I 1917 fikk verket kullfyrte Martinovner noe som muliggjorde tilvirkning av stål. Ovnene kom likevel ikke ordentlig i drift fordi kull måtte importeres fra utlandet og var dyr, og en mestret ikke helt teknologien. Fra og med 1927 fortsatte stålproduksjonen med elektrostålovner.
Fra slutten av 1920–årene ble Spigerverket et betydelig stålverk og utviklet seg til å bli et av landets største industrikonsern med blant annet gruvedrift, produksjon av råjern, ferrolegeringer og stål, samt en lang rekke ferdigvarer i porteføljen. Konsernet omfattet bedrifter med produksjon mange steder i Norge, blant annet Bremanger Smelteverk, Bråstad gruve, Norsk Nefelin og Rødsand Gruber.
I 1972 ble Christiania Spigerverk fusjonert med Elkem; da hadde Spigerverk-konsernet omkring 4600 ansatte, og selve Spigerverket ble hovedbedriften i Elkems ståldivisjon. Elkem solgte i 1985 Christiania Spigerverk, med fabrikker også i Mandal og Stavanger, til Norsk Jernverk. Bedriften ble etter hvert organisert som et eget aksjeselskap under Norsk Jern Holding, senere Fundia. Den skrapjernsbaserte stålproduksjonen i Oslo ble avviklet i 1989, men spikerproduksjonen ble i 1993 utskilt fra Fundia-konsernet som det selvstendige selskapet Christiania Spigerverk. Selskapet hadde 70 millioner i omsetning og 22 ansatte (2011).
I 2010 ble produksjonen i Nydalen lagt ned, og flyttet til fabrikker i Polen og Sverige. Hallene ble revet for å gi plass til boliger og kontorbygg. Celsa Steel Service har i dag landets største videreforedlingsfabrikk for armeringsnett i deler av Spigerverkets gamle produksjonslokaler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.