yanomami

Yanomamier under et møte mellom grupper fra to ulike landsbyer i 2012.
Av /NTB Scanpix.
I 2013 besøkte Kong Harald regnskogen, og bodde sammen med yanomami i fire dager. Bildet viser Kongen og Daví Kopenawa, leder for en yanomami-gruppe i landsbyen Demini i Brasils regnskog mot grensen til Venezuela.
Av /NTB Scanpix.

Artikkelstart

Yanomami er navnet på et urfolk som lever i tropeskogen i grenseområdene mellom Venezuela og Brasil i Sør-Amerika. Med et samlet folketall på rundt 35 000, fordelt på mellom 200 og 250 landsbyer, er yanomamiene blant de største regnskogsfolkene i verden.

Faktaboks

Uttale
yanomˈami
Også kjent som

yanomamö, yanomama

De er også blant de mest kjente urfolkene. I antropologien har deres på mange måter voldelige kultur vært et stridstema. I den internasjonale offentligheten ble yanomamiene kjent på 1990-tallet da titusener av gulljegere strømmet til områdene deres. Flere suksessrike kampanjer i regi av brasilianske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner resulterte i at brasilianske myndigheter formelt overdro et område på 96 560 kvadratkilometer til yanomamiene.

Historikk

Sett utenfra er historien til de mange folkegruppene rundt om i Amazonas ofte det samme som deres kontakthistorie, det vil si begivenhetene som fulgte da de kom under kontroll av de nasjonalstatene som i dag deler regnskogen mellom seg. På 1950-tallet etablerte forskjellige evangeliske kirker og katolske ordener misjonsstasjoner i utkanten av områdene deres i Venezuela og Brasil. Misjonen åpnet for handel med storsamfunnet samt helse- og skoletilbud. Dessuten kom antropologer fra mange land med forskjellige målsetninger om å studere et jungelfolk, som eksempel på menneskelig tilpasning til en ugjestmild geografi, og som et folk uberørt av den moderne verden.

På 1970- og 80-tallet fattet myndighetene særlig i Brasil interesse for å utvikle det som da ble ansett som villmark. Ressurser skulle kartlegges og grenser måtte markeres. Det ble påvist gull på brasiliansk side. Mellom 1975 og 1990 strømmet det anslagsvis 40 000 garimpeiros, fattige brasilianske gulljegere, til skogene hvor yanomamiene holdt til. Det resulterte i en rekke voldelige sammenstøt og ikke minst epidemier av sykdommer som urfolkene ikke hadde immunitet mot.

Rapportene om det som lignet et folkemord nådde verdensopinionen. Brasiliansk høyesterett slo fast at en massakre på fjorten yanomamier utført av garimpeiros i 1993 kvalifiserte til denne betegnelsen. Den brasilianske sivilsamfunnsorganisasjonen CCPY (som fikk økonomisk støtte fra Tyskland og Norge), samt pro-urfolk organisasjoner i Nord-Amerika og Europa, startet kampanjer for å etablere en nasjonalpark reservert for yanomami-folket.

Solidaritetsarbeidet handlet også om å bygge opp et helsestell for å demme opp mot malaria og de andre sykdommene storsamfunnet bragte med seg. I 1992 ble kampanjene kronet med hell. Brasils president Fernando Collor de Mello avsatte et område på størrelse med Portugal til yanomami-parken.

På venezuelansk side har presset fra storsamfunnet vært mindre. Skiftende venezuelanske regimer har heller ikke hatt som politikk å overdra større landområder til landets urfolk. De omfattende politiske og økonomiske problemene Venezuela har gjennomgått utover 2000-tallet har imidlertid drastisk forverret situasjonen. Yanomamier som har flyktet til Brasil og andre kilder forteller om plyndring av ressurser og lovløse tilstander.

Levevis

Yanomamienes bosteder ligger i rundt tusen meters høyde i kupert terreng mellom forskjellige bielver til Orinoco og Amazonas. Bostedene består av to motstående rundt nitti meter lange felleshytter som omgir et ovalt, åpent rom. Dette er en shabono. Den er laget av materiale fra skogen med blader til tak. De er sterkt utsatt for vær og vind og insektangrep og varer i fem til seks år.

En shabono kan romme fra femti til firehundre mennesker, og en landsby kan romme flere shabonoer. Hver kjernefamilie har en seksjon av en av de to fløyene i shabonoen. Yanomamiene lever av hagebruk, jakt og sanking (for eksempel av insektpupper og krabber). Menn feller trær og rydder hageflekker i skogen. Kvinnene steller avlingene av bananer, kassava, søtpoteter, mango, mais og papaya og står for innhøstningen. Etter fem-seks år må det ryddes en ny hage da jordsmonnet i tropeskogen er tynt og fort blir utarmet. Man har beregnet at rundt 75 prosent av dietten kommer fra hagebruket samtidig som 75 prosent av arbeidstiden går med til sanking, jakt og fiske.

Mennene drar på jakt og kan bli borte i ukevis. Kvinner tar seg av barnestell. Fra åtte års alder går guttene med mennene mens jentene hjelper mødrene.

Mye tid tilbringes i shabonoen til sosialt samvær og rituelt liv. Gode avlinger feires med store fester. Samfunnet er patrilineært og det brukes mye tid på å sikre slektslinjen gjennom kryssøskenbarn-ekteskap. Yanomamiene bruker hallusinogener for å komme i kontakt med en åndeverden som skal kunne hele skader og sykdom (sjamanisme).

Samfunnet er egalitært, men også sterkt preget av individuell prestisjebygging. Yanomamiene ser seg ikke selv som et «folk», men som individer som deler en shabono som i sin tur er autonom. Ordet yanomami betyr ‘menneske’, i kontrast til ånder og fiender. En shabono vil oftest være ledet av en middelaldrende mann, en tuxawa eller høvding. Alle felles aktiviteter er imidlertid basert på konsensus og et krigsraid kan utføres av mindre grupper menn og resultere i at hele shabonoen settes i fare.

Etter fem til seks år vil familiene i en landsby legge ut på vandring for å finne et nytt bosted. Jorda i hageflekkene er utpint, hytta er nedslitt og jaktturene er blitt stadig lengre. Det umiddelbare støtet blir imidlertid typisk gitt av at raidene fra bosetninger i nærheten er blitt for hyppige og dødelige.

Menn oppnår prestisje gjennom å vise dyktighet i kamp, sjamanisme og taleferdighet. Omtrent halvparten av alle menn dør av vold, særlig i forbindelse med raid på andre boplasser. Også kvinner og barn er utsatt for vold. Antropologer som har bodd i lang tid i en shabono forteller mye om aggresjon og kvinnemishandling, men også om et varmt og kjærlig sosialt liv.

Kontroverser

Yanomami-kulturens omdømme som svært voldelig har tiltrukket seg stor oppmerksomhet. Den amerikanske antropologen Napoleon Chagnon og flere kolleger i den såkalte «økologiske skolen» i antropologien på 1960- og 70-tallet brukte mye tid på å finne mulige sammenhenger mellom ressurspress og krig. Man målte kaloriinntak og tok blodprøver og diskuterte hvorvidt yanomamier måtte krige for å overleve. Om enn hensikten var god var resultatet av undersøkelsene at yanomami-samfunnet ble fremstilt som strukturert omkring vold. Dette skapte lange debatter om yanomami-kultur så vel som om hva «kultur» er.

Den franske antropologen Jacques Lizot, som hadde lang fartstid også fra en rekke andre urfolk i brasiliansk Amazonas, imøtegikk Chagnons fortellinger om det krigerske folket («the fierce people»). Han oppfattet ikke yanomamiene som mer aggressive enn andre grupper i Amazonasområdet og hevdet at volden måtte forstås som situasjonsbestemt snarere enn å være noe grunnleggende i samfunnet. Sammenlignende undersøkelser av dødsrater blant regnskogsfolk bekrefter at yanomamiene ikke er spesielt morderiske.

Senere antropologisk forskning tar utgangspunkt i lengre historiske linjer. Noen ser volden som effekter av kolonisering og nasjonalstatlig ekspansjon, andre diskuterer hvordan knapphet og konkurranse blir forstått av de involverte selv og slik legger føringer for ulike handlingsalternativer. I dag vil neppe noen antropologer lage så enkle og direkte antagelser om koplinger mellom ressurspress og krig som Chagnon gjorde. Vold er bare en av flere løsningsmuligheter. Yanomamienes vekt på retorisk håndlag viser at også diplomati og samarbeid kan gi prestisje.

Yanomami i moderne politikk

Daví Kopenawa (Kobenawä), født 1956, er utvilsomt den mest kjente yanomami. Han er av sjaman-slekt, fikk moderne utdanning og lærte portugisisk ved en misjonsskole (New Tribes Mission). Deretter har han arbeidet i Brasils urfolksdirektorat FUNAI, i CCPY og i 2004 opprettet han sin egen organisasjon Hutikara som arbeider med utdanning.

Gjennom dette arbeidet er han blitt verdensberømt som talsperson for yanomami og som aktivist for regnskogsbevaring. To ganger har han fått den 'alternative nobelprisen' Right Livelihood Award og han har talt til nasjonalforsamlingene i Sverige og Storbritannia. I 2013 var han vertskap for Norges Kong Harald under kongens besøk i regnskogen i Amazonas.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg