vannski

Vannski, konkurranseidrett og fritidsaktivitet hvor man trekkes på vannski over åpne vannflater etter en hurtiggående motorbåt. Tradisjonelle konkurranseøvelser er slalåm, hopp og trick, samt sammenlagt. I stedet for båt kan brukes et kabeltrekk med et eget regelverk for konkurranser (VM fra 1998). Også konkurranser i distansekjøring (skiracing) på rundbane. Man benytter ulike typer vannski i de forskjellige øvelser, men alle er utstyrt med skolignende gummibindinger som slutter fast rundt foten, men slipper den ved et eventuelt fall. Ski til turkjøring ligner på hoppski, men er lettere. Barfotkjøring på fotsålene med høyere fart er også vanlig, man konkurrerer i hopp, trick og bølgeslalåm. I hanggliding og paragliding kan man trekkes i gang på vannski. Kjøring med vannbrett, såkalt wakeboard ('bølgebrett'), er en form for vannskisport som ble populær i 1990-årene. Vannskisport for funksjonshemmede er utbredt.

I slalåm brukes bare én ski med to bindinger festet bak hverandre. Skien er ca. 1,6 m lang og smalner av bakover med en dyp finne bakerst på undersiden. Slalåmbanen er 259 m lang og 23 m bred med inngangsport, utgangsport og seks par retningsbøyer for båten langs midtlinjen. Rett ut for retningsbøyene (11,5 m fra midtlinjen) ligger seks slalåmbøyer, vekselvis på høyre og venstre side. Avstanden mellom to bøyer i lengderetningen er 41 m. Løperen skal kjøre inn gjennom inngangsporten, runde slalåmbøyene på utsiden og kjøre ut gjennom utgangsporten. Han får ett poeng for hver bøye han klarer. Banen gjennomkjøres eventuelt flere ganger, helt til løperen faller eller ikke klarer en bøye. For hver gjennomkjøring økes først båthastigheten, og etter at høyest tillatte båthastighet er nådd kortes lengden på trekklinen. Utgangslengden for linen er 18,25 m, høyeste båthastighet 58 km/h (kvinner 55 km/h). Verdensrekorden i slalåm er (per 2006) 1,5 bøye med 9,75 m line og hastighet 58 km/h.

I hopp svinger løperen opp på en flytende platting som stikker på skrå opp av vannet, mens båten kjører videre parallelt med hoppet. Lengden av trekklinen er 23 m. Avstanden langs hoppet fra vannflate til hoppkant er ca. 6,5 m, bredden rundt 4 m og hoppkantens høyde over vannet 1,5–1,8 m. Bare hopplengden teller, men hoppet må være stående, og løperen må holde tak i linen under hoppet og etter landing. Høyeste tillatte båthastighet er 57 km/h (kvinner 54 km/h). Hoppskiene er relativt tunge, noe lengre enn slalåmski og jevnt brede med en lang, flat finne bak. Det er påbudt med hjelm og støtabsorberende flytevest. Verdens lengste hopp er 73 m (kvinner 56,6 m).

I trick skal man utføre så mange forskjellige kunstøvelser som mulig i løpet av 2×20 s ved kjøring på en rett bane med bøyer i begge ender. Båthastigheten er valgfri, men må være konstant underveis, vanligvis 25 km/h. Eksempler på øvelser er baklengs og sidelengs kjøring, piruetter og saltoer, enten med håndfeste eller fotfeste i linen. Man får poeng for hver øvelse etter vanskelighetsgraden. Trickskiene er korte med svakt oppbøyde tupper både foran og bak, lengde minst 1 m og bredde ca. 25 cm. Det brukes vanligvis bare én ski.

Skiracing er langdistansekjøring på vannski, f.eks. 100 km på rundbane. Det gjelder å komme først i mål, og hastigheten kan komme over 150 km/h.

Vannskikjøring som konkurranseidrett ble utviklet i Frankrike og USA i 1920-årene, amerikaneren Ralph Samuelson fra Minnesota regnes av mange som vannskisportens far. Det internasjonale forbundet, International Water Ski Federation, ble stiftet i 1946. EM fra 1947, VM fra 1949, nå annethvert år. Demonstrasjonsidrett i OL 1972. Barfotkjøring oppstod i 1940-årene, VM fra 1978. Til Norge kom vannskisporten i 1950-årene. Norges Vannskiforbund ble stiftet i 1961 og opptatt som et utvalg i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) i 1976, særforbund fra 1984. Forbundet har nesten 2000 medlemmer (per 2006). NM fra 1961.

• Norgesmestere klassisk vannski