Politiske fanger, betegnelse som særlig etter 1945 har vært brukt om personer som er berøvet friheten av andre grunner enn at de har begått det som allment oppfattes som kriminelle handlinger. Betegnelsen gjelder primært personer som fengsles fordi de er i politisk opposisjon til makthaverne i de land de virker. Opposisjonen kan imidlertid også ha et religiøst, etnisk eller sosialt (som i India, kastevesenet) grunnlag.

Myndigheter har langt tilbake i tid tatt til fange og også mishandlet eller drept personer som har motsatt seg deres politikk. I nyere tid har dette i størst omfang skjedd i stater der myndighetene har basert sitt styre på en totalitær ideologi eller strengt forstått religion. De fleste av 1900-tallets kommunistiske stater hadde i perioder mange politiske fanger; Sovjetunionen under Josef Stalin skal ha hatt rundt 30 millioner politiske fanger til sammen. Også det nazistiske Tyskland hadde et stort antall politiske fanger, trolig opp mot 20 millioner, hvorav over halvparten omkom. Antallet nordmenn som satt i fangenskap under den tyske okkupasjonen 1940–45, var nærmere 30 000, og av dem ble ca. 8000 sendt til tyske konsentrasjonsleire. Det kommunistiske Kina har også i perioder hatt mange politiske fanger. I en del islamsk styrte land og i land med store nasjonale spenninger, er det også en del politiske fanger.

I de vestlige land, der menneskerettighetsbevisstheten er sterkest, er antallet politiske fanger svært lavt. Men også her har det i etterkrigstiden vært grupper som har brukt drastiske metoder i sin kamp mot myndighetenes politikk i et eller flere henseender og som av den grunn har fått noen av sine medlemmer fengslet. Eksempler på slike grupper er Baader-Meinhof-gruppen i Vest-Tyskland i 1960- og 1970-årene og de Røde brigader i Italia på samme tid. Andre eksempler, og de har vært aktuelle over lengre tid, er den irske republikanske armé (IRA) i Nord-Irland og de baskiske nasjonalister (ETA) i Baskerland i Spania. Men myndighetene i de aktuelle land hevder at disse gruppenes medlemmer ikke fengsles pga. sine politiske holdninger, men på grunn av deres voldelige metoder, og at de derfor ikke bør kalles politiske fanger.

Som følge av det som skjedde under krigen 1939–45, vedtok FN i 1948 en menneskerettighetserklæring (som riktignok ikke er juridisk bindende) om beskyttelse av sivile under krig. Siden er det kommet til flere konvensjoner som forbyr forfølgelse på grunnlag av rase, tro og politisk oppfatning, og som er rettslig bindende for dem som har ratifisert dem. Jfr. menneskerettigheter, Genèvekonvensjonene og Amnesty International.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.