Storbritannia er et konstitusjonelt monarki organisert som en demokratisk og parlamentarisk enhetsstat. Landet har ingen skreven grunnlov. Styreformen har utviklet seg gradvis og er basert på tradisjon og sedvane.

Til tross for at Storbritannia formelt er et monarki, ligger den øverste utøvende myndighet hos regjeringen, som er utgått fra flertallet i det folkevalgte Underhuset. Kongemakten er arvelig og kan overtas både av mann og kvinne, men brødre går foran søstre. Monarken må tilhøre statskirken, Church of England.

Den lovgivende myndighet har parlamentet, som består av to hus, Underhuset (House of Commons) og Overhuset (House of Lords). Av de to hus er det førstnevnte langt det viktigste. Overhuset kan bare gjennomgå, endre, eller utsette lovgivning ett år, men gjør dette på en lite aktiv måte. Budsjettforslag kan Overhuset holde igjen i 30 dager. Etter 1997 er Overhusets myndighet beskåret. Underhuset er direkte valgt og har etter valget 2010 651 medlemmer; 533 fra England, 59 fra Skottland, 40 fra Wales og 18 fra Nord-Irland. I tillegg kommer underhusets Speaker

Fra og med valget i 2005 ble antallet mandater fra Skottland redusert fra 72 til 59 som følge av opprettelsen av det skotske parlamentet i 1999. Medlemmene velges fra énmannskretser og slik at den kandidat som får flest stemmer, såkalt simpelt flertall, tar mandatet. Å vinne mandatet krever altså ikke at man får mer enn 50 prosent av stemmene.

Underhuset velges for inntil fem år, men kan oppløses når som helst med noen ukers varsel. Stemmerettsalderen er 18 år.

I 1998, før forfatningsreformene trådte i kraft, bestod Overhuset av 1191 medlemmer, av disse hadde ca. 4/5 arvet setet, de øvrige innehar setet for livstid - enten i kraft av stilling (som de fremste geistlige) eller på grunn av utpekelse (life peers). I 1999 vedtok Overhuset at bare life peers skulle ha stemmerett. I alt 667 arvelorder mistet sine fullmakter, 92 fikk beholde sine plasser. I 2006 bestod overhuset av 741 medlemmer; av disse var 623 life peers.

Regjeringen dannes og ledes av en statsminister (Prime Minister) og er kollektivt ansvarlig overfor Underhuset. Statsministeren er det største partiets underhusleder. De fleste øvrige ministere har også sete i Underhuset; noen kommer dog fra Overhuset.

Hele regjeringen kan omfatte inntil 100 medlemmer. Regjeringen i vår forstand av ordet, kabinettet, har 22 medlemmer. De fleste av disse kalles Secretaries of State, en arv fra den tiden da ministrene utgjorde kongens private kanselli. Videre omfatter regjeringen 30 Ministers of State, og 34 andre (kalt parliamentary secretaries, under-secretaries of state o.l.).

Innenfor kabinettet oppstår gjerne et indre kabinett bestående av statsministeren (som også har tittelen First Lord of the Treasury) og dennes nærmeste medarbeidere - særlig visestatsministeren, utenriksministeren, finansministeren (Chancellor of the Exchequer), innenriksministeren og forsvarsministeren, tidligere også lordkansleren (Lord (High) Chancellor).

Opposisjonspartiet i Underhuset har en offisiell, statslønnet leder. Opposisjonslederen danner også en «skyggeregjering».

Storbritannia har hatt et tilnærmet topartisystem, og regjeringsmakten har mer eller mindre regelmessig skiftet mellom de to store partier, nå The Conservative Party og Labour Party.

Topartisystemet går tilbake til 1700-tallet, da Whig- og Tory-partiene oppstod. Etter the Reform Act (1832) ble de to til det liberal partiet og det konservative partiet (som fortsatt kalles «tory» i dagligtale).

I 1920-årene erstattet arbeiderpartiet de liberale som det andre store partiet. De liberale ble i 1988 slått sammen med sosialdemokratene til Liberal Democrats, som har fått økt oppslutning.

Begge de to store partier har vært preget av indre spenninger. I Labour tok venstrefløyen makten etter valgnederlaget i 1979, noe som førte til partisplittelse og flere valgnederlag. I 1990-årene beveget Labour seg inn mot sentrum og ble under Tony Blair, som vant tre valg for partiet (1997, 2001, 2005), et middelklasseorientert parti («New Labour»).

Det konservative parti var dominert av den liberalistiske høyrefløyen og dens sterke leder Margaret Thatcher fra 1975 til 1990. Thatcher ble etterfulgt av den mer moderate John Major. Partiet var i 1990-årene  preget av ideologiske og personlige spenninger, særlig i forhold til integreringen i EU, og led store nederlag ved valgene i 1997 og 2001. Partiet hadde også hyppige lederskifter med i alt fem ledere fra 1997 til 2005. Men etter at David Cameron overok som partileder, fikk de konservative igjen appell hos velgerne, og Cameron dannet regjering i 2010 sammen med Liberaldemokratene. 

I tillegg til de tre nevnte partiene er en rekke mindre partier representert i Underhuset. De senere år har et protestparti på høyrefløyen, UKIP, fått stor oppslutning, og også De Grønne har begynt å markere seg.

I Nord-Irland stiller egne partier til valg, der skillelinjene går etter graden av tilknytning til Storbritannia. Både Skottland og Wales har betydelige nasjonalistpartier som er representert. Særlig det skotske SNP har betydelig oppslutning og langt på vei tatt over for Labour som det ledende partiet nord for grensen.

Underhusrepresentantene har ikke vararepresentanter; dersom et medlem dør eller går av, blir det holdt suppleringsvalg, som ofte gir helt andre resultater enn ved ordinære valg. Sammensetningen av Underhuset endrer seg derfor i valgperioden.

Ved The Government of Ireland Act (1920) fikk Nord-Irland, de seks nordøstlige fylker (counties) på den irske øya, egen regjering, eget tokammerparlament og selvstyre i alle saker som ikke hadde «betydning for imperiet». Kongen var representert i Nord-Irland gjennom en guvernør; han hadde den utøvende makt, men skulle rådes av parlamentarisk ansvarlige ministere. Siden urolighetene begynte i 1968-1969 ble imidlertid det lokale selvstyret suspendert. Etter fredsavtalen i 1998 fikk Nord-Irland igjen en egen forsamling og en regjering, men denne fungerte ikke og ble suspendert i 2002.

Etter Labours valgseier i 1997 ble det avholdt folkeavstemninger i Skottland og Wales om indre selvstyre for riksdelene. I Skottland ble det klart flertall for å opprette et eget parlament, og det første parlamentet ble valgt i 1999. I Wales var entusiasmen noe mindre, og det walisiske representative organet kalles «forsamling» (assembly). Både Skottland og Wales fikk i 1999 egne regjeringer med førsteministre.

Storbritannias tradisjonelle inndeling i grevskap (counties) er nå til en viss grad avløst av andre administrative enheter; den viktigste er såkalt unitære (kommunale) enheter (Unitary Authorities). England er delt i Stor-London (Greater London), seks Metropolitan Counties (storbyområder), 34 Non-Metropolitan Counties og 46 Unitary Authorities. Nord-Irland har 26 Districts, Wales 22 Unitary Authorities og Skottland 32 Council Areas. Disse er videre inndelt i mindre enheter, som distrikter, små sogn (parishes) eller communities.

Alle lokale enheter har en viss grad av lokalt selvstyre. På alle nivåer er det råd, valgt for fire år i allmenne valg. Rådene ledes av en ordfører, valgt av og blant rådsmedlemmene. Stor-London styres av 32 borough counties samt the Corporation of the City of London (for sentrumsområdet). I forbindelse med omleggingen av den administrative inndelingen i 1990-årene bortfalt mange counties (grevskap); disse har likevel beholdt visse seremonielle funksjoner.

Storbritannia har tradisjonelt vært sett på som et av de mest stabile politiske systemer i verden. Ingen annen styreform er blitt utviklet over så lang tid, i realiteten siden middelalderen, på en så gradvis måte, og med en slik respekt for kontinuitet som den britiske. I løpet av de siste tiår har allikevel stabilitetsproblemene tiltatt i omfang og alvorlighet. Nord-Irland-problemet har utfordret stabiliteten, økonomisk stagnasjon har skjerpet de sosiale spenninger, og en betydelig innvandring har resultert i etniske spenninger. Den økte politiske polarisering reflekterer disse underliggende problemer. I noen grad forsterker den dem også.

Rettssystemet er sterkt nasjonalt preget og avviker på vesentlige punkter fra kontinentale rettsordninger. Grunnlaget for gjeldende rett er i stor utstrekning gammel sedvanerett, bygd på angelsaksiske og frankiske rettsforestillinger, og utformet og festnet ved domstolenes praksis, Common Law. Den opprinnelige sedvanerett er etter hvert blitt utfylt ved den billighetsrett som fra 1200-tallet ble utviklet gjennom kanslerretten, Equity. Særegent for engelsk rett er den avgjørende betydning som blir tillagt domstolenes avgjørelser. Store deler av gjeldende rett har sitt grunnlag i rettsavgjørelser. Ved avgjørelsen av et konkret rettsspørsmål er det ofte nødvendig å gjennomgå en rekke tidligere rettsavgjørelser i lignende saker. Den skrevne rett spiller først i nyere tid en mer fremtredende rolle, og det er vedtatt en rekke kodifikasjonslover.

Også den engelske domstolordning og rettergangsmåte er i utpreget grad nasjonal. Medvirkning av legmenn i rettspleien i form av jury har sin opprinnelse i England.

Domstol i første instans i mindre sivile saker er County Courts. Større sivile saker går i første instans til High Court, som også er ankedomstol i visse saker. Court of Appeal (Civil Division) er ellers ankeinstans for dommer i County Court og i High Court.

Mindre straffesaker pådømmes i Magistrates' Courts, som normalt har tre ulønnede, ikke juridisk utdannede dommere. Nesten alle straffesaker blir avgjort her. I de større byer har imidlertid domstolen en juridisk dommer som enedommer. Egne ungdomsdomstoler behandler saker hvor lovovertrederen er under 17 år gammel. Det finnes ca. 900 Magistrates' Courts.

Mer alvorlige straffesaker behandles av Crown Court med jury. Denne domstol og en avdeling av High Court er ankeinstanser for Magistrates' Courts. Anker fra Crown Court går til Court of Appeal (Criminal Division).

Overhuset kan i visse tilfeller være den øverste ankedomstol både for sivile saker og straffesaker. High Court, Crown Court og Court of Appeal utgjør til sammen Supreme Court. Fra 2003 er det et forfatningsarbeid i gang for å etablere en ny høyesterett, Supreme Court, uavhengig av Overhuset.

Ved Unionsakten i 1707 ble gjeldende rett og domsordning i Skottland uttrykkelig opprettholdt. Rettssystemet var den gang meget forskjellig fra det engelske, blant annet var påvirkningen fra romersk og kanonisk rett sterkt fremtredende, men for øvrig bygde rettsvesenet på sedvanerett, forskjellig fra den engelske Common Law. Senere har det foregått en tilnærming, særlig på grunn av den felles lovgivning.

Domstolordningen i Skottland er helt forskjellig fra den engelske. De mindre strafferettslige overtredelser pådømmes i District Court av en legdommer. Den viktigste underordnede domstol er Sheriff Court, her presiderer en juridisk utdannet dommer. Landet er delt i 6 sheriffdømmer, som hver ledes av en Sheriff Principal, og i til sammen 50 distrikter hver med en domstol som administreres av en Sheriff. I sivile saker dømmer Sheriff i første instans, og dommen kan innankes for Sheriff Principal, i visse tilfeller direkte til den overordnede rett. I straffesaker har Sheriff Court en begrenset domsmyndighet, i småsaker dømmer Sheriff alene, i større saker er det også jury.

Øverste domstol i sivile saker er Court of Session, som har sete i Edinburgh. Domstolen er delt i et Outer House, som på en rekke områder dømmer i første instans, og et Inner House, som er ankeinstans for dommer i Outer House og Sheriff Court. Anker fra Inner House går til Overhuset i London. Øverste domstol i straffesaker er High Court, som består av dommere fra Court of Session. Den behandler alvorlige straffesaker i første instans og settes da med en dommer og jury, og den virker som ankedomstol og settes med minst tre dommere.

Rettsvesenet tilsvarer på mange måter det engelske.

Det finnes i Storbritannia en rekke særdomstoler (Administrative Tribunals). Militære domstoler (Courts Martial) har jurisdiksjon over medlemmer av de væpnede styrker, men de alvorligste forbrytelser begått av militære, pådømmes av de vanlige domstoler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.