Skismøring, stoff som legges under ski for at de skal gli lett fremover (hopp, alpint, langrenn skøyting), kombinert med festesmøring for å hindre glipp i frasparket (turgåing og langrenn klassisk stil). Det finnes spesielle gli- og festesmøringer for alle typer skiføre. Skiføret avhenger av snøens konsistens, snøens temperatur og luftfuktigheten. Konsistensen veksler fra finkornet nysnø til grovkornet eldre snø som har vært utsatt for store temperaturvekslinger. Snøtemperaturen bestemmes av lufttemperaturen, men blir høyst 0 °C. Ved varmegrader i luften begynner snøen å smelte og får økende vanninnhold.

Festesmøring kan grovt inndeles i to hovedgrupper: tørrsnøsmøring (voks) og våtsnøsmøring (klister). Snøens inntrengningsevne i smøringen øker med antall minusgrader, og generelt brukes hardere smøring jo lavere snøtemperaturen er. Når snøen når 0 °C, minsker inntrengningsevnen raskt ved små temperaturstigninger, slik at skiene glipper. Grovkornet snø har lavere inntrengningsevne også ved minusgrader enn finkornet snø, og festet blir dårligere. Når skiene er riktig smurt, vil snøkrystallene trenge passe langt inn i smøringslaget, slik at skiene både får feste i motbakker og gli fremover. Er smøringen for hard, vil ikke snøkrystallene trenge tilstrekkelig langt inn, og skiene vil glippe. Er smøringen for bløt, vil krystallene trenge for langt inn og bli sittende, slik at skiene kladder eller iser. På moderne kunststoffski med plastsåle smøres med glismøring (glider) foran og bak og med festesmøring på midtpartiet, som bare er i kontakt med snøen under frasparket. Hoppski og alpine ski smøres kun med glismøring, det samme gjelder langrennsski for skøyting.

For å bedre gliden, særlig på fuktig snø, kan skisålen behandles mekanisk og gis en viss ruhet, som bryter vannsjiktet mellom snø og såle og gir mindre friksjon enn helt glatte ski. Dette gjøres ved å lage en langsgående stripestruktur (rilling) eller ulike andre strukturmønstre (steinsliping). På nysnø rundt 0 °C kan man i stedet for festesmøring behandle skiens midtparti med grovt sandpapir el.l. og sette det inn med et vannavstøtende middel for å få feste (rubbing). Til samme formål lages også smørefrie ski med mønstret midtparti. Disse tilsvarer tidligere tiders ski kledd med skinn, som fremdeles benyttes i fjellskiløping i form av løse skifeller i syntetisk materiale.

I Norge er tjærebreing av ski for å hindre inntrengning av fuktighet kjent fra 1700-tallet. Slik grunnsmøring for å impregnere skien og gi feste for annen smøring, er fremdeles viktig på alle treski. Fra midten av 1800-tallet, da turgåing ble mer alminnelig, smurte man på kladdeføre også med stoffer som salt, smør, sild og talg. Da hoppkonkurransene begynte i 1860-årene, brukte man bl.a. politur (harpiks) og parafinvoks. Den første tjæresmøring kom i handelen i 1902 (Record), og i 1913 produserte brødrene Østbye klistersmøring for fuktig snø. Denne hindret glipp i motbakkene og gav samtidig gli utfor. I de nærmeste årene kokte mange skiløpere sine smøringer selv. Etter hvert kom en rekke tjæresmøringer i handelen, bl.a. Bratlie.

Mens man tidligere overveiende brukte animalske og vegetabilske produkter til smøring, kom etter den annen verdenskrig smøring basert på syntetiske stoffer, hovedsakelig hydrokarboner. Svenske Swix ble lansert i 1946, fra slutten av 1950-årene også italienske Rode, finske Rex, svenske Ex-Elit m.fl. Fra midten av 1980-årene begynte man i Italia å lage glismøring basert på fluorkarboner (Cera F), og senere har man også blandet disse stoffene inn i festesmøring for å bedre gliden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.