britisk politiker (konservativ), statsminister 1979–90. Utdannet som kjemiker og jurist i Oxford, medlem av Underhuset 1959–92. Hun ble 1967 medlem av skyggekabinettet og var minister for forskning og undervisning 1970–74. 1975 ble hun valgt til leder for underhusgruppen og for sitt parti. Etter valget 1979 ble hun statsminister. Hun vant tre parlamentsvalg (1979, 1983 og 1987), men ble til slutt fjernet som statsminister av sine egne partifeller.
Som statsminister preget hun det politiske liv i Storbritannia mer enn noen annen politiker siden Churchill, og hun var omstridt både personlig og politisk. Hennes økonomiske politikk gikk ut på å bekjempe inflasjonen, redusere de offentlige utgiftene, privatisere statseiendom og begrense fagforeningenes makt. Dette førte fra midten av 1980-årene til økonomisk vekst, men også en rekordhøy arbeidsledighet (3,3 mill. 1986) og store sosiale problemer. Utenrikspolitisk gjennomførte hun avtalen om Hong Kongs tilbakeføring til Kina og ledet gjengjeldelsesaksjonen under Falklandskrigen 1982. Hun var også i hele sin regjeringstid en bremsekloss i arbeidet med økt integrering i EF/EU. Thatcher ledet hele tiden regjeringen og partiet med fast hånd. Hennes kompromissløse lederstil ble sterkt kritisert, og det var en rekke utskiftinger i regjeringen. Da den siste av hennes ministre fra 1979 (Sir Geoffrey Howe) trakk seg 1990, ble Thatcher utfordret som partileder av Michael Heseltine. Thatcher trakk seg og ble etterfulgt av John Major. Fra 1992 er hun medlem av Overhuset. Utg. memoarene The Downing Street Years 1993 og The Path to Power1995. I 2003 utga hun boken Statecraft.