Faktaboks

Margaret Thatcher
Baroness Thatcher of Kesteven
Uttale
þˈætʃə
Født
13. oktober 1925
Død
8. april 2013
Margaret Thatcher i FNs generalforsamling, 1985.
.
Lisens: CC BY 2.0
Margaret Thatcher og George H. W. Bush
Margaret Thatcher og USAs visepresident George H. W. Bush i 1987 (Bush ble president to år senere).
Av .
Ronald Reagan og Margaret Thatcher
Margaret Thatcher hadde et nært forhold til USAs president Ronald Reagan.

Margaret Thatcher var en britisk politiker fra det konservative partiet og Storbritannias første kvinnelige statsminister. Hun var statsminister fra 1979 til 1990.

Margaret Thatcher preget det politiske liv i Storbritannia mer enn noen annen politiker siden Winston Churchill, og hun var omstridt både personlig og politisk. Hennes økonomiske politikk gikk ut på å bekjempe inflasjonen, redusere de offentlige utgiftene, privatisere statseiendom og begrense fagforeningenes makt. Dette førte fra midten av 1980-årene til økonomisk vekst, men også en rekordhøy arbeidsledighet (3,3 millioner i 1986) og store sosiale problemer.

Utenrikspolitisk gjennomførte hun avtalen om Hongkongs tilbakeføring til Kina og ledet gjengjeldelsesaksjonen under Falklandskrigen i 1982. Hun var også i hele sin regjeringstid en bremsekloss i arbeidet med økt integrering i EU og hadde et anstrengt forhold til forbundskansler Helmut Kohl, mens hun utviklet et nært personlig og politisk samarbeid med USA under president Ronald Reagan.

Oppvekst og familie

Margaret Hilda Roberts vokste opp i Grantham i Lincolnshire. Oppveksten som kjøpmannsdatter i de harde 1930-årene lærte henne verdien av hardt arbeid og det å være nøysom og sparsommelig. Verdiene hun fikk fra faren Alfred, som også var predikant i den lokale metodistkirken, lokalpolitiker for det konservative partiet og som innehadde lederverv i den lokale Rotary-foreningen, skulle prege hennes politiske liv, særlig det å kunne stå for egne meninger og å tørre å gå sin egen vei. Opptakten til andre verdenskrig var også noe som skulle forme hennes syn på forsvars- og utenrikspolitikk. Lærdommen som hadde vært gjort i forbindelse Chamberlain-regjeringens mislykkede fredsforsøk med Nazi-Tyskland gjorde at hun ikke tolererte ettergivenhet og svakhet. Dette ga seg utslag i en tøff linje, enten det gjaldt konflikten i Nord-Irland, Falklandskrigen eller den kalde krigen.

Thatcher utdannet seg som kjemiker og jurist ved Oxford. Som kjemiker var hun senere med i teamet til J. Lyons & Co som utviklet softisen.

I 1951 giftet hun seg med forretningsmannen Denis Thatcher. To år senere ble de foreldre til tvillingene Carol og Mark.

Politisk karriere

Margaret Thatcher og Jimmy Carter
Thatcher med USAs president Jimmy Carter i desember 1979. Carters kone Rosalynn Carter i rødt til høyre.

I studietiden i Oxford ble hun leder for den konservative studentforeningen. Under parlamentsvalgene i 1950 og 1951 stilte hun som kandidat i valgkretsen Dartford. Begge forsøk mislykkes. I 1959, etter noen år som hjemmeværende husmor, ble hun valgt inn fra valgkretsen Finchley i Nord-London. Det var et sete hun skulle holde frem til hun trakk seg fra Underhuset i 1992. Hun ble raskt kjent for sin store arbeidskapasitet, og i 1961 fikk hun statssekretærpost i departementet for trygd og pensjoner i Harold Macmillans regjering. Hun var utdanningsminister i Edward Heaths regjering i perioden 1970–1974. I 1971 gjennomførte hun det svært upopulære vedtaket å fjerne gratis skolemelk i barneskolen, noe som ga henne tilnavnet «the milk snatcher». I 1975 utfordret hun Heaths lederskap i det konservative partiet, og vant. Heath tilga aldri Thatcher for det han følte som et svik. Under hele hennes tid som partileder og statsminister forble Heath hennes fremste kritiker.

