kayapó

Rundt år 1900 levde de den gang rundt 7000 kayapóene i tre forskjellige grupper langs elva Tocotins 500 km øst for sitt nåværende territorium. Under stadig press fra brasilianske nybyggere valgte kayapó-gruppene forskjellige strategier for å overleve. De som valgte å samarbeide med kolonistene og ikke dro vestover og lengre inn i skogen, døde av sykdom eller ble ofre for slavehandel. Utover 1950- og 1960-tallet måtte kayapóene akseptere storsamfunnets permanente nærvær. Brasils urfolksdirektorat FUNAI etablerte blant annet flystripe, handelsstasjon og helsetilbud. I 1991 var det 3520 kayapóer igjen. Siden har folketallet steget.

Prisen for stabile relasjoner med det brasilianske storsamfunnet er at den tradisjonelle levemåten med flytting av bosteder i takt med årstidene er blitt stadig vanskeligere. Tradisjonelt vekslet kayapóene mellom å bo i større bosetninger i den tørre og solrike årstiden (mai–oktober), da rotfrukthagene ryddes og det sås i asken. I den våte årstiden, da store deler av landskapet står under vann og tilgangen på mat er knapp, har man beveget seg rundt i mindre grupper. Dessuten er områdene med godt jordbruksland begrenset slik at man også har måttet flytte opp og ned langs elvene for å rydde nye bosetninger ettersom jord og jaktterreng overbeskattes. Løsningen er blitt et system med permanent rotasjon mellom et sett satellitt-bosetninger.

Kayapó-samfunnet har sofistikerte sosiale og politiske organisasjonsformer samt en kompleks kosmologi (religion) som svarer på de økologiske utfordringene med en nomadisk tilværelse i en vill og farefull natur. Den lange historien som offer brasilianske kolonister har dessuten resultert i utstrakt ambivalens overfor utenverdenen.

En typisk kayapó-bosetning er formet som en sirkelformet rydning med en ring av familiehus ytterst mot skogbrynet og en åpen plass med to-tre mannshus i midten. Gutter og unge menn bor her til de gifter seg og flytter flytter inn i svigermors hus. Sosialt og politisk liv foregår på plassen i sentrum. Menn tilbringer tiden i mannshuset, eller de er på jakt, og stort sett alltid alene. Det de fanger leveres alltid til ektefellen og spises sammen med familie og venner. Kvinner har ansvar for alle gjøremål i hagebruket med unntak av felling av trær.

Kayapóer er monogame. Hvert hushold består av et eldre par og deres nærmeste slekt. I mannshusene danner imidlertid gutter og menn mannsforeninger på tvers av familietilknytningen. Hver forening er selvstendig slik at hele bosetningen befinner seg i gjensidig forpliktende familiære så vel som ikke-familiære relasjoner. Båndene befestes gjennom hyppige ritualer med dansing og festing med pynting og omfattende bruk av kroppsmaling. Menn rivaliserer om å lede sin egen forening så vel som om å representere hele bosetningen utad. Det finnes ikke noe fast lederskap.

En av betegnelsene som kayapóer bruker om seg selv er kaben mei som betyr «de som snakker vakkert». Det står i motsetning til dem som ikke kan språket eller lyver, men også til nødvendigheten av generøsitet og troverdighet for å rekruttere allierte og bygge en lederkarriere. Beslutninger om å rydde nye hager krever inngående kunnskap om hvordan jordsmonnet varierer langs elvebreddene samt veltalenhet for å kunne argumentere med jevnbyrdige. Samtidig ønsker folk besluttsomhet og kampvilje i relasjonene utad og særlig med de hvite. Med bakgrunn i slik rivalisering har samfunnet hele tiden et sett aspirerende høvdinger. Hvor utenforstående ser en «høvding» ser lokalbefolkningen en midlertidig talsperson med base i én forening eller familie.

Kayapóenes sosiale liv er rikt på ritualer som ikke bare bekrefter relasjonene mellom familier og foreninger, men som også har som mål å verge individene og samfunnet fra den ville og farefulle naturen som omgir dem. Menneskenes navn og alt man lever av må hentes fra utemmet natur, på nåde fra åndene som bor der. Å «snakke vakkert» er nødvendig også i disse relasjonene. Om navngiving og utnyttelse av naturen ikke gjøres med omhu kan åndene fra de avdøde komme og for eksempel ta fra barna navnene de får for å mestre oppveksten. Sjamanene er spesialister på å balansere relasjonen mellom det ville og det temmede. Tilsvarende må kvinner hele tiden røyke og spytte rundt seg for å holde åndene i åkeren unna når de arbeider der, og menn må danse og synge etter jakten for å drive skogsåndene unna.

Gjennom 1980- og 1990-tallet gjorde brasilianske og internasjonale massemedia kayapófolket verdensberømt. TV-bilder og store overskrifter formidlet deres kamp mot ytterligere tap av land som følge av veibygging og ikke minst enorme vannkraftprosjekter langs Xingú. Denne kampen falt sammen med overgangen til konstitusjonelt styre i Brasil etter militærdiktaturet mellom 1964 og 1985. Dramatikken toppet seg i en massemønstring i Altamira (der en av dammene skulle bygges) i 1989 med representanter fra 24 urfolk og en rekke miljøorganisasjoner fra inn- og utland. Aksjonene gjorde kayapó-lederne Raoni (Ropni) og Payakã til en slags høvdinger for et forent folk. Sammen med den engelske artisten Sting og det norske Regnskogsfondet dannet Raoni den internasjonale miljøorganisasjonen Rainforest Foundation.

Internasjonalt har sammenslutningen av urfolksolidaritet og miljøkamp hatt stor suksess. Man har kunnet vise til at det er høy korrelasjon mellom tydelig markerte urfolksområder og intakt skog. Kayapóene har nå full råderett over et område på størrelse med Østerrike. Innad i kayapó-samfunnet er ikke motsetningen mellom fredning av miljø og kortsiktige næringsinteresser like tydelig. Selv om urfolksengasjementet har skapt en form for langsiktig, ytre lederskap, er lederskapet innad like flytende som før. Flere ganger har kayapó-ledere inngått allianser med selskaper og ideelle organisasjoner til fordel for sine egne grupper, men på bekostning avdet store kayapó-fellesskapet, og ikke minst deres hjelpere i storsamfunnet.

Kayapó er et eksonym. En vanlig teori er at ordet kommer fra nabospråket tupi-guaraní, betyr «de som ser ut som aper» og viser til bruken av apekostymer og kroppsmaling i en mannsdans. Selv kaller de seg mebêngôkre som betyr «folket fra vannhullet». De kaller språket sitt «vannhullsfolkets tale», mebêngôkre kaben.

Mellom de opprinnelige gruppene finnes det dialektforskjeller, men alle kayapóer forstår hverandre og anser språket som fundamentalt for sin identitet. Mange kan portugisisk, men ferdighetene varierer fra bosetning til bosetning. Sammen med et dusin andre språk i det midtre Brasil tilhører kayapó språkfamilien gê (jê). De fleste av dem regnes som truet.

Kayapó ble skriftsatt av misjonærer på 1970-tallet og det er utgitt en grammatikk. Det finnes imidlertid lite litteratur utover bibelske tekster og et utvalg lokale myter og sagn.

• amerikanske urfolk
• søramerikanske urfolk
• Brasils befolkning
• Brasil