Union (bedrift)

Union startet opp i 1873 med et begrenset anlegg, men gikk nærmest umiddelbart i gang med å utvikle seg. Det var Sewell selv som laget arbeidstegningene til fabrikken. Union Bruk hadde fallrettigheter på 1600 hestekrefter, noe som tilsvarte 20 prosent av Skiensfallenes samlede kraft. Det gamle sliperiet besto av to mindre slipesteiner, men ble etter overtakelsen utvidet med ytterligere tre steiner. Arbeidet med papirfabrikken ble også igangsatt, og en papirmaskin med 72 tommers bredde ble bestilt fra A. Chautrenne i Belgia. Det meste av tømmeret ble kjøpt gjennom firmaet Blakstad, Holta & Co. A/S i Skien.

Fabrikken eksporterte allerede i juli 1873 to laster med tremasse til England. En ny papirmaskin ble levert året etter, og sliperiet fikk dermed en produksjonskapasitet på 400 tonn våt masse i måneden. Maskinen ga derimot bedriften problemer. Tilleggsutstyr og skader gjorde at det tok flere år før den kom ordentlig i gang. Samtidig slet fabrikken med underskudd og tilbakegang i tremassemarkedet. Et driftsunderskudd på 326 588 spesidaler det første året, problematisk papirmaskin og lavkonjunktur i tremassemarkedet fra 1875 preget Unions første leveår.

Med garantier fra ingeniør Brooke og godseier Mathiesen ble driften tatt opp igjen i 1876. Produksjonen ble lagt om fra brunt trepapir til trykkpapir. I 1878 leverte Union for første gang papir til norske aviser. De første leveransene gikk til lokalavisene i Skien, senere til storaviser som Aftenposten og Morgenbladet i Kristiania.

I 1881 brant Union ned. Ulykken ble imidlertid ikke bare en katastrofe for selskapet, som var godt forsikret. Erstatningsbeløpet lå på rett over 500 000. Ved hjelp av forsikringspengene kunne Union bygge en mer moderne og effektiv fabrikk. Tresliperiet ble raskt gjenreist.

Som et resultat av de dårlige erfaringene fra Unions første leveår bygget ikke Sewell opp igjen papirfabrikken, men begynte planleggingen av en cellulosefabrikk. Sewell hadde erfaring med slik produksjonsteknologi etter at han noen år tidligere hadde vært sentral i oppbyggingen av landets første sulfittcelluloseanlegg for Skien Cellulosefabrik. I 1887 var den nye sulfittcellulosefabrikken klar for drift. To kokere ble installert, i 1891 også en tredje. De store dimensjonene på anlegget vakte oppsikt. Produksjonen var cirka 6000 tonn tørr sulfittcellulose per år. Den gode økonomien i driften ved dette anlegget la grunnlaget for Unions vekst.

Papirproduksjonen hos Union ble ikke tatt opp igjen før i 1898, og da i første omgang for å produsere emballasje til selskapets eget behov.

Enda viktigere for selskapets utvikling var sammenslutningen med Løveid Fabrikker i 1891, et selskap som Sewell med flere hadde dannet med formål å bygge en stor papirfabrikk på Skotfoss. I 1890 solgte W. Drewsen, eier av Bentse Brug, Skotfos Træsliberi til Sewell, Jørgen Heftye og Christian Christophersen. De etablerte A/S Løveid Fabrikker som et eget aksjeselskap, men planen var hele tiden en integrasjon av Union og Løveid Fabrikker til ett selskap.

Skotfoss Bruk hadde sagbruk, tresliperi, papirfabrikk og kraftverk. Fabrikken ble bygget for hele seks papirmaskiner og var med dette en av Europas største. I 1905 ble det produsert 30 000 tonn papir på Skotfoss, mens Union Bruk bare produserte cirka 4000 tonn på sin ene papirmaskin. På Skotfoss var det 24 slipeapparater for produksjon av tremasse, i Skien bare 4.

Union Bruk var på denne tiden i hovedsak en cellulosefabrikk, som leverte det meste av produksjonen til Skotfoss for framstilling av papir der. Union Bruk sysselsatte omkring århundreskiftet 250 arbeidere, Skotfos Bruk nærmere 900.

I 1902 bevilget de penger til Møsvannsdammen, men arbeidet stoppet opp tre år senere. Da tok bedriften ansvaret for å ferdigstille dammen. Senere bidro de til å heve kanalen som lå ved Hjellevannet. Den sto ferdig i 1913.