Etter valgskredet i 1979 ble hun statsminister. Under det som ble kjent som «the Winter of Discontent», med mange og lange streiker, og under en av de kaldeste vintrene på mange år, hadde velgerne fått nok av James Callaghans Labour-regjering.

Da Thatcher overtok nøklene til Downing Street i mai 1979, siterte hun Frans av Assisi: «Where there is discord, may we bring harmony; where there is error may we bring truth; where there is doubt, may we bring faith; and where there is despair, may we bring hope.» Thatchers regjeringsperiode var preget av lite harmoni i det britiske samfunnet, og selv om enkelte grupper fikk det betraktelig bedre, ble forskjellene mellom fattig og rik stadig større.

Et tegn på den indre uro som preget Storbritannia i perioden var raseopptøyene som fant sted i Brixton (London), Toxteth (Liverpool), Moss Side (Manchester), Chapeltown (Leeds) og i flere andre byer i løpet av sommerhalvåret 1981.

Ideologi

Inspirert av idéene til libertarianske økonomer som Friedrich von Hayek og Milton Friedman og Ronald Reagans «Reagonomics», førte Thatcher-regjeringen en økonomisk politikk preget av lite statlig kontroll, frie markedskrefter, privatisering og en tøff linje overfor fagbevegelsene. Thatchers finansminister Nigel Lawson oppsummerte det som ble kjent som Thatcherismen som «en blanding av frie markeder, finansiell disiplin, god kontroll over offentlige utgifter, skatteletter, patriotisme, viktorianske verdier, privatisering og et snev av populisme». Selv om Thatcherisme ble sterkt knyttet til hennes person og politikk, var det et begrep Thatcher selv nesten aldri brukte.

Thatcher tilhørte en generasjon konservative som hadde fått nok av den konsensus, forsoning og enhet som preget britisk politikk i etterkrigstiden. De ønsket reformer og endringer, og det raskt. De hadde heller ikke mye til overs for den tidligere ledelsen av det konservative partiet, hvor mange tilhørte overklassen og aristokratiet, som ikke hadde måttet jobbe hardt for å oppnå noe og som ofte hadde et paternalistisk forhold til svake grupper i samfunnet. I tillegg hadde Thatcher liten forståelse for politikere som ikke kunne stå for det de mente, og da særlig de som ikke kunne gjennomføre upopulære tiltak. Disse mer moderate partifellene omtalte Thatcher som wets, som svake og uten ryggrad. Hennes overbevisning i liberal markedsøkonomi fikk sitt utslag i slagordet «There is no alternative», som hun brukte svært ofte. Kanskje det beste eksemplet på Thatchers standhaftighet og urokkelige tro på egen politikk kom under landsmøtet i 1980, da hun uttalte de berømte ordene «The lady's not for turning!».

Thatcher var opptatt av enkeltindividets ansvar for å ta vare på seg selv. I tillegg var hun opptatt av familieverdier og en økonomisk sunn husholdning. I et berømt intervju med kvinnemagasinet Woman's Own i 1987 sa hun følgende: «They are casting their problems at society. And, you know, there's no such thing as society. There are individual men and women and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look after themselves first. It is our duty to look after ourselves and then, also, to look after our neighbours.»

Konflikten i Nord-Irland

Thatcher i Nord-Irland
Margaret Thatcher under et besøk i Nord-Irland i 1982. Ektemannen Denis Thatcher til venstre.
Av .

Thatchers kompromissløse lederstil førte henne i konflikt med ulike grupper i samfunnet. Drøyt en måned før hun vant sitt første parlamentsvalg i 1979, opplevde hun at hennes nære partifelle og støttespiller Airey Neave ble drept i bilbombeattentat like ved Parlamentet. Angrepet som de irske paramilitære gruppene Provisional IRA og Irish National Liberation Army stod bak preget Thatchers tilnærming til konflikten i Nord-Irland. Hennes bastante linje overfor irske republikanere, som hun så på som kriminelle (som hun sa: «Crime is crime is crime. It is not political.»), ble mest tydelig under sultestreikene i Maze-fengselet i Nord-Irland i 1981, da ti republikanske fanger – deriblant lederen Bobby Sands – sultet seg selv til døde. Fangenes krav hadde vært å få status som krigsfanger eller politiske fanger, noe Thatcher-regjeringen blankt avviste.

Sultestreikene førte til stor internasjonal oppmerksomhet rundt Nord-Irland-konflikten og en radikalisering av nasjonalistisk politikk. I 1984 sprengte Provisional IRA en bombe i Grand Hotel i Brighton under det konservative partiets landsmøte. Thatcher slapp unna uten skader, men fem mennesker mistet livet og 34 ble skadet i attentatet. I etterkant av bombeangrepet sendte IRA ut følgende uhyggelige pressemelding: «Today we were unlucky, but remember, we only have to be lucky once. You have to be lucky always.»

Det iskalde samarbeidsklimaet mellom Irland og Storbritannia bedret seg gradvis utover 1980-tallet. Sammen med hennes irske kollega Garret Fitzgerald fikk Thatcher i november 1985 i havn The Anglo-Irish Agreement, en avtale som ga Irland en rådgivende rolle i nordirsk styre, men som også fastslo at Nord-Irland forble konstitusjonelt britisk så lenge flertallet av innbyggerne i Nord-Irland ønsket det. Kanskje det viktigste signalet i avtalen var at Storbritannia ikke ville stå i veien for et forent Irland i fremtiden, dersom flertallet av befolkningen ønsket det. På den måten erklærte Storbritannia seg nøytrale i konflikten. Selv om de fleste partiene i Nord-Irland forkastet avtalen, førte denne endringen i kurs og politikk til at de første stegene på veien mot den fredsprosess som skulle skyte fart på 1990-tallet kunne tas.

Utenrikspolitikk

Thatcher og Reagan

Thatchers nære vennskap og tette samarbeid med Ronald Reagan førte til en oppblomstring av «The Special Relationship» mellom Storbritannia og USA. Margaret Thatcher og Ronald Reagan, fra 1982.

Thatcher og Reagan
Lisens: fri

Thatchers nære vennskap og tette samarbeid med Ronald Reagan førte til en oppblomstring av «The Special Relationship» mellom Storbritannia og USA. Blant annet holdt USA seg unna Falklandskrigen. Storbritannias seier i den 74 dager lange krigen mot Argentina om herredømmet over øygruppen i Sør-Atlanterhavet, gjorde Margaret Thatcher meget populær i Storbritannia og var en viktig forklaring til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983. Storbritannia unnlot på sin side å intervenere da USA invaderte den tidligere britiske kolonien Grenada.

Margaret Thatcher så på multinasjonale organisasjoner som et hinder mot en effektiv utenrikspolitikk. Hun hadde et ambivalent forhold til EF. På den ene siden var hun en varm tilhenger av fellesmarkedet og integrering av flere europeiske land i fellesmarkedet. På den andre siden så hun med skepsis på den tettere politiske integrasjonen, overnasjonale institusjoner og felles valuta. I hele sin periode som statsminister jobbet Margaret Thatcher for at Storbritannia skulle få mest mulig ut av sitt medlemskap i EF. Det var først etter at hun gikk av som statsminister at hun tok til orde for at Storbritannia burde melde seg ut. Samveldet så hun på som en sentimental interesseorganisasjon som hadde utspilt sin rolle. Forholdet til Samveldelandene ble særlig vanskelig da Thatcher-regjeringen nektet å innføre økonomiske sanksjoner mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Storbritannias forhold til Samveldet viste også at Downing Street og Buckingham Palace kunne ha ulike interesser, noe som ble mest tydelig under møtet for statsledere i Samveldet i Nassau, Bahamas, i 1985, hvor både Thatcher og dronning Elizabeth 2. var til stede.

