I folke- og statsretten betegnelse på en forening eller et forbund av stater eller delstater. Man taler om en union både når selvstendige stater gjennom en traktat, midlertidig eller permanent, i visse henseender forplikter seg til å opptre som en enhet, og når (del)stater går sammen i et ikke (eller bare delvis) saksavgrenset forbund under én forfatning.
Uttrykket union brukes om sammenslutninger av svært ulikt omfang, fra løse statsforbund via konføderasjoner til de til dels svært enhetlige forbundsstater. Som et eksempel kan nevnes utviklingen av Den europeiske union (EU). Den oppstod av en kull- og stålunion (1951), det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, 1957) og Euratom (1957). De tre fellesskapene ble sluttet sammen i 1967 og innførte i juli 1968 en full tollunion. Traktaten om den europeiske union (Maastricht-traktaten) ble signert i februar 1992 og trådte i kraft i 1993; Den europeiske union var da etablert. Det enhetlige europeiske marked og det europeiske økonomiske område ble etablert fra 1993. Det har i årene etter 1993 foregått en videre integrering i EU.
I perioden 1814–1905 var Norge i union med Sverige, men dette var en relativt løs union. En type svært løse unioner er de såkalte personalunioner, der fellesskapet mellom to stater formelt begrenser seg til den felles monark. Storbritannia har en slags personalunion med de av dets tidligere kolonier som anerkjenner den britiske dronning som statsoverhode, bl.a. Canada og Australia (se commonwealth). Jfr. statsforbindelser.