at millioner av mennesker ble tvunget til å tegne seg som medlemmer av EPRDF. Opposisjonen har som resultat blitt meget svekket, og den optimismen som rådet i 2005 har blitt erstattet av apati og frykt. Ved valget i 2010 fikk opposisjonen inn kun to representanter til nasjonalforsamlingen, og etter valget i 2015 ble ingen representanter fra opposisjonen valgt. Det er blant utenlandske observatører generell enighet om dette var resultat av utstrakt valgfusk. EPRDFs leder og statsminister Meles Zenawi døde i august 2012, og makten ble da overtatt av Hailemariam Desalegn, som kommer fra den lille etniske gruppen wolaita i sør.

Det er også grupper som har fortsatt den væpnede kampen som ble ført mot Dergen, fremfor alt Oromo Liberation Front (OLF) og Ogaden National Liberation Front (ONLF). Førstnevnte var med i overgangsregjeringen, men trakk seg ut i 1992 og fortsatte den væpnede kampen. OLF kjemper for en selvstendig oromo-stat, og forsterket denne målsettingen på sin konferanse i 1998, hvorpå bevegelsen mottok støtte fra Eritrea, og trappet opp sin virksomhet. I de senere år har organisasjonen blitt betydelig svekket, ikke minst på grunn av interne stridigheter. Deler av ONLF gikk 1998 inn i Somali People's Democratic Party, mens brorparten av bevegelsen har fortsatt geriljavirksomheten i Ogaden. Eritrea har også trent og bevæpnet en annen opprørsbevegelse, Benishangul People's Liberation Movement, i delstaten Benishangul Gumuz vest i Etiopia. 2003–04 kom det til alvorlige etniske motsetninger i Gambela-regionen.

Den etiopiske stat er blitt stadig sterkere fra 2000-tallet, og har utviklet et omfattende kontroll-system som har gjort politisk dissens vanskelig. Til tross for dette har man vært vitne til protester mot myndighetenes politikk. Fra 2012 mobiliserte hovedstadens muslimer seg gjennom ukentlige demonstrasjoner mot det de opplevde som regimets ulovlige innblanding i religiøse affærer. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på, og lederne ble i 2015 anklaget for terror-virksomhet og dømt til lange fengselsstraffer.

Omfattende etniske protester fra 2014 representerte en seriøs utfordring for det etiopiske regimet, og brakte landet inn i en alvorlig politisk krise. Demonstrasjonene oppstod først i 2014 blant blant oromo ungdom som protesterte mot den såkalte Addis Ababa Master-plan. Denne planen innebar betydelig utvidelse av hovedstadens grenser, og oromoene mente at dette ville medføre tap av oromo-land.  Demonstrasjonene  ble brutalt slått ned, men gjentok seg med ny og utvidet styrke fra november 2015. Protestene utvidet seg i til Amhara regionen, hvor sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstrasjoner var av en voldelig karakter. Protester har også tiltatt i den vestlige delstaten Gambela, hvor tildeling av land til utenlandske investorer og kommersielt jordbruk har medført at lokalbefolkningen er i ferd med å bli frarøvet land. Regimet reagerte til slutt med å erklære unntakstilstand i oktober 2016, og frem til denne ble opphevet i august 2017, gjennomførte føderale sikkerhetsstyrker kampanjer som brutalt og effektivt endte protestene. Titusener ble arrestert, og blant dem de mest sentrale oromo opposisjons-politkere. Offisielt ble omkring 500 mennesker drept under demonstrasjonene, men det er grunn til å tro at dette tallet er høyere.

Etiopia opplevde - kort tid etter at unntakstilstanden ble opphevet - i august 2017 en ny runde av interne uroligheter i form av voldelige sammenstøt mellom oromo og etiopiske somaliere langs grensen mellom Oromo regional-staten og Somali regional-staten. Denne konflikten stammer fra uenigheter om grensen mellom de to regionene, og trefninger hvor de to regionenes sikkerhetsstyrker har vært involvert har ført til flere hundre døde, og masseflukt av hovedsakelig oromo fra grenseområdene. Det offisielle tallet på flyktninger har ligget på omkring 600 000, et tall som mest sannsynlig er for lavt.