I 1893 ble Gustav Carl Fangel Smidth (1853–1921) tilsatt som administrerende direktør, etter at Sewell måtte trekke seg på grunn av sviktende helse. Fangel Smidth var en dansk papirfabrikant og var sentral i utformingen av selskapets strategi for å vokse til et storkonsern. Sammen med Unions daværende styreformann, Christian Christophersen, som drev landets største firma for salg av tremasse og cellulose, bygget Fangel Smidth opp en effektiv salgsorganisasjon: Union Paper Agency Ltd. Selskapet satset hovedsakelig på det britiske markedet.

I 1903 eksporterte selskapet 16 300 tonn papir til Storbritannia. Union sto for cirka 35 prosent av papireksporten fra Norge på denne tiden – på grunn av god kvalitet, hele 50 prosent av eksportverdien. Fram mot første verdenskrig tok selskapet på seg salget av papir for en rekke norske treforedlingsbedrifter, tilsvarende 60 prosent av papireksporten i landet.

Union ønsket å ekspandere til et industrielt konsern for å nyte godt av stordriftsfordeler. Prisene hadde gått ned på papirmarkedet og rasjonalisering og produksjon i større kvanta var blitt nødvendig. I perioden 1900–1917 kjøpte selskapet opp nær sagt alle treforedlingsbedriftene i Skiens-området og en rekke bedrifter i Drammensvassdraget og Lågenvassdraget. I 1906 var styret i Union også med på å etablere aksjeselskapet Klosterfossen, med formål å bygge papirfabrikk på Klosterøya i Skien, og overtok snart aksjemajoriteten i selskapet.

I 1916 ble Skiens Papirfabrik og de gamle sliperiene N. Kittilsen, Laugstol Bruk og Grubbe Bruk overtatt. Snart ble også Skien Cellulosefabrik på Vadrette kjøpt opp.

I Drammens- og Lågenvassdraget overtok Union Embretsfos Fabrikker, Skotselv Cellulosefabrik, Drammenselvens Papirfabrikker, Forenede Papirfabriker, Holmens Bruk og Labro Træsliberi. I 1918 skaffet Union seg også aksjemajoriteten i A/S Klevfos Cellulose- & Papirfabrik på Ådalsbruk, og hadde dermed ekspandert videre til Glomma-distriktet.

Oppkjøpene sikret samtidig Union tilgang på råstoff. Tømmer var begynt å bli en knapp ressurs. Union hadde tidlig søkt etter virke utenfor sitt eget distrikt. Før første verdenskrig drev selskapet ren tømmerkrig med Borregaard i Sarpsborg. Union kjøpte råstoff blant annet i Glomma-distriktet, selv om bransjen forsøkte å bli enig om at dette bare skulle skje i eget vassdrag. Konsesjonslovene fra begynnelsen av århundret bestemte dessuten at det ikke var tillatt å eie skog utenfor sitt distrikt. Union hadde heller ikke prioritert skogkjøp. Noen initiativ ble tatt i Telemark, men eierskap til skog ble det ikke noe av før selskapet overtok bedrifter i Drammensvassdraget.

Blant annet A/S Embretsfos hadde fulgt en annen linje og kjøpt opp betydelige skogstrekninger. 46 500 mål skog eide Embretsfos da Union overtok selskapet. Med kjøpet av A/S Skotselv Cellulosefabrik fulgte 8700 mål og med A/S Drammenselvens Papirfabrikker 1000 mål. Kjøp av skogeiendommer ble nå også Unions egen politikk. Ikke minst etter at Nils Olav Young Fearnley (1881–1961) overtok som disponent i 1912, ble selskapets holdning til skogkjøp endret. Union ervervet i 1916 Numedalske Skogaktieselskap med 36 000 mål skog. Litt senere ble A/S Labroskogene med 30 000 mål også kjøpt. I 1922 eide Union Co. direkte og indirekte gjennom underselskaper 120 885 mål skog. I femårsperioden 1917–1921 ble det drevet ut gjennomsnittlig 9370 tylfter tømmer per år. Dette tilsvarte likevel bare en liten del av Unions samlede tømmerbehov. Mesteparten av råstoffet måtte fortsatt kjøpes.

Unions vekst før og under første verdenskrig sto i skarp kontrast til de problemene som kom i 1920-, 1930- og 1940-årene. For Union ble krisa i mellomkrigstiden verre enn for de fleste andre bedriftene i treforedlingsbransjen.

Konsernet måtte blant annet betale dyrt for spekulasjoner i russisk skog og papirindustri i Brasil. Bransjen generelt opplevde at prisene på treforedlingsprodukter falt dramatisk, høyt rentenivå og hardere konkurranse fra utlandet. I 1921 falt prisene på tremasse, cellulose og papir ned til 1905-nivå. Verre ble det med økonomiske kriser og arbeidskamper i form av streiker og lockout. Tiden var preget av massearbeidsløshet, revolusjonære tilstander og depresjon. Resultatet av problemene var at norske bedrifter ikke hadde råd til å modernisere fabrikkene, samtidig som kostnadsnivået var blitt betydelig større, ikke minst på grunn av redusert arbeidsdag til åtte timer, ferie og høyere lønninger. Store moderne papirfabrikker i USA og Canada skjerpet den internasjonale konkurransen i en periode da utviklingen mer eller mindre hadde stoppet opp i Norge.

I 1921 måtte Union gå til gjeldssanering, slik konsernet også måtte i 1934 og umiddelbart etter andre verdenskrig. Refinansieringen i 1921 førte til at Centralbanken for Norge ble hovedkreditor og selskapets største aksjonær. En liknende prosess i 1934 førte til at Union ble refinansiert med utenlandsk kapital, blant annet med lån i Hambros Bank i London.

I 1930 hadde Union Co. fortsatt vært Nordens største papirprodusent, men ble i de påfølgende årene passert av svenske og finske konkurrenter. Det var tvingende nødvendig for å hevde seg i konkurransen at Union i 1935 satte i gang arbeid for fullstendig modernisering av fabrikkene i Skien og andre steder. Moderniseringen ble lånefinansiert, og da problemene igjen meldte seg under andre verdenskrig, ble det igjen full økonomisk krise for Union.

Produksjonen stoppet helt opp på grunn av at eksportmarkedene ble sperret for norsk industri. Union møtte dermed freden i 1945 med katastrofalt dårlig økonomi. Ny refinansiering av selskapet var eneste mulighet for å unngå likvidasjon.

I denne prosessen ble det jobbet for at norske interesser skulle overta selskapet. Den norske stat overtok etter hvert britiske aksjer og andre verdier. Strid om denne overtakelsen førte til en langvarig konflikt mellom den norske stat og Union, en konflikt som gikk helt til Høyesterett og ble ikke avgjort før i 1960, med Union som den store taperen.

Etterkrigstiden har vært en periode med store investeringer for Union-konsernet og stadig mer konsentrasjon av virksomheten til Skien. Union Bruk kunne etter moderniseringen av fabrikkanlegget i 1930-årene produsere cirka 21 000 tonn tørr sulfittcellulose per år, mot cirka 17 000 tonn i 1920-årene. Produksjonen av tremasse lå på cirka 4000 tonn (50 prosent våt) og av omslagspapir ble det produsert cirka 6000 tonn. Det var imidlertid i realiteten ikke lenger mulig å skille Union fra de to nabobedriftene Klosterfossen og Skiens Papirfabrik. Allerede under etableringen av Klosterfossen Papirfabrik ble det bygget fellesanlegg med Union Bruk. Etter at Skiens Papirfabrik kom inn i Union-konsernet, ble også driften av denne fabrikken samordnet med de andre.

Fra 1935 ble det satt i gang en prosess for en fullstendig driftsmessig og administrativ integrasjon, og det ble bestemt at de tre tidligere bedriftene skulle betegnes med samme navn, «Union Bruk, Skien».

Til tross for fabrikkompleksets store dimensjoner, var produksjonskapasiteten ved Union Bruk i 1950-årene relativt liten i internasjonal sammenheng. Det ble lansert en omfattende moderniseringsplan, som innebar at det skulle bygges ny papirfabrikk og nytt tresliperi. Planen var å produsere avispapir på én stor papirmaskin i et nybygg som skulle plasseres mot sjøen i tilknytning til den gamle fabrikkbygningen Klosterfossen på Klosterøya. De to papirmaskinene som her tidligere produserte avispapir skulle legges om til å produsere omslag, papp og liknende for Unions emballasjebehov. Papirmaskinene ved tidligere Skiens Papirfabrikk skulle tas ut av bruk. Planen ble realisert i 1958, da fabrikken sto driftsklar.

Papirmaskinen som ble installert (PM6), var den gang landets største med arbeidsbredde på 5,08 meter og en topphastighet på 750 meter per minutt. Årskapasiteten var rundt 70 000 tonn papir. Det nye tresliperiet hadde en kapasitet på 40 000 tonn per år. Cellulosefabrikken ble samtidig ombygd slik at den også kunne koke cellulose av furu. En omfattende utbygging ble gjennomført i årene 1975–1979, som hadde til hensikt å nær tredoble avispapirproduksjonen. Ny papirmaskin (PM7), ble satt i drift med en kