pampasfolkene

Artikkelstart

Pampasfolkene er en fellesbetegnelse på urfolkene som holdt til på steppene og slettelandet i Argentina, kalt Pampas («slette» på quechua). Pampas strekker seg fra Río de la Plata i nord til Patagonia i sør. Betegnelsen viser ikke til noen spesifikk etnisk gruppe, men til et sett kulturelle tradisjoner som oppsto her i årene mellom 1600, etter at de første europeerne kom, og 1880, da Argentina hærtok området i den såkalte «erobringen av ørkenen» (la conquista del desierto).

Faktaboks

Også kjent som

spansk Indígenas pampas

engelsk Pampas Peoples

Pampas-tradisjonene ble skapt i møtene mellom en rekke etniske grupper med opphav i regionen, ekspanderende mapucher (araukanere) fra den chilenske siden av Andesfjellene, samt spanske kolonister fra koloniene ved Río de la Plata. Hestehold og kvegdrift la grunnlag for en ny økonomi som fortrengte gamle jakt- og sanketradisjoner. Preget av stadige feider mellom ulike urfolk og kolonister ligner pampas-tradisjonene mye på «det ville vesten» i Nord-Amerika omtrent på samme tid. Likhetene omfatter også slutten på disse kulturene i form av omfattende immigrasjon fra Europa og utryddelseskriger fra nasjonalstatens side.

Etnisk sammensetning

Det er uenighet om nøyaktig hvilke etniske grupper som holdt til på Pampas og i Patagonia da europeerne kom, samt om relasjonene mellom dem. Det er vanlig å skille mellom tewelche (spansk: tehuelche) og pwelche (puelche) i Patagonia, altså sør for Río Negro. Det egentlige Pampas var bebodd av grupper som rankülche (ranquel) og het (querandí). De vestligste av gruppene på Ildlandet, selk’nam eller ona, samt haush, delte språk og kultur med tewelche.

Tewelche, som kaller seg selv aonikenk, holdt til mellom Ildlandet i sør og Chubut-elva i nord. Dette er folket som Ferdinand Magellan kalte «patagonere» etter å ha overvintret ved denne kysten i 1520 på sin berømte jordomseiling. Navnet Patagonia er sannsynligvis utledet av spansk for «stor fot» og har siden gått inn i alle europeiske språk. Patagonerne var betydelig høyere enn europeerne var på denne tiden. Tewelche er navnet som mapuchene benyttet. Det betyr «tøffing» eller «ødemarksboer».

Nord for Chubut holdt gennakenk eller gününa küne til. Mapuchene kalte dem pwelche, «folket i øst». Videre nordover, fra Río Negro, der ørkenen glir over i sump- og sletteland, finner vi ranquel, som på mapuchespråk ble rankülche (siv-folket). Deretter, på den egentlige pampaen, kommer en gruppe som europeerne kalte querandí (som guaraní-folkene nord for Rio de la Palata kalte dem), mens de selv kalte seg het. Argentinerne benyttet også betegnelsen pampa eller pwelche (puelche) om alle de nordligste gruppene.

Levevis og språk

Alle disse gruppene levde av fiske, jakt og sanking. Byttedyrene var hjort, guanako og nandú, en strutsefugl. De ble jaktet med bola, et slags kastevåpen. I takt med årstidene flyttet man mellom forskjellige boplasser, fra øst til vest, langs elvene som kommer ned fra Andes og bare unntaksvis når kysten. Det er et karrig land som bare gir rom for mindre, familiebaserte enheter (patriklaner). Det lille man har av kilder fra tiden før 1700 antyder at religiøse praksiser (i form av steinsettinger som også tjente som grensemarkører, samt sjamanisme) var ganske like.

Slektskapet mellom språkene de talte er omstridt. Pwelche (günuna küne) og tewelche (aonika áish) kan ha tilhørt en språkfamilie kalt tshon eller chon, sammen med språket til selk’nam og haush på Ildlandet. (Gruppene på den chilenske delen av Ildlandet tilhørte en annen språkfamilie og levde også svært forskjellig). Het kan ha vært beslektet med gününa küne. Med unntak av et dusin små bosetninger i Santa Cruz-provinsen hvor det ennå tales tewelche, eller aonika áish, er alle disse språkene nå døde.

Araukanisering

Hestens ankomst betød enorme endringer i pampasfolkenes nomadiske økonomier og ikke minst i maktbalansen mellom gruppene. I kraft av sitt større folketall, bruk av hest og rikdom basert på kvegdrift og handel med Chile, kom mapuchene snart til å dominere. Pwelcher, rankülcher og de fleste tewelcher ble blandet med mapucher og overtok språket deres. Denne prosessen er kjent som araukaniseringen av Pampas og Patagonia.

Mapuchene kalte områdene sør for de spanske koloniene Puel Mapu, «jorden i øst». Politisk ble landet i tiden mellom 1600 og 1860 styrt av lonkoer (mapuchehøvdinger), gjerne med bakgrunn i mapuche-områdene i Chile, og i skiftende allianser med hverandre eller spanske kolonister. Etter at Argentina og Chile frigjorde seg fra Spania i 1810 og fra da av tok imot store bølger av nybyggere fra Europa, begynte de unge republikkene å ekspandere inn i Puel Mapu.

Erobringen av ørkenen

Sett fra Buenos Aires var Puel Mapu et usivilisert land som Argentina automatisk hadde krav på som imperiets etterfølger. Dessuten besto mye av mapuchenes handel med Chile av kvegplyndring på de store godsene sør for Buenos Aires. Mellom 1820 og 1880 ble tusener av argentinske nybyggere ofre for slike raid (spansk: malones). Sett fra mapuchesiden handlet det om at nybyggerne tok jaktmarkene fra dem. Konfliktnivået økte særlig fra 1860 av og falt sammen med nervøsitet i Buenos Aires for at Chile eller europeiske makter skulle alliere seg med mapuchene og etablere seg i Patagonia. I 1872 organiserte mapuchehøvdingen Kallfükura (spansk: Calfucurá) en invasjonsstyrke på 6000 mann mot Buenos Aires og tok minst 1000 fanger og én million storfe. Dette ble begynnelsen på slutten for Puel Mapu.

Utstyrt med ny og overlegen krigsteknologi (magasingeværer og telegraflinjer) innledet den argentinske hær den såkalte erobringen av ørkenen. Det hadde hersket uenighet om hvordan Argentina skulle håndheve sin suverenitet over Pampas og Patagonia. General Julio Roca (1843–1914), som ble forsvarsminister i 1878 (og president i perioden 1898–1904), tok til orde for å utrydde «indianerne» snarere enn å inkorporere dem. Lov 215 av 1867 fastsatte at Argentinas grense skulle flyttes til Río Negro. I 1879 innledet hæren en serie krigstog. Fire år senere var landet erobret og hæren meldte om 1000 drepte og 14 000 fanger. Senere kilder anslår at rundt 20 000 av de 50 000–60 000 urfolkene i Puel Mapu mistet livet. De fleste fangene var kvinner og barn som ble fraktet til Buenos Aires og solgt som hushjelper. Landet som ble erobret ble kjøpt av storgodseiere eller delt ut til nybyggere.

Roca selv satte seg imot å opprette reservater for urbefolkningen, slik man gjorde i USA. Hans politikk var å hindre enhver form for mapuche-basert politisk autoritet. I de neste hundre årene ble pampasfolkene i stor grad blandet opp med immigrantbefolkningen og en del av landets fattige. Pampastradisjonene har imidlertid levd videre i populærkulturen i form av gauchoen, Argentinas cowboy.

Folkemord?

Allerede mens krigen pågikk hevet det seg røster mot det man mente var krigsforbrytelser. Rocas forgjenger i forsvarsdepartementet hadde gått inn for å bygge permanente forsvarslinjer tvers over Pampas for å stanse raidene og langsomt sivilisere republikkens «ville» borgere. Men liksom høvdingene på urfolksiden bare sjelden var enige om noen felles strategi, var Argentina selv helt til 1861 i stadig konflikt mellom Buenos Aires og provinsene lenger nord og vest. Krigen og visjonen om å hevde landets fulle suverenitet ned til Sørishavet samlet landet.

I dag debatteres det hvorvidt ørkenfelttoget kvalifiserer til betegnelsen folkemord. Argumentet mot er at begrepet «folkemord» først ble til i 1948 og at det dermed er ahistorisk. Det pekes også på at omtrent like mange argentinere ble drept i raidene i tiårene før. Skal man følge tenkningen bak FN-konvensjonen om at folkemord innebærer utrydding av en etnisk gruppe som sådan, er det imidlertid ikke vanskelig å identifisere politiske ledere og partigrupperinger som nettopp tok til orde for å utrydde folkene som tiden hadde løpt fra.

Først i 1988 erkjente det offisielle Argentina at landet hadde urfolk. I folketellingen av 2004 ble de for første gang talt som egen kategori. I dag anerkjenner landet 35 grupper som urfolk, og til sammen 955 000 (2010) har registrert seg som indígena (urinnvånere). Mapuche er den største gruppen med 205 000, tewelche har 28 000, «pampa» har 22 000, rankülche 14 800, querandí 3700 og ona 2800. (De øvrige gruppene holder til i nord.) Argentinere flest oppfatter seg som hvite snarere enn mestiser, til forskjell fra nabolandene i Latin-Amerika. Samtidig viser genetiske undersøkelser at rundt 30 prosent av befolkningen har urfolksbakgrunn og 65 prosent europeisk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg