Pyritt, (av pyro- og -itt), svovelkis, det alminneligste og mest utbredte kismineral.

Pyritt er et jerndisulfid med 47 % jern og 53 % svovel. De krystallformer som forekommer oftest, er terning, oktaeder og pentagondodekaeder, som også kalles pyritoeder. Pyritt har messinggul farge og metallisk glans. Hardheten er så høy at mineralet ikke lar seg risse med kniv. Ved oppheting i luft forbrenner pyritt til jernoksid og svoveldioksid. Ved forvitring dannes rustaktige produkter, såkalt limonitt, som består av mineralene goethitt eller lepidokrokitt. En dimorf form av FeS2 er markasitt.

Det opptrer aksessorisk i nesten alle bergarter og er anriket i mindre forekomster på utallige steder, f.eks. i Oslofeltets mørke skifere og på ganger og sprekker i all slags fjell. Større masser av nesten ren pyritt opptrer mange steder i det norske fjellkjedestrøks metamorfe bergarter, og var tidligere grunnlaget for vår viktigste bergverksdrift. Pyritten følges av vekslende mengder chalkopyritt (kobberkis), sfaleritt (sinkblende) og til dels galenitt (blyglans). Noen av de største norske forekomster er Løkken i Meldalen, Joma, Gjersvik og Skorovatn i Grong, Sulitjelma, og Bjørkåsen i Ballangen. Videre har vi Folldal, Killingdal, Kjøli, Røros, Båsmo, samt på Vestlandet Stord, Vigsnes o.a. Betydelige forekomster av pyritt finnes i Spania (Río Tinto i Huelva-provinsen), Japan, Italia og Portugal.

Pyritt var tidligere en viktig kilde for fremstilling av svoveldioksid og svovelsyre. Kisavbrannen hadde tidligere betydning som jernmalm.

Den norske produksjonen av pyritt hadde sin glanstid fra rundt 1900 til 1960-årene, men markedene forsvant frem mot 1990-årene.

Kjemisk formel FeS2
Hardhet 6–6½
Densitet 5,0 g/cm3
Krystalliserer kubisk

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.