I september 1986 kom Thatcher på statsbesøk til Norge. Tromsø og Oslo stod på programmet. Festmiddagen på Akershus slott var preget av opptøyer mellom demonstranter og politi.

Forholdet til fagbevegelsen

Gjennom 1970-tallet hadde fagforeningene i Storbritannia vokst seg mektige. Regelmessige og til tider langvarige streiker var med på kneble britisk økonomi og samfunnsliv. Thatcher-regjeringen hadde som mål å redusere fagforeningenes makt. Det hele toppet seg under gruvestreikene i 1984–1985. Regjeringen vant, med det resultat at mange kullgruver som i over et århundre hadde vært selve livsnerven i lokalsamfunn i Sør-Wales, Nord-England og deler av Skottland, ble nedlagt. Dette var for så vidt en avindustrialiseringsprosess som hadde startet flere tiår og tidligere, men som skjøt virkelig fart under Thatchers regjeringstid. De sosiale ringvirkningene av denne politikken preger fortsatt store deler av Storbritannia.

I Skottland ble innføringen av koppskatt (community charge) i 1989 særlig dårlig mottatt, og på mange måter tapte det konservative partiet sitt fotfeste i Skottland for alltid under Thatchers regjeringstid.

Forholdet til andre politikere og ledere

Thatcher ledet hele tiden regjeringen og partiet med fast hånd. Hennes kompromissløse lederstil ble sterkt kritisert, og det var en rekke utskiftinger i regjeringen. Da den siste av hennes ministre fra 1979, Geoffrey Howe, trakk seg i 1990, ble Thatcher utfordret som partileder av Michael Heseltine. Thatcher trakk seg og ble etterfulgt av John Major.

Mange har spekulert i Thatchers forhold til den jevnaldrende Elizabeth 2. De ukentlige møtene på Buckingham Palace var preget av profesjonalitet, men noe varmt vennskap utviklet seg aldri, noe de få referansene til dronningen i Thatchers selvbiografi The Downing Street Years (1993) vitner om.

Thatcher utviste enorm lojalitet til de som hadde støttet og hjulpet henne på veien. Da Augusto Pinochet ble satt husarrest i London i 1998, og det var aktuelt med utlevering til spanske myndigheter, uttrykte Thatcher sin støtte til den tidligere chilenske diktatoren og omtalte ham som «en venn av Storbritannia» i Overhuset. Hennes takknemlighet for chilensk støtte under Falklandskrigen var stor.

Rollen som kvinnelig statsleder

Som en av de første virkelig store kvinnelige statslederne i verden, var det knyttet store forventninger til hva Thatcher kunne utrette for kvinnesaken. Thatcher selv var lite opptatt av kjønn. I løpet av hennes elleve år som regjeringssjef, utnevnte hun kun én kvinnelig minister.

Til tross for et medieskapt bilde av en følelsesløs, usentimental og kynisk jernkvinne som kunne skremme både regjeringstopper og statsledere, var Thatcher en person som ofte viste stor omsorg og omtanke for de rundt seg og mennesker hun ellers møtte.

Fra 1992 fikk hun tittelen baronesse og ble med det medlem av Overhuset.

Thatcher i litteratur og film

Thatcher skrev memoarene The Downing Street Years i 1993 og The Path to Power i 1995. I 2003 utga hun boken Statecraft. I 2011 kom filmen Jernkvinnen (The Iron Lady) om hennes liv med Meryl Streep i tittelrollen og regi av Phyllida Lloyd. I fjerde sesong av TV-serien The Crown spilles Thatcher av Gillian Anderson.

Margaret Thatcher ble på sine eldre dager rammet av demens og døde etter et slag, 87 år gammel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lahlum, Hans Olav og Bratberg, Øivind (2015). Britiske statsministre 1900-2015: Fra Lord Salisbury til David Cameron. Oslo: Cappelen Damm
  • Thatcher, Margaret (1993). The Downing Street Years. New York: HarperCollins
  • Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. New York: HarperCollins

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg