skismøring

Festesmøring kan grovt deles i to hovedgrupper:

• tørrsnøsmøring (voks)
• våtsnøsmøring (klister)

Snøens inntrengningsevne i smøringen øker med antall minusgrader, og generelt brukes hardere smøring jo lavere snøtemperaturen er.

Når snøen når 0 °C, minsker inntrengningsevnen raskt ved små temperaturstigninger, slik at skiene glipper. Grovkornet snø har lavere inntrengningsevne også ved minusgrader enn finkornet snø, og festet blir dårligere. Når skiene er riktig smurt, vil snøkrystallene trenge passe langt inn i smøringslaget, slik at skiene både får feste i motbakker og gli fremover.

Er smøringen for hard, vil ikke snøkrystallene trenge tilstrekkelig langt inn, og skiene vil glippe. Er smøringen for bløt, vil krystallene trenge for langt inn og bli sittende, slik at skiene kladder eller iser.

Moderne kunststoffski med plastsåle smøres med glismøring (glider) foran og bak og med festesmøring på midtpartiet, som bare er i kontakt med snøen under frasparket.

Hoppski og alpine ski smøres kun med glismøring, det samme gjelder langrennsski for skøyting.

For å bedre gliden, særlig på fuktig snø, kan skisålen behandles mekanisk og gis en viss ruhet, som bryter vannsjiktet mellom snø og såle og gir mindre friksjon enn helt glatte ski. Dette gjøres ved å lage en langsgående stripestruktur (rilling) eller ulike andre strukturmønstre (steinsliping).

På nysnø rundt 0 °C kan man i stedet for festesmøring behandle skiens midtparti med grovt sandpapir eller liknende og sette det inn med et vannavstøtende middel for å få feste (rubbing). Til samme formål lages også smørefrie ski med mønstret midtparti. Disse tilsvarer tidligere tiders ski kledd med skinn, som fremdeles benyttes i fjellskiløping i form av løse skifeller i syntetisk materiale. Rubbeski er blitt svært populære, da de ikke krever preparering før bruk. Hvis man i tillegg monterer en skibinding som kan justeres forover og bakover gir det skiløperen mulighet til å justere forholdet mellom feste og gli på en enkel og god måte.

I Norge er tjærebreing av ski for å hindre inntrengning av fuktighet kjent fra 1700-tallet. Slik grunnsmøring for å impregnere skien og gi feste for annen smøring, er fremdeles viktig på alle treski. Fra midten av 1800-tallet, da turgåing på ski ble mer vanlig, smurte man på kladdeføre også med stoffer som salt, smør, sild og talg. Da hoppkonkurransene begynte i 1860-årene, brukte man blant annet politur (harpiks) og parafinvoks. Den første tjæresmøringen kom i handelen i 1902 (Record), og i 1913 produserte brødrene Østbye klistersmøring for fuktig snø. Denne hindret glipp i motbakkene og ga samtidig gli utfor. I de nærmeste årene kokte mange skiløpere sine smøringer selv. Etter hvert kom en rekke tjæresmøringer i handelen, blant annet Bratlie.

Mens man tidligere overveiende brukte animalske og vegetabilske produkter til smøring, ble det etter andre verdenskrig produsert smøring basert på syntetiske stoffer, hovedsakelig hydrokarboner. Svenske Swix ble lansert i 1946, fra slutten av 1950-årene kom også italienske Rode, finske Rex, svenske Ex-Elit, med flere. Fra midten av 1980-årene begynte man i Italia å lage glismøring basert på fluorkarboner (Cera F), og senere har man også blandet disse stoffene inn i festesmøring for å bedre gliden.

Fra profesjonelle smørere er det kjent at svevestøv fra fluorglider kan føre til luftveisplager. Støvet kan skade cellene i alle deler av luftveiene. Også ivrige amatører som bruker slike produkter risikerer helseplager om de ikke tar forholdsregler for å beskytte seg. Ved oppvarming av skismøring som inneholder fluorkarboner, kan det frigjøres helseskadelige stoffer, for eksempel stoffene PFOA og PFNA. Disse stoffene kan lagres i kroppen og være skadelig for helsa på sikt.

• ski