hud (hud som handelsvare)

Artikkelstart

Lærhuden (corium) er råstoff for lær og det ytre sjikt kalles narven. De viktigste hudene stammer fra tamme og ville pattedyr, til dels også krokodiller, slanger og fisker. Huder av mindre dyr som kalver, sauer og geiter kalles skinn. Huder konserveres ved salting eller tørking eller ved å bli gnidd inn med kalk og arsenikk. Kvaliteten avhenger av faktorer som dyrenes alder, sunnhetstilstand og ernæring. Best er kjernen (croupon) som er ryggstykket fra midten av haleroten, hvor bakerste parti kalles speilet. Mest brukt er oksehuder (kips av ungt hornkveg, særlig kviger), hestehuder, svinehuder, saue-, geite- og kalveskinn og så videre. Zeroner er sekker av tørrede oksehuder som benyttes til omslag om vareballer, særlig tobakk. Ved behandling med garvestoffer fås lær.

I middelalderen kunne landskyld og andre avgifter betales enten med penger i gull eller sølv, eller med produkter fra jordbruk og fiske. I denne sammenheng var det fastsatt normalpriser for slike betalingsvarer. Derved var også deres innbyrdes verdiforhold bestemt, for eksempel var i lang tid et kyrlag (altså verdien av en ku) det samme som seks sauer mens tre kuhuder tilsvarte seks geiteskinn. I tillegg til at kyrlag eller hudlag i stor utstrekning ble benyttet som betalingsmiddel ble det også brukt som måleenhet ved eiendomshandel eller ved arveskifter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg