skisport

Mesterskapsdistanser i seniorklassen var tidligere 15 km, 30 km, 50 km og stafett, for kvinner 5 km, 10 km og 20 km (senere 30 km). Rundt 1990 ble en fjerde individuell distanse innført (menn 10 km, kvinner 15 km). Med utviklingen av skøyting som skiteknikk, kom jaktstart i 1990-årene inn som et nytt konkurransesystem for å kunne kombinere begge teknikker (klassisk og skøyting) i samme konkurranse og samtidig gjøre innspurten mer spennende for publikum. I jaktstart er konkurransen delt i to delkonkurranser, som går i hver sin stilart med separate starter. I den siste delen (skøyting) starter man med tidsforskjeller bestemt av første del, og plasseringen sammenlagt blir derfor lik rekkefølgen i mål. Senere er jaktstarten erstattet av et kontinuerlig løp med fellestart og skifte av ski og stilart midtveis.

Rundt 2000 kom også sprint som en ny distanse, og 10 km for menn og 5 km for kvinner falt bort. Sprint er korte (vanligvis ca. 1,5 km) og relativt flate renn, hvor man først går individuelle innledende løp på tid. Deretter går de beste utslagsløp i heat à vanligvis fire løpere (kvartfinaler, semifinaler og finale). Sprint arrangeres også som lagsprint med to løpere, som veksler med hverandre flere ganger, per lag. I VM 2011 i Oslo var individuelle distanser for menn sprint (fristil), 15 km (klassisk), 30 km fellesstart med skibytte og 50 km fellesstart (fristil), for kvinner sprint (fristil), 10 km (klassisk), 15 km fellesstart med skibytte og 30 km (fristil). I tillegg stafetter, 4×10 km for menn og 4×5 km for kvinner, samt lagsprint (klassisk) for begge kjønn. I NM arrangeres de ordinære stafettene for tremannslag.

Turrenn er relativt lange langrennskonkurranser hvor løperne er inndelt i femårige aldersklasser, i tillegg eventuelle eliteklasser og/eller trimklasser uten tidtaking. Man benytter fellesstart, enten puljevis, klassevis eller for alle klasser. Det mest kjente norske turløp er Birkebeinerrennet (54 km), det lengste er Grenaderløpet (90 km). Vasaloppet i Sverige (90 km) og Marcialonga i Italia (70 km) er de mest kjente utenlandske. Det arrangeres en verdenscup i turrenn fra 1979 (Worldloppet).

I internasjonale mesterskap (OL og VM) ble 18 km og 50 km øvelser i OL 1924. 18 km (noen ganger 17 km) ble erstattet med 15 km i VM i 1954, samtidig som 30 km kom på programmet (30 km erstattet også 18 km i VM i 1926). I VM i 1989 ble det fire individuelle distanser ved at 15 km ble gått både i klassisk stil og i fristil, og i VM i 1991 kom 10 km som den fjerde distansen. Fra VM i 1993 ble 15 km arrangert som jaktstart med utgangspunkt i 10 km dagen før, men i VM i 2001 ble denne sammenlagtkonkurransen gått i løpet av én dag med resultat bare sammenlagt og med den siste jaktstarten over 10 km i stedet for 15 km. 10 km som separat øvelse falt således bort og ble erstattet av 15 km. Samtidig kom sprint som en femte distanse. I VM i 2003 ble jaktstarten erstattet av en fellesstart med skibytte underveis (pursuit), da 10+10 km, fra VM i 2005 15+15 km. Lagsprint ble innført i VM i 2005.

Kvinner deltok første gang i OL i 1952 med 10 km som øvelse. 5 km ble øvelse i VM i 1962 og 20 km i VM i 1978 (i OL først 1984). I VM i 1989 ble 5 km sløyfet og 20 km erstattet med 30 km, samtidig som 10 km ble gått både i klassisk stil og i fristil. I VM i 1991 kom 5 km tilbake og 15 km ble fjerde distanse. Fra VM i 1993 ble 10 km arrangert som jaktstart med utgangspunkt i 5 km dagen før. I VM i 2001 ble sammenlagtkonkurransen gått i løpet av én dag med resultat bare sammenlagt og med den siste jaktstarten over 5 km i stedet for 10 km. 5 km som separat øvelse falt således bort og ble erstattet av 10 km. Samtidig kom sprint som en femte distanse. I VM i 2003 ble jaktstarten erstattet av en fellesstart med skibytte underveis (pursuit), da 5+5 km, fra VM i 2005 7,5+7,5 km. Lagsprint ble innført i VM 2005.

For menn er NM på 30 km er arrangert fra 1909 (fra 2003 som pursuit), på 15 km fra 1933 (17/18 km til og med 1953), i stafett fra 1940 (for kretslag til og med 1953, senere klubblag), på 50 km fra 1946, i sprint fra 2000 og i sprintstafett fra 2004. NM på 10 km ble arrangert i 1992–2003, og i samme periode ble 15 km arrangert som jaktstart på grunnlag av resultatene fra 10 km. For kvinner er NM på 10 km arrangert fra 1955, i stafett fra 1965 (klubblag), på 30 km fra 1990, på 15 km fra 1992 (nå som pursuit), i sprint fra 2000 og i sprintstafett fra 2004. NM på 5 km ble arrangert 1963–2003 og på 20 km 1977–1989. I perioden 1992–2002 ble 10 km arrangert som jaktstart på grunnlag av resultatene på 5 km.

Unnarennet i en hoppbakke er formet som en svak omvendt S med en brattest og nesten rettlinjet del mellom kulen og overgangskurven til sletta. Tilløpet er naturlig eller oppbygd og har alternative startavsatser øverst. Hopperne skal normalt lande i unnarennets landingsområde (se figur). For å oppnå dette reguleres farten på hoppet ved å forandre tilløpslengden. Bakkene skal tilfredsstille bestemte normer basert på faste geometriske karakteristika for bakkeprofilen. Punktet P er der kulens krumning slutter og landingsområdet begynner, og ved punktet L begynner overgangskurven, som markeres med barkvister eller lignende på tvers av bakken.

Avstanden fra hoppkanten til L er et mål for bakkestørrelsen (hill size). En bakke med bakkestørrelse 85–109 m kalles en normalbakke (i OL/VM 100 m) og over 110 m en stor bakke (i OL/VM minst 125 m), mens skiflygingsbakker har bakkestørrelse over 185 m. Det bygges også mindre bakker for barn og ungdom. Omtrent midt i landingsområdet er K-punktet, som er utgangspunktet for beregning av lengdepoeng. Sidene av landingsområdet markeres ofte med rødt mellom punktene K og L og med blått mellom K og P. Ved begynnelsen skal det markeres en fallinje. Plastbakker er hoppbakker til sommerbruk med plastdekket unnarenn og tilløpsspor av porselen overrislet med vann.

Gjeldende stilnorm er V-stil med sprikende ski, utviklet av svenske Jan Boklöv i slutten av 1980-årene. Tidligere har mange ulike hoppstiler vært ansett som korrekte: opptrekkstilen på 1800-tallet, senere den raktstående stilen med skiene parallelt med unnarennet, knekkstilen med knekk i hoftene og armene forover og den aerodynamiske stilen med armene langs kroppen.

Dommerne bedømmer hopperens bevegelser fra han forlater hoppkanten til han passerer fallgrensen på sletta. De fastsetter hver sine poeng (stilkarakter), hvor utgangskarakteren er 20. Fra dette kan man trekke hele og halve poeng for feil i svevet (høyst 5 poeng), for feil i landing (høyst 5 poeng) og for feil i utkjøring til sletta. I svevet vurderes skiføring, armføring, benføring og svevets forløp. Landingen (og 10–15 m videre) skal være i Telemarks-stilling, det vil si med knebøy og lett opprettet overkropp, den ene foten foran den andre med en støvellengdes avstand, og med høyst to skibredder mellom skiene. Uten Telemark-nedslag trekkes minst 2 poeng. I utkjøringen blir man trukket hvis man har snøkontakt med en kroppsdel, også med kun den ene hånden en kort tid. Høyest trekk (7 poeng) for fall mellom nedslag og fallgrense. Dommernes laveste og høyeste stilkarakter strykes, de tre resterende summeres (maksimum 60 stilpoeng).

Hopplengden regnes fra hoppkanten til et punkt midt mellom hopperens føtter i nedslaget, den måles elektronisk eller av måledommere og rundes av til nærmeste halve meter. Et hopp til bakkens K-punkt gir 60 lengdepoeng (i skiflyging 120 poeng). Ved kortere/lengre hopp multipliseres differensen mellom hopplengde og K-punktlengde med en faktor (meterverdi) som er avhengig av bakkens størrelse, og trekkes fra/legges til 60 poeng. Meterverdien i normalbakker er 2,0, i storbakker 1,8 og i skiflyging 1,2. Lengdepoengene legges til stilpoengene og gir hopperens samlede poengsum for hoppet. Poengene for hver omgang summeres så.

Skiflyging er hopping i bakker med bakkestørrelse over 185 m. Konkurransene arrangeres over fire dager. I VM omfatter første dag obligatorisk trening og et kvalifiseringshopp, mens de andre dagene hver omfatter et prøvehopp og to konkurransehopp (fjerde dag som lagkonkurranse). Regler ellers som i vanlig skihopping, men det er streng kontroll med hoppernes sikkerhet med kontinuerlig måling av vind, temperatur og luftstrømninger i bakken. Lengste stående hopp per 15. februar 2011 er 253,5 m (Stefan Kraft i Vikersund 2017). Norges eneste skiflygingsbakke er Vikersundbakken, som ble ombygd og gjenåpnet i 2011 som verdens største hoppbakke.

I VM/OL ble hopprenn øvelse i OL i 1924, fra VM i 1962 både i normalbakke og stor bakke. I VM i 1982 ble det også innført en lagkonkurranse i stor bakke med fire hoppere per lag (i OL først i 1988). I VM i 2001 og 2005 også lagkonkurranse i normalbakke, som ble gjeninnført i VM i 2011. VM for kvinner i normalbakke fra 2009.

VM i skiflyging fra 1972, nå annethvert år; fra 2004 også lagkonkurranse. Verdenscup fra 1980. NM er arrangert fra 1933, fra 1965 i begge bakker og fra 1988 lagkonkurranse (kretslag). Hopprenn er tradisjonelt konkurransegren bare for menn, men fra slutten av 1990-årene arrangeres egne hopprenn for kvinner, både nasjonalt og internasjonalt. NM fra 2003.

Kombinert var den opprinnelige skikonkurransen og ble individuell øvelse i OL i 1924. Lagkonkurransen kom i VM i 1982 (i OL fra 1988), individuell sprint i VM i 1999 (i OL fra 2002). I VM i 2011 var det to individuelle Gundersen-konkurranser i henholdsvis normalbakke og stor bakke, samt lagkonkurranser i begge bakker. Verdenscup fra 1984. NM er arrangert fra 1909, for lag fra 1982 (kretslag) og individuell sprint fra 2000. Kvinner deltar ikke i kombinert.

Slalåm kjøres i en sterkt svingende løype med mange porter, som stiller store krav til løpernes svingteknikk og reaksjonsevne. En port består av to staurer man skal kjøre mellom for ikke å bli diskvalifisert. De innerste portstaurene som man svinger rundt (svingstaurene), skal i konkurranser være leddstaurer. Disse er fjærbelastet og retter seg opp etter kontakt, som muliggjør en rettere kjørelinje mellom portene ved at man slår vekk staurene med stavene før passering. Portene er avvekslende røde og blå. De er åpne, dvs. med portåpning vinkelrett på løypa, lukkede, dvs. med portåpning langsetter løypa, eller satt sammen i kombinasjoner (vertikaler, hårnåler m.fl.). Portbredden er 4–6 m, portavstanden (mellom svingstaurene) 0,75–15 m. Herreløypa skal ha 55–75 porter og høydeforskjell 140–220 m, kvinneløypa 45–65 porter og høydeforskjell 120–200 m. I OL/VM er vanlig helning 33–45°. Et slalåmrenn omfatter to omganger i to forskjellige løyper, hvor omgangstidene summeres. I alle alpine øvelser er løperne rangert på grunnlag av tidligere resultater. Rangeringen benyttes ved tildeling av startpuljer, og det er normalt en fordel å starte i første pulje. Til andre omgang går i verdenscuprenn bare de 30 beste, som starter i omvendt rekkefølge fra resultatene i første omgang (eventuelt bare de 15 beste i omvendt rekkefølge).

I parallellslalåm kjører to løpere samtidig i to tilnærmet like løyper ved siden av hverandre. Løypene har 20–30 porter med høydeforskjell 80–100 m. Konkurransene foregår etter utslagsmetoden. I hver runde kjører hvert par to omganger med løypebytte i andre omgang. Løperen med best totaltid går videre til neste runde.

I storslalåm står portene lengre fra hverandre enn i slalåm, slik at farten blir større. De består av to rektangulære flagg, hvert festet til to slalåmstaurer, og er åpne eller lukkede; svingstaurene er leddstaurer. Portavstanden er minst 10 m og portbredden 4–8 m. Høydeforskjellen skal være 250–450 m for menn og 250–400 m for kvinner, antall porter 11–15 % av høydeforskjellen i meter. I konkurranser er det to omganger i to forskjellige løyper som i slalåm.

Super-G eller superstorslalåmrenn er en fartsøvelse som også stiller krav til svingteknikk. Det er den yngste alpine øvelsen, første gang kjørt i 1981. Man benytter storslalåmporter med bredde 6–8 m for åpne porter og 8–12 m for lukkede porter; portavstand minst 25 m. Høydeforskjellen skal være 500–650 m for menn og 350–600 m for kvinner. Antall porter er maksimum 10 % av høydeforskjellen i meter, minimum 35 porter for menn og 30 for kvinner. I super-G kjøres bare én omgang, og det er ikke adgang til treningskjøring, kun løypebesiktigelse og frikjøring i bakken.

Utfor er en ren fartsøvelse hvor det i tillegg til god kjøreteknikk også kreves fysisk styrke og mot. Portene er minst 8 m brede åpne kontrollporter, som skal redusere gjennomsnittsfarten og lede løperne riktig inn i bestemte deler av løypa, som også er markert med retningsflagg på begge sider. Høydeforskjellen i en utforløype skal i store konkurranser være 800–1100 m for menn og 500–800 m for kvinner. Utforløyper kan være over 5 km lange med mange hopp og bratte partier med helning over 60°. På raske partier skal bredden være minst 30 m, og omgivelsene rundt løypa skal være sikret med nett for å unngå store skader ved fall, da gjennomsnittsfarten i utfor kan bli rundt 100 km/h og toppfarten over 130 km/h. I konkurranser kjøres vanligvis bare én omgang, men kortere renn over to omganger arrangeres også (sprint). I utfor er det obligatorisk med flere treningsomganger før konkurransen.

Dette er i internasjonale mesterskap en sammenlagtøvelse med deløvelser utfor og slalåm, som kjøres i to separate renn, kombinert utfor og kombinert slalåm. Tradisjonelt har man kjørt to slalåmomganger, fra 2005 mest superkombinasjon med én slalåmomgang og et utforrenn på samme dag. Utforrennet går vanligvis først. Man summerer tidene i utforrennet og slalåmomgangene. Storslalåm kunne tidligere også være en del av den alpine kombinasjonen. En annen metode til å fastsette resultatlisten i en kombinasjonskonkurranse var å summere de aktuelle deløvelsers såkalte rennpunkter, hvor anvendt tid i forhold til vinneren er avgjørende.

VM i slalåm og utfor er arrangert fra 1931, i alpin kombinasjon fra 1932, i storslalåm fra 1950 og i super-G fra 1987. I OL var alpin kombinasjon på programmet i 1936 og 1948, senere fra og med 1988. Slalåm og utfor ble OL-øvelser i 1948, storslalåm i 1952 og super-G i 1988. Det arrangeres årlig verdenscup sammenlagt fra 1967 for begge kjønn, også verdenscup i de fire enkeltøvelsene. NM i slalåm, utfor og alpin kombinasjon er arrangert fra 1938, fra 1951 i storslalåm og fra 1988 i super-G.

Norges Skiforbund arrangerer årlige NM i nordiske grener for menn fra 1909 (til og med 1937 kalt Hovedlandsrennet) og for kvinner (offisielt) fra 1955 (bare langrenn). NM i alpine grener kom 1938 (begge kjønn). I vinter-OL var nordiske grener med fra starten 1924, kvinnelangrenn fra 1952. Alpine grener kom med i OL 1936 for begge kjønn (første gang kun alpin kombinasjon). Fra 1925 holdt FIS internasjonale renn i nordiske grener, som fra og med 1937 ble offisielt VM (med tilbakevirkende kraft). Kvinnelangrenn ble VM-gren i 1954.

Mesterskapene ble i perioden 1925–1939 holdt årlig unntatt i OL-år, i perioden 1950–1982 hvert fjerde år og fra og med 1985 hvert andre år. VM ble arrangert i Oslo (Holmenkollen) i 1930, 1966 og 1982 og i Trondheim i 1997 (Granåsen). Også årlige VM for juniorer fra 1977 (tidligere EM fra 1968). I alpine grener er VM arrangert fra 1931 for både menn og kvinner, samme år som i nordiske grener, men ikke på samme sted. Det arrangeres verdenscup både i alpine grener, langrenn, hopprenn og kombinert renn.