Forholdet mellom det nye TPLF-dominerte regimet som tok makten i Etiopia 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF som samme år overtok styringen av Eritrea, var i utgangspunktet godt. Den EPLF-støttede etiopiske regjeringen la til rette for Eritreas selvstendighet 1993, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to nabolandene. Med løsrivelsen av Eritrea mistet Etiopia sin grense mot havet, og det var for Etiopia av særlig økonomisk betydning fortsatt å ha adgang til havnene Assab og Massawa; den tredje havnen som betjente Etiopia var Djibouti. I takt med Eritreas behov for å markere sin nyvunne selvstendighet ble samarbeidsklimaet mellom nabostatene forverret, og det skapte misnøye i Etiopia da Eritrea 1997 innførte sin egen valuta, nakfa; til da hadde også Eritrea benyttet den etiopiske birr, hvilket også lettet det nære økonomiske samkvemmet.

En grensetvist mellom de to landene ved det omstridte landområdet Badme, førte i mai 1998 til full krig som involverte store troppestyrker og medførte betydelige tap på begge sider. Den eritreiske regjering hevdet at det angjeldende landområdet var en del av Eritrea etter grensedragninger mellom Italia som daværende kolonimakt og Etiopia, mens etiopiske myndigheter var av motsatt oppfatning. De to parter hadde ulike versjoner av hendelsene ved krigsutbruddet: Etiopia beskyldte Eritrea for å ha sendt soldater inn på etiopisk territorium; eritreerne hevdet at det angjeldende landområdet var en del av Eritrea – og at etiopiske styrker hadde gått inn i Eritrea. Kampene spredde seg til tre fronter; ved Badme og Zalambessa i Tigray-provinsen og Bure i Afar-regionen. Krigen eskalerte, og etiopiske fly bombet blant annet flyplassen i Eritreas hovedstad Asmara, mens eritreiske fly angrep provinshovedstaden Mekele i Tigray. Etter en felles politisk intervensjon fra USA og Rwanda, samt fra Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), ble det oppnådd en midlertidig våpenhvile. Begge parter brukte denne tiden til å kjøpe flere våpen og bygge opp sine hærstyrker. I februar 1999 brøt nye kamper ut, ved de samme tre fronter, og etiopiske styrker rykket inn og besatte eritreisk territorium. OAU engasjerte seg på ny i forsøk på å bilegge konflikten, men Etiopia fortsatte å rykke frem selv da Eritrea aksepterte vilkårene i OAU-planen. Også etter at kampene stilnet av på våren 1999, fortsatte sporadiske sammenstøt ut året, og inn i 2000 – til krigen brøt ut for fullt igjen, med en større etiopisk offensiv i mai, med omfattende bombeangrep mot havnebyene Massawa og Assab, og erobring av Zalambessa. FNs sikkerhetsråd vedtok en våpenembargo mot de to land. 25. mai kunngjorde Eritrea at landet ville trekke tilbake sine styrker fra de omstridte områdene.

De to land inngikk omsider en fredsavtale i Alger i juni 2000, fremforhandlet av OAU. Avtalen innebar langt på vei en seier for Etiopia, og etiopiske styrker ble stående i de deler av Eritrea som var under etiopisk kontroll ved avtalens inngåelse. De ble i juli avløst av en fredsstyrke fra FNUnited Nations Mission in Ethiopia and Eritrea (UNMEE), på 4200 soldater. Den ble utplassert i en 25 km bred buffersone på den eritreiske siden av grensen. Norske observatører deltok i UNMEE fra starten. En endelig fredsavtale ble undertegnet i Alger i desember, mens spørsmålet om grensedragning ble overlatt til en grensekommisjon under Den internasjonale domstolen i Haag, som begge sider forpliktet seg til å akseptere. Men da kommisjonen la frem sin vurdering 2002, nektet Etiopia å akseptere avgjørelsen, som innebar at Badme – så vel som et annet grenseområde, Irob – tilhørte Eritrea. Følgelig ble også FNs arbeid med en fysisk demarkasjon av grensen trenert av Etiopia, samtidig som Eritrea vanskeliggjorde arbeidet til UNMEE.

Tilsynelatende har krigen dreid seg om kontrollen over seks omstridte landområder som dels er velegnet for jordbruk, dels regnes som potensielt mineralrike. Krigen er imidlertid antatt å ha økonomiske årsaker ut over territoriale forhold. Konflikten knyttes ikke minst til det forhold at Etiopia ved Eritreas selvstendighet mistet adgangen til havet og derved kontrollen over havnene Assab og Massawa. Etiopia har avvist at det har til hensikt å forsøke å ta tilbake kontrollen over Assab. Det ses imidlertid også som mulig at det finnes oljereserver i havet utenfor Assab, som Etiopia naturlig ville ønske å høste fortjeneste fra.

Det er uklart hvor mange som ble drept under krigen og hvor mange som omkom som indirekte følge av den; overslag går ut på minst 80 000. Kampene våren 2000 falt sammen med en alvorlig hungersituasjon på Afrikas horn, som forsterket den humanitære katastrofen i store deler av Etiopia. Som følge av krigen ble rundt 100 000, de fleste bønder, tvunget bort fra sine hjem på begge sider av grensen. Etiopia utviste om lag 40 000 mennesker av eritreisk bakgrunn, også mange som hadde etiopisk statsborgerskap, til tross for at disse var akseptert som etiopiske borgere også etter Eritreas selvstendighet i 1993. Om lag 550 000 med eritreisk bakgrunn befant seg i Etiopia ved selvstendigheten. Etter krigens slutt i Eritrea 1991 ble rundt 130 000 etiopiere utvist derfra; i 1998–99 valgte over 20 000 å forlate Eritrea som følge av krigen.

Grunnet den strategiske betydningen på Afrikas horn og de mange regionale konflikter, er Etiopia blitt trukket inn i stormaktenes kamp om interessesfærer. Landet samarbeidet med Storbritannia under andre verdenskrig, med USA etter krigen og med Sovjetunionen etter 1977, da allianseforholdet skiftet helt: fra å ha vært en nær alliert av USA ble Etiopia Sovjetunionens nærmeste allierte i Afrika. Som nært tilknyttet Østblokken, mottok Etiopia også assistanse fra blant annet DDR og Cuba; sistnevnte satte inn store troppestyrker under Ogaden-krigen, hvilket snudde krigen i favør av Etiopia. Den sovjetiske støtten inkluderte en omfattende våpenbro til Etiopia under Ogaden-krigen og deretter militær assistanse i krigen mot frigjøringsbevegelsen i Eritrea.

Regionale konflikter har medført anspent forhold til flere naboland; særlig har forholdet til Somalia tradisjonelt vært anstrengt, blant annet som følge av krav fra Somalia på landområder i Ogaden. Denne konflikten førte 1977–78 til Ogaden-krigen mellom Etiopia og Somalia. Etter at Etiopia slo tilbake det somaliske angrepet, har de to nabostatene utkjempet konflikten gjennom støtte til ulike opprørsgrupper. Som følge av opptrappingen på frontene i Eritrea og Tigray valgte Etiopia å gjenopprette de brutte diplomatiske forbindelsene med Somalia i 1988; tropper stasjonert ved den somaliske grensen kunne dermed frigjøres til tjeneste i Eritrea. Som del av konflikten mellom Eritrea og Etiopia har disse to statene også spilt på somaliske grupper. Etiopia skal ha støttet grupperinger som bekjempet den somaliske president Hassan Aidid. Etter en avtale fra 1999 skulle de to land avstå fra å støtte opprørere i det andre landet. I 1995–96 sprengte den islamistiske grupperingen al-Ittihad al-Islamiya flere bomber i etiopiske byer, noe som medførte at det etiopiske flyvåpenet angrep og utslettet al-Ittihad al-Islamiyas baser i Luuq i Somalia august 1996. Etiopia foretok etter dette sporadiske militære operasjoner på somalisk jord. Etter at United Islamic Courts (UIC) tok kontrollen over Mogadishu i 2006 og erklærte jihad mot Etiopia, lanserte den etiopiske hær en storstilt invasjon i desember samme år. UIC ble fort jaget ut av Mogadishu, men dette gav grunnlaget for vedvarende kamper mellom etiopierne og den islamistiske gruppen Al-ShabaabEtiopia trakk seg ut i 2009, etter at en ny somalisk regjering var kommet på plass og sikkerheten overtatt av den afrikanske unions (AU) styrker. Etiopia gikk imidlertid, sammen med Kenya, inn i Somalia igjen i 2011 for å fortsette kampen mot Al-Shabaab. Etiopiske styrker er nå integrert som del av AU sine styrker. 

Forholdet til Sudan har også vært dårlig, og Etiopia støttet den sørsudanske frigjøringsbevegelsen SPLM, samtidig som Sudan så gjennom fingrene med at EPLF sendte sine forsyninger inn i Eritrea via Sudan. Etiopia, sammen med Eritrea og Uganda – og med støtte fra USA – fortsatte å bistå SPLM/SPLA, også med våpen, trening og direkte militær deltakelse. Forholdet til Sudan ble svekket etter attentatforsøket mot Egypts president Hosni Mubarak i Addis Abeba 1995, som Sudan var antatt å stå bak. Forholdet ble senere bedret, og Sudans president avla Etiopia et offisielt besøk i november 1999. Flere samarbeidsavtaler ble inngått. Veiforbindelser er forbedret, noe som blant annet muliggjør Etiopias bruk av havnen i Port Sudan på Rødehavskysten. I 2004 gikk Etiopia, Sudan og Jemen sammen om å danne en antiterror-akse mot ekstremister aktive på Afrikas horn.

Etiopia har i de senere år spilt en mer aktiv rolle i det regionale samarbeidet på Det afrikanske horn. Landet var i 1986 en av grunnleggerne til det som etter hvert fikk navnet Intergovernmental Authority on Development (IGAD), og som ble omstrukturert i 1996. IGAD, med Etiopia i en lederrolle, har engasjert seg mye i konflikten i Somalia, og siden 2011 i konflikten i Sør-Sudan. Etiopia har særlig engasjert seg i den sistnevnte konflikten, hvor tidligere utenriksminister Seyoum Mesfin har hatt ansvaret for forhandlinger mellom de involverte parter. Dette engasjementet henger sammen med Etiopias raske økonomiske vekst de senere årene, hvor landet ser på seg selv som en viktig premissleverandør for utvikling og stabilitet på Det afrikanske horn.

Israel har tradisjonelt hatt et nært forhold til Etiopia. I 1980-årene og frem til 1991 leverte Israel våpen til juntaen, mot at Israel fikk brakt ut etiopiske jøder, falasha, til Israel, først gjennom en hemmelig operasjon via Sudan, og senere åpenlyst fra Etiopia. I 2003 kunngjorde Israel at landet ville ta imot ytterligere 20 000 etiopiere av jødisk herkomst. Etiopia har tradisjonelt også hatt et godt forhold til Egypt, men i andre halvdel av 1990-årene protesterte Etiopia mot egyptiske planer om mer intensiv utnyttelse av Nilens vann. Egypt har på sin side sett med skepsis på etiopiske planer om å bygge en dam på Den blå Nilen, fra Tanasjøen. I 1999 inngikk Egypt, Etiopia og Sudan en avtale om strategisk samarbeid om Nilen. Dette har blitt mer anstrengt etter at Etiopia startet byggingen av den såkalte Grand Ethiopian Renaissance Dam i 2011, noe som Egypt frykter vil redusere dets tilgang på vann. Forholdet til nabolandet Djibouti ble styrket som følge av krigen med Eritrea, da Etiopia mistet adgangen til de eritreiske havnene på Rødehavskysten og ble avhengig av Djibouti havn for mesteparten av sin utenrikshandel. Etiopia har også pleiet gode forbindelser med Kenya, og sett på muligheten av også å bruke havnen i Mombasa. Storstilte planer om å utvikle en ny havn i Lamo i Kenya er underveis, og tanken er å bygge forbindelser til Sør-Sudan og Etiopia. Etiopia har også etablert gode forbindelser med Saudi-Arabia, og undertegnet 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – som har vært i militær konflikt med Eritrea.

Etter maktskiftet i 1991 har Etiopia ført en åpen utenrikspolitikk, og forholdet til USA er blitt vesentlig bedret. Som sete for hovedkvarteret til Organisasjonen for afrikansk enhet (fra 2002 Afrikanske Union,) er Addis Abeba og Etiopia et utenrikspolitisk senter i Afrika, med en lang rekke ambassader. 1994 deltok Etiopia med soldater til FN-styrken til Rwanda, 2003 til den afrikanske styrken i Burundi og 2004 til FN-styrken i Liberia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.