aguaruna

I det mineralfattige Amazonas har elvebreddene den beste jorda, og elvepadling er den letteste måten å forflytte seg på. Aguarunaene bodde på spredte boplasser langs elvene i det vanskelig tilgjengelige montaña-området. Her bevarte de sin selvstendighet til ut på 1930-tallet.

Aguarunaene levde i små familiebaserte grupper som måtte skifte boplass cirka hvert tiende år ettersom jord og jaktterreng ble uttømt. De halvt nomadiske gruppene lå dessuten i stadig strid med hverandre, i stadig frykt for raid (hodejakt, se shuar) fra nabobosetninger. Utover familien fantes det få faste politiske strukturer. Samtidig utgjorde fleksibiliteten i denne enkle organiseringen hovedredskapet i å holde alle inntrengere unna. Så vel inkahærer som spanske soldater måtte gi tapt for lokalkjente krigere med pusterør og giftpiler i kjappe kanoer.

Ved hjelp av moderne krigsteknologi etablerte staten Peru politisk kontroll over aguarunaenes områder i tiårene rundt 1900. På 1930-tallet etablerte misjonærer og handelsfolk seg. Parallelt ble de tilsynelatende ubebodde områdene mellom bosetningene kolonisert av innvandrere fra resten av Peru. Det asymmetriske møtet mellom det peruanske storsamfunnet og de nomadiske folkene i montaña-områdene har medført at aguarunaene fra og med 1970-tallet har dannet større bosetninger anlagt rundt skoler og kirker. Samkvemmet med storsamfunnet har også betydd at aguarunaer nå deltar i den nasjonale markedsøkonomien som produsenter av ris, kaffe, bananer og kokosnøtter.

Ved siden av det familien måtte tjene på salg av for eksempel kaffe er tropisk hagebruk basert på blant annet maniok og søtpotet, jakt og fiske stadig viktige næringsveier. Andre viktige aktiviteter er kanobygging, fletting av tauverk (menn) og pottemakeri (kvinner). Kjønnsdelingen er skarp. Menn feller de store trærne, resten av jordbrukssyklusen er kvinnenes domene. I aguarunaenes verden, hvor åndelige krefter styrer, tilhører jordbruket núgkuí («moder jord») mens mennene henter styrke fra ajútap («fader kriger»).

Aguarunaene var tradisjonelt polygame. Husholdet besto av en familie med en mann og to til tre koner som gjerne var raidet fra en annen bosetning. Misjon og kolonisering har begrenset husholdets aksjonsradius, og monogami er nå det vanlig. De fleste lever i husgrupper med rundt 150 innbyggere. Disse gruppene har gjerne en fast leder (apu), men er i realiteten skjøre familieallianser.

I tillegg til presset fra kristen misjon og nybyggere fra høylandet har aguarunaenes land siden rundt 1980 blitt stadig mer utsatt for tømmerhogst og utvinning av olje og mineraler. Selskapene som driver denne ressursjakten er alltid utenfra, enten fra de sentrale delene av Peru eller de er internasjonale. Aguarunaene har svart på disse utfordringene med å bygge nye politiske organisasjoner. Med støtte fra bistandsorganisasjoner (blant annet fra Danmark, Tyskland og Norge), samt i samarbeid med peruanske myndigheter, arbeider urfolksorganisasjonene med å registrere de tradisjonelle leveområdene som felles eiendom. Den peruanske stat har opprettet «urfolkssamfunn» (comunidades nativas) som en egen rettslig kategori på linje med kategorien «bondesamfunn» (comunidades campesinas) som quechua-talende urfolk nyter godt av i Perus høyland.

I 1977 ble Rådet for aguarunaer og wambisaer (CAH) etablert. I tiåret som fulgte dannet de fleste urfolkene i montaña-området lignende organisasjoner som i 1979 slo seg sammen til Den interetniske foreningen for utvikling av Perus jungel (AIDESEP). I sin tur har AIDESEP inngått i COICA, en sammenslutning av urfolksorganisasjoner i alle amazonaslandene og som har spilt en viktig rolle i internasjonalt arbeid for å fremme bærekraftig skjøtsel av tropisk regnskog.

Aguarunaen Evaristo Nugkuag Ikanan (1950-) har vært en drivkraft i dette arbeidet. I 1986 mottok Nugkuag den svenske prisen Right Livelihood Award for sin innsats.

Språket awajún (eller aguaruna) tilhører familien chicham (også kalt jívaro) og tales daglig av omtrent alle aguarunaer. De aller fleste snakker også spansk. Mellom 60 prosent og 90 prosent er lese- og skrivekyndige på eget språk, omtrent 70 prosent leser og skriver spansk. Det finnes ordbøker og grammatikker for awajún og grunnskolen er tospråklig.

• søramerikanske urfolk
• Perus historie
• Perus befolkning