Av Norges samlede areal er nesten 31 prosent produktivt land, det vil si dyrket mark, som utgjør 3,6 prosent, og produktiv skog, som utgjør 27 prosent.

Bakgrunnen for den høye materielle standarden er derfor at landet på en avgjørende måte er trukket inn i industrialiseringsprosessen som har pågått de siste 100–200 år i alle vestlige land.

I denne prosessen er naturlige fordeler utnyttet, for eksempel energitilgang, beliggenhet i forhold til markedene med mer. Et omfattende handelssamkvem og annen kontakt med andre land har spilt en avgjørende rolle i utviklingen.

Senere har funnene av olje og gass i norske områder gitt store inntekter; i 2013 utgjorde oljevirksomheten 21 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning utgjorde offentlig forvaltning 16 prosent. Det norske BNP er omtrent 3 000 milliarder kroner.

Norge ble, i likhet med de øvrige land i Europa, rammet av massearbeidsløshet i mellomkrigstiden, med en topp i 1933, da 1/3 av de fagorganiserte arbeiderne var uten arbeid.

Under gjenreisningen etter andre verdenskrig var det bred politisk enighet om full sysselsetting som et sentralt mål for den økonomiske politikken, og denne linjen ble fastholdt selv etter at den internasjonale høykonjunkturen i 1960-årene ble avløst av stagnasjon i annen halvdel av 1970-årene.

Oljevirksomheten i Nordsjøen skapte mange nye arbeidsplasser i Norge, også i tradisjonelt utsatte næringer som verkstedindustrien, og sammen med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk bidrog dette til at arbeidsløsheten i Norge gjennom 1970-årene lå vesentlig lavere enn i andre industriland.

Fra begynnelsen av 1970-årene og frem til lavkonjunkturen 1983/84 lå ledigheten under 2 prosent av arbeidsstyrken.

Siden begynnelsen av 1980-årene har globaliseringen av økonomien ført til at Norge er knyttet tettere til trendene i verdensøkonomien, og arbeidsløsheten gjenspeiler nå i større grad svingningene internasjonalt.

I første halvdel av 1980-årene økte arbeidsløsheten til et toppår i 1984, da 66 597, tilsvarende 3,2 prosent, var helt arbeidsledige. Ledigheten sank deretter til 1,5 prosent i 1987.

På bakgrunn av problemene i norsk og internasjonal økonomi begynte en ny og alvorligere økning i arbeidsløsheten fra 1987–88. I toppåret 1993 var 118 147 helt uten arbeid. Det tilsvarte 6 prosent av arbeidsstyrken.

Fra 1993 gikk arbeidsløsheten kraftig ned til 55 974, tilsvarende 2,4 prosent, helt arbeidsledige i 1998, for deretter å øke igjen til 92 631, altså 3,9 prosent, helt arbeidsledige i 2003.

Norsk økonomi gikk inn i en ny oppgangskonjunktur midtveis i 2003, og fra årsskiftet 2003/04 gikk den registrerte ledigheten ned igjen. I januar 2006 var det registrert 78 600 helt arbeidsledige, altså 3,3 prosent.

I april 2014 var andelen ledige den samme som i 2006. Det utgjør 90 000 mennesker.

Yrkesdeltakelsen i Norge er svært høy i internasjonal sammenheng. Antallet sysselsatte var i 2013 2,7 millioner. Det tilsvarer omtrent 50 prosent av befolkningen. 74 prosent av menn mellom 15 og 74 år er i arbeidsstyrken. Det samme gjelder 68 prosent av kvinnene.

Sysselsettingsveksten var særlig sterk blant kvinner og arbeidsdeltakelsen blant kvinner har siden holdt seg høyt. Norge har også et betydelig innslag av deltidssysselsatte, selv om andelen er synkende de siste årene. I dag arbeider 40 prosent av alle kvinner deltid. I 1980 var andelen 53 prosent. Omtrent 10 prosent av alle menn jobber mindre enn 36 timer i uken. Den har lenge holdt seg stabil.

Et av de viktigste arbeidsmarkedstiltakene er den statlige arbeidsformidlingen som sorterer under Arbeids- og sosialdepartementet. NAV ble opprettet 1. juli 2006. Dette innebar en sammenslåing av Trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten Aetat og over tid etablering av lokale arbeids- og velferdskontorer.

I samarbeid med alle landets kommuner har den nye etaten etablert lokale arbeids- og velferdskontorer over hele landet. Et hovedformål med reformen var å få flere i arbeid og aktivitet og færre på sosiale ytelser. De evalueringene som har kommet pr. juli 2014 viser ikke tegn til at reformen har hatt den ønskede virkningen.

Det drives omfattende sysselsettingstiltak i offentlig regi, blant annet i form av lønnstilskudd for bedrifter som tar inn nye arbeidstakere, opplæringstiltak og praksisplasser, statlige arbeidsplasser, attføringstiltak, spesielle tiltak for yrkeshemmede med mer.

I 2005 ble en ny intensjonsavtale for perioden 2006–09 om et mer inkluderende arbeidsliv inngått mellom regjeringen og partene i arbeidslivet.

Den første intensjonsavtalen ble underskrevet i 2001 for en fireårs prøveperiode. IA-avtalen skal sikre et mer inkluderende arbeidsliv og forebygge overgang fra arbeid til trygd.

Gjennom avtalen er det satt fokus på å redusere sykefraværet og uførepensjoneringen, øke avgangsalderen i arbeidslivet og sikre rekrutteringen av personer med redusert funksjonsevne og andre utsatte grupper i arbeidslivet.

Evalueringene pr. juli 2014 viser liten virkning av IA-avtalen. Den er likevel fortsatt i drift.

Det private forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet var omtrent 80 prosent ved inngangen til 1900-tallet og gikk siden nedover til rundt 50 prosent i 1970-årene. Parallelt med dette har det offentlige forbrukets andel økt, men fra rundt 1980 har veksten i privat forbruk vært større enn veksten i offentlig forbruk.

Spareraten, det vil si den del av husholdningenes disponible inntekt som ikke går med til forbruk, gikk midlertidig markert ned og var negativ i siste halvdel av 1980-årene, men har økt igjen frem mot og inn i det nye århundret.

Parallelt med veksten i det private forbruk har det skjedd en markert endring i forbruksmønsteret. En stadig synkende del av utgiftene går til matvarer og til klær og skotøy, mens utgiftene til bolig, reiser og transport, fritidssysler og utdanning viser klar økning.

Norge har et forholdsvis stort innslag av små og mellomstore bedrifter. I internasjonal sammenheng er de norske bedrifter små, og den norske bedriftsstruktur er ennå preget av et skille mellom eksportindustri og hjemmemarkedsindustri.

Eksportbedriftene, som særlig utnytter et råvare- og energigrunnlag i Norge, er gjerne relativt store bedrifter, mens hjemmemarkedsindustrien er karakterisert ved et stort antall mindre bedrifter.

Dette gjelder for eksempel grafisk industri, næringsmiddel-, møbel-, tekstil- og deler av verkstedindustrien.

I 1980-årene begynte en periode med fusjoner og oppkjøp som preger denne sektoren; for eksempel er det blitt langt færre enheter innen næringsmiddelindustrien.

Les mer om norsk industrihistorie.

Forbruksutgift per husholdning, prosentvis fordelt på ulike varer og tjenester
1958 1973 1983–85 1993–95 2002–04
Matvarer 40 24 19 14 12
Drikkevarer og tobakk 4 5 4 4 3
Klær og skotøy 13 11 8 6 6
Bolig, lys og brensel 14 13 20 24 26
Møbler og husholdningsartikler 8 9 8 9 7
Helsepleie 2 2 2 2 3
Reiser og transport 7 20 21 21 17
Fritidssysler og utdanning 7 10 10 11 13
Annet 6 7 8 9 13
  • Wasberg, Gunnar Christie & Arnljot Strømme Svendsen: Industriens historie i Norge, 1969

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. mars 2009 skrev Svein Askheim

Artikkelen blir litt for generell til å være nyttig. Den bør følges opp med flere underartikler. Spesielt savner jeg industrigrener og teknologi. Også lokalhistorie med sine store og små bedrifter mangler.

12. juli 2013 skrev Song Solli

Hei,
Hvorfor ble det i 1952/53 ikke vedtatt permanente lover som gav myndighetene lov til å detaljstyre næringslivet?
Med vennlig hilsen
Song Solli

9. august 2013 svarte Gunn Hild Lem

Hei,

Svaret på spørsmålet finner du kanskje i historiebøker om perioden.

Med vennlig hilsen
Gunn Hild Lem (redaktør)

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.