ski

Ski er et langt og smalt glidende fremkomstmiddel med oppbøyd tupp til bruk på snø, vanligvis en ski på hvert ben. Skiene var opprinnelig laget av tre, nå stort sett av kunststoffer. Skiløpere bruker spesielle skistøvler, og skiene er påsatt skibindinger som feste for støvlene. Til hjelp for balanse og/eller fremdrift benyttes to skistaver (unntatt i hopp).

Det finnes spesielle ski til ulike skiaktiviteter (alpine ski, telemarksski, langrennsski, turski, fjellski, hoppski og så videre), de enkelte spesialski fremstilles videre i ulik lengde, bredde og vekt. Ski med tupp i begge ender for også å kunne kjøre baklengs, er blitt vanlige i freestyle (twin-tip ski). Snøbrett er også en slags ski, hvor begge føtter står på én ski, det samme gjelder monoski. 

Skibindingene er avpasset etter skitypen: alpine ski med selvutløsende sikkerhetsbindinger, hoppski med hælbindinger, langrennsski og telemarksski med tåbindinger. For å bedre fremkommeligheten på vanskelig skiføre benyttes skismøring på skisålen.

Bruk av ski kan i Norge spores helt tilbake til steinalderen. Bildet viser en steinalderhelleristning fra Rødøy i Nordland, som antakelig fremstiller skiløpere.

Ski av Normanns Kunstforlag, NTB/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Snorre Sturlason beretter i de norske kongesagaer at skibruk var vanlig i Norge for mer enn tusen år siden. Han skriver blant annet at samene var så dyktige på ski at dyrene ikke klarte å løpe fra de. I norrøn mytologi fantes både en skigud (Ull) og skigudinne (Skade). Vel kjent er historien bak Birkebeinerrennet om to skiløpere som under borgerkrigen i 1206 brakte kongssønnen Håkon Håkonsson i sikkerhet over fjellet. Fra 1500-tallet finnes det mange beretninger om uunnværlig skibruk i posttjenesten og i fangst, jakt eller fiske. Budbærere brukte også ski.

På 1700-tallet kom skiløping på moten som et ledd i den fysiske og nasjonale oppdragelse. Fra 1840-årene ble det arrangert skirenn i Norge, og turskiløping fikk ny vekst. Fjellskiløping som rekreasjon tok til i 1880-årene med turer blant annet gjennom Jotunheimen, og det ble åpnet hytter til overnatting. Foregangsmenn var Fridtjof Nansen, Laurentius Urdahl og Karl Roll. Fridtjof Nansen vakte en hel verdens begeistring med skituren over Grønlands innlandsis i 1888 og senere i forsøket på å nå Nordpolen under den første ferden med Fram (1893–1896). I Mellom-Europa hadde norske studenter ved universiteter og høyskoler stor innflytelse på utviklingen av skiløping, og til USA kom de første skiene med norske emigranter i 1825, blant annet var Jon Tosteinson Rue (kalt Snowshoe Thompson) en inspirerende foregangsmann fra 1850-årene.

I Norge har bruk av ski i Hæren lange tradisjoner. I vinterhalvåret foregikk kurértjenesten ved hjelp av skiløpere, og soldater på ski var ofte overlegne soldater uten. Regulære skiløperkompanier ble oppsatt under krigen mot Sverige (Karl 12) 1716–1718. Et nytt skiløperkorps ble opprettet i 1747: tre kompanier i Østerdalen og Glåmdalen (Solørske, Elverumske, Aamotske) og tre kompanier i Trøndelag (Meragerske, Holtaalske, Snaasenske). De brukte mest den sentralnordiske skitypen med langski og skinnkledd andor, samt hælbindinger. Mot slutten av 1700-tallet avholdt militære myndigheter også de første skikonkurranser, som omfattet bakkerenn med og uten svinger, bakkerenn med blinkskyting i fart og langrenn. Skiløperkorpset (Jegerkorpset) var senere i kamp, blant annet ved Trangen i 1808, men etter unionen med Sverige i 1814 ble vinterøvelsene avskaffet og korpset i praksis nedlagt i 1826.

Det er vokst frem alpine vintersportssteder over store deler av verden, særlig i Alpene, men også i USA, Japan og Norge. Utviklingen av moderne skiheiser, skitrekk og maskiner for løypepreparering, særlig etter andre verdenskrig, har gjort utviklingen mulig, og alpin skiløping har blitt en viktig del av vinterhalvårets turistnæring. I Norge er skiløping med tur- og langrennsski fremdeles et nasjonalt kjennetegn, og det er lokale løypenett over hele landet med preparerte spor hele skisesongen, også mange lysløyper. I påsken dyrker mange nordmenn fjellskiløping. Skihopping drives som lek av barn og ungdom i småbakker, men er i større bakker en ren konkurranseaktivitet.

Den såkalte Øvrebøskien, en skitupp aldersbestemt til perioden 1430–1630. Myrfunn fra Øvrebø i Vennesla, Vest-Agder.

Øvrebøskien av Anon. Begrenset gjenbruk

Som nytteredskap i jakt og samkvem er ski mange tusen år gamle. De var utbredt over et stort område fra Norge og østover gjennom det nordlige Russland og Sibir til Stillehavskysten, kanskje utviklet fra truger. Minst 4000 år gamle norske helleristninger fra steinalderen viser skibruk og finnes i Alta i Finnmark og på Rødøy i Nordland. Særlig i torvmyrer er det funnet mange forhistoriske ski og skifragmenter, de fleste i Sverige og Finland.

Den eldste skien er fra Kalvträsk i Västerbotten i Sverige, aldersbestemt med C-14-metoden til perioden 3623–3110 fvt. I Norge ble det første myrfunn gjort i Alvdal i 1906, og vår eldste ski er fra Drevja i Vefsn i Nordland, aldersbestemt til 3343–2939 fvt. Øvrebø-skien, utgravd i Vest-Agder i 1929, var lenge betraktet som eldst (minst 2500 år gammel), men nye dateringer har vist at skien er mye yngre (1430–1630 evt.). I Skimuseet i Oslo finnes landets største skisamling med rundt 800 skipar, derav flere forhistoriske ski.

Forhistoriske ski kan inndeles i flere hovedtyper:

Arktiske ski var korte og brede, ofte skinnbelagt under og tilspisset i begge ender. Folkegrupper i Sibir fra Ural til Stillehavet benyttet slike ski, samt samene Kolahalvøya, som brakte de med seg til det nordlige Skandinavia. Kalvträsk-skien i Sverige er av den arktiske typen.

Botniske ski er en rundt 3000 år gammel samisk skitype, hvor fotsteget (der føttene plasseres) var opphøyd. Den sørlige skitypen hadde rett avskåret bakski og manglet skinn eller render på undersiden. Fotsteget var uthult eller forsynt med sidelister som fotstøtte. Tuppene kunne ha hull til feste av styresnorer. Slike ski ble brukt i Russland ned til Kaukasus og Balkan, men også i det sørlige Skandinavia helt opp mot vår tid.

På grunn av ulike terrengforhold, klimaforhold og bruksområder oppstod forskjellige skityper i norske bygder og distrikter. Bygdeskiene kunne være jevnbrede, avsmalnende bakover eller ha innsvingte sider. Viktige skilletegn var ellers tremateriale, skilengde, grad av spenn (flere var uten spenn) og utforming av tupp, overside og bakende. Skiene var flate under eller hadde styrerender. Samene i Nord-Norge brukte korte skinnkledde ski (åndrer) langs kysten, hvor skiføret var skiftende og terrenget kupert, mens fjellskiene på vidda var lange og smale uten skinn.

I Østerdalen var ulike lange ski vanlig, den såkalte sentralnordiske skitypen, som ble brukt i et geografisk belte gjennom de midtre deler av Norge, Sverige og Finland. Den venstre skien var lang (opptil 3 m) og smal og den høyre skien (andor) opptil én meter kortere, bredere og skinnkledd. Andoren var beregnet på fraspark, mens langskien tjente gliden og hadde en rand som lettet styringen. Ulik lengde på skiparet er også kjent fra andre distrikter. Fra 1880-årene ble det arrangert skiutstillinger i Oslo med premiering av skityper fra hele landet. Fritz Huitfeldts skimodell fra 1896, som bygde på en skitype fra Telemark, ble normgivende for utviklingen. Også Centralforeningen (forløperen til Norges Idrettsforbund) utarbeidet en modellski, og etter hvert ble bygdeskiene erstattet av fabrikkproduserte standardiserte skityper.

Skimaterialet i heltreski var helst furu, bjørk eller ask, men også gran, eik, bøk, rogn og selje ble brukt. Hickoryski ble produsert fra 1880-årene. Fra 1890-årene ble det laget limte ski med en hard såle (ask, hickory) pålimt et lettere belegg (blant annet gran). Limte ski ble populære da vannfast lim ble utviklet i 1920-årene, og i 1930-årene kom laminerte Splitkein-ski. Her ble treblokker, som var sammenlimt av ulike tresorter, delt i langsgående lameller, som igjen ble sammenlimt; ytterst harde slitekanter.

De første alpine ski og hoppski av kunststoffer ble lansert rundt 1960 i Østerrike, og også lettmetall som skimateriale ble innført. Til langrenn kom treski med plastsåle noe senere i 1960-årene, og under ski-VM i 1974 kom gjennombruddet for langrennsski i glassfiber med plastsåle (polyetylen).

Opprinnelig brukte man én lang stav med en spiss nederst, også med en plate eller trinse ovenfor spissen så staven ikke skulle synke for dypt i løs snø. Etter skisportens fremvekst i 1860-årene forsvant stavbruk i hopprenn ganske raskt, også i langrenn var staven borte en periode. To lette staver var tidlig brukt blant finske kvener og ble vanlig også i Norge mot slutten av 1880-årene. Tre som stavmateriale ble erstattet av bambus, senere aluminium og til slutt kunststoffer som i skiene.

Opprinnelig spente man tåen inn i et vidjebånd eller en lærrem, som gikk gjennom et hull i skien. Fottøyet var myke skinnsko, for eksmepel samiske skaller, som hadde en snute foran for ikke å gli ut av bindingen. Påbundne ski med bruk av hælbånd i tillegg til tåbåndet er kjent langt tilbake, bl.a. på samiske ski. I 1880-årene kom regulerbare hælbindinger av spanskrør. I 1894 konstruerte Fritz Huitfeldt en revolusjonerende binding med jernører for skotuppen på begge sider av skien og lærremmer over vristen og rundt hælen. Den ble forbedret i 1897 ved at tåjernet ble laget i ett stykke gjennom skien og bøyd opp på begge sider, og i 1904 ble hælremmen gjort mer brukervennlig ved hjelp av Høyer-Ellefsens strammer.

Fra 1920-årene ble regulerbare tåjern skrudd fast oppå skien, og tåremmen og bindingshullet forsvant etter hvert. I 1930-årene kom kandaharbindingen for alpint, hopp og turbruk, hvor hælremmen var en kombinert stålkabel og stålfjær og strammeapparatet festet til skien foran tåjernet. Til alpinski ble de første selvutløsende sikkerhetsbindinger, hvor hælen var stivt festet til skien, konstruert i 1960-årene. Til langrenn konstruerte Olaf Selmer i 1913 en tåbinding hvor hælremmen manglet (Bergendahls-bindingen). Skistøvelen var festet i tåjernet ved hjelp av to svingbare vinger som presset sålen ned i pigger. Prinsippet ble videreført i Rottefella-bindingen, konstruert av Bror With i 1927 og senere modernisert flere ganger. En ny type spesialbinding benyttes på såkalte randonnée-ski for skibestigning av topper med etterfølgende frikjøring ned igjen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.