Jonas Collett

Collett ønsket initiativrike departementer trass i Stortingets sparekniv og overoppsyn, og dette standpunktet førte ham ut i politisk stormvær. I 1825 sørget han for at noe av statskassens overskudd ble brukt til å kontrahere to postdampskip til bruk i postgang mellom Østlandet og Vestlandet og mellom Norge og utlandet. Disse første norske dampskipene fikk navnene Constitutionen og Prinds Carl, og ble uhyre populære blant befolkningen, men ikke fullt så populære blant dens valgte representanter. Innkjøpet hadde skjedd uten samtykke fra Stortinget, og 1. august 1827 vedtok et stort flertall i Odelstinget å sette Collett under tiltale for dette forholdet. Videre ble han tiltalt for grunnlovsstridig bruk av provisoriske anordninger og for å ha overprøvd stortingsvedtak om pensjoner og gasjelister ved å sende dem til kongen for approbasjon.

Bakgrunnen for tiltalen var en kompetansestrid, der Stortinget ønsket å få definert grensene for den utøvende og den bevilgende makt, snarere enn uvilje mot Collett selv. En opprørt kong Karl Johan ville øve press mot riksretten, og krisen gled først over etter at dommen falt 29. oktober. Her ble anklagen om postdampskipene avvist som for tidlig fremmet – statsregnskapene var ennå ikke revidert og kunne derfor ikke påankes. På de øvrige punktene ble Collett frikjent.

Collett viste sin handlekraft da han i 1832 nektet å etterkomme Stortingets beslutning om å selge Kongsberg sølvverk. Takket være de nye sølvfunnene er dette blitt stående som en klok beslutning som sikret mange års drift. Han spilte også en betydelig rolle i forarbeidet til den nye kommunallovgivning og foreslo ordningen med amtsformannskaper. Imidlertid stilte han seg lojalt bak kongens sanksjonsnekting av stortingsvedtaket i saken 1833 og arbeidet isteden for et kompromiss. Da et forslag om å supplere formannskapene med bredere representantskaper fikk tilslutning, kunne de nye formannskapslovene omsider vedtas av Stortinget høsten 1836 og sanksjoneres i 1837.

Men også nå opplevde Collett motbør som statsråd. Bladet Statsborgeren brakte 12. januar 1834 et smedevers mot ham der det het: «Hvad Nytte har vel C-let gjort / for Staten i det Hele?», het det, «Mon andet Ædelt, Godt og Stort / end egen Kage mælet». Regjeringen svarte med injuriesak samt en kongelig befaling om opphør av bladets portorabatt, noe som vakte forbitrelse i opposisjonen. Utvilsomt var dette et anslag mot ytringsfriheten. Saken endte i en tragikomedie som kanskje kunne ha vært unngått om Collett hadde vært en mer smidig natur. Gamle Jens Johan Vangensteen tok på seg ansvaret for nidversene, trolig i den hensikt å få testet ytringsfrihetens grenser. Bytinget dømte ham til tukthusstraff, men stiftsoverretten avklarte så at den virkelige forfatter var en helt annen, løytnant Jens Henrik von Hadeln. Vangensteen ble frifunnet våren 1837, men var da allerede avgått ved døden.

Collett var lenge en sikker støtte for kongemaktens konstitusjonelle prerogativer. I årevis leverte han skriftlige rapporter til Karl Johan om politisk turbulens i Norge, som da kongen ville vite hva som foregikk ved avdukingen av Krohgstøtten 17. mai 1833. I klar kontrast til denne politiske etterretningen ble hans siste viktige embetshandling stående som den reneste nasjonale romanse. Overraskende viste han seg å være mer trofast mot grunnlovens ånd enn mot sin konge.

Om kvelden onsdag 6. juli 1836 kom en kongelig kurer fra Stockholm med ordre om at Collett som regjeringens leder skulle oppløse Stortinget påfølgende fredag middag, trass i at forhandlingene ennå pågikk og budsjettet ikke var klart. Vanligvis var Stortinget bare samlet i 3 måneder av gangen, så det var viktig at de fikk behandlet ferdig alle sakene. Samme kveld valgte Collett å advare stortingspresident Søren A. W. Sørenssen og lederen for budsjettkomiteen Johan Henrik Rye, for å gi stortingsrepresentantene mulighet til å skynde seg å gjøre ferdig arbeidet. Mange fryktet et kongelig kupp. «Hele Byen er skrækslagen,» skrev Morgenbladet. Men galgenfristen ble effektivt utnyttet. Ved 10-tiden fredag 8. juli fikk Stortinget overlevert protokollen som beviste at statsminister i Stockholm, Severin Løvenskiold, hadde unnlatt å protestere mot oppløsningen. Alt ved 11-tiden hadde odelstinget vedtatt å stille Løvenskiold for riksrett, før Collett innfant seg kl. 12 og leste reskriptet om oppløsning.

Varselet til Stortinget skyldtes etter alt å dømme Colletts ønske om å få vedtatt et budsjett, og det var neppe i hans tanker at det hele skulle ende med riksrett mot en statsrådskollega. Uansett hadde de liberale nå fått en ny helt i Collett. Karl Johan var forbitret, og utnevnelsen av Herman Wedel Jarlsberg til stattholder 19. september 1836 innebar slutten på Colletts regjeringstid. Han ble pålagt å ta avskjed og fikk dette innvilget 10. november.