Eidsvollsgarantien var et vedtak som ble fattet 13. mai 1814 av Riksforsamlingen på Eidsvoll der det ble garantert for at Norge skulle betale tilbake gammel statsgjeld og for verdien av 14 millioner riksbankdaler. Eidsvollsgarantien ble vedtatt etter en heftig debatt med 79 mot 28 stemmer.

Både den gamle statsgjelden og det beregnede driftsbudsjettet inntil 1. mars 1815 på 14 millioner riksbankdaler, som skulle dekkes ved utstedelse av nye sedler, ble garantert til en kurs av 375, mens kursen var 500. Dette betydde at riksbankdaleren ble devaluert og sank i verdi i forhold til den opprinnelige valutaen i Danmark-Norge.

Eidsvollsgarantien var ment å skulle stabilisere pengeverdien, men kursen fortsatte å falle. Den finanskomiteen som Riksforsamlingen valgte, med grev Wedel som formann, la frem sin innstilling i juli 1815 og foreslo at garantien delvis skulle opprettholdes. En stortingskomité gikk inn for full opprettholdelse.

Etter to gangers behandling i Odelsting og Lagting ble Eidsvollsgarantien oppgitt 22. januar 1816. Det ble stemt ved votering i plenum, og 46 stemte for og 39 mot Eidsvollsgarantien, som dermed bortfalt, da det nødvendige to tredjedelers flertall ikke ble oppnådd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.