Jívaro, indiansk folk i Peru og Ecuador, i tropisk Montaña; fra gammelt av fryktet på grunn av sin hodejakt og kunstferdige innskrumpning av fienders hoder til miniatyrtrofeer, og i dag beundret på grunn av sin standhaftige motstand mot inntrengere.

Befolkningen teller (2005) anslagsvis 50 000. Territoriet deres, ca. 60 000 km2, ligger i det kuperte regnskogsområdet som strekker seg over det nordøstlige Peru og tilstøtende områder i Ecuador. De er hagebrukere med en jeger-ideologi: det meste av føden kommer fra hagen, bl.a. yuca (søt maniok), bananer og ingefær, foruten tobakk og barbasco (giftplante for fiske), men det er jakten og fisket som er omfattet med størst interesse og som byr på mest dramatikk og underholdning.

Jívaro utgjør en språklig og kulturell enhet, men ingen stamme i politisk forstand. Vanligvis inndeles jívaro i fem navngitte dialekter, som gjerne oppfattes som «stammer» eller territorielle undergrupper: shuar (hovedsakelig i Ecuador), aguaruna, achual, huambisa og mayna (for det meste lokalisert på den peruanske siden av grensen).

Paradoksalt nok var det hevnaksjonene og den seremonielle hodejakten, rettet mot andre jívaroer, som bandt jívarotalende grupper sammen og gav dem styrke til å stå imot ytre fiender. Det var bare jívaro-hoder som kunne skrumpes inn og dermed gi styrke til drapsmannen og fruktbarhet til konas yuca-hage. Med en slik oppfatning blant alle jívaroer måtte hodejakten øke bevisstheten om fellesskap og gi grunnlag for samhold i trengselstider. Deres fleksible organisasjonsform, som tillot dannelse av militærallianser av vekslende omfang og varighet, satte dem også i stand til å mobilisere store enheter til felles forsvar av jívaro-territorium – uansett tidligere strider og pågående feider. Det er derfor ikke så rart at jívaroene står frem som et av de få ubeseirede folk i Sør-Amerika. I de senere årene har denne tradisjonen bl.a. gitt seg utslag i at aguarunaene jaget filmskaperen Werner Herzog og hans filmselskap bort fra Cenepa-distriktet da han ville ta opp en eventyrfilm med aguaruna-statister. De har også tatt opp kampen mot nordamerikanske gullsøkere.

Politisk førte hodejakten med seg en konstant årvåkenhet og aktivitet for å danne eller opprettholde allianser mellom lokalgrupper, storfamilie-langhus eller klynger av slike langhus (jivarías/caseríos). I og med at den seremonielle hodejakten vel må sies å være forsvunnet helt, delvis fremskyndet av de siste tiårs militære ekspansjon og nykolonialisering på begge sider av grensen mellom Peru og Ecuador, er også jívaroenes mobiliseringsevne opphørt. Det er bygd veier gjennom deres tidligere ugjennomtrengelige område, og garnisoner er kommet i tillegg til handelsboder og misjonsstasjoner.

Jívaroenes fremtid ser dyster ut, trass i alle forsøk på å fremme egne interesser overfor myndigheter i de to landene. I 1986 mottok aguarunaen Evaristo Nugkuag den alternative Nobelprisen Right Livelihood Award i Stockholm. Prisen var en påskjønnelse for det arbeidet han og andre amazonasindianere har utført for å organisere folkene i området til forsvar for naturmiljø og livsstil. Jívaroene har vært blant de mest aktive i bevisstgjøring og mobilisering av flere etniske grupper for felles sak, på tvers av språklige og kulturelle skillelinjer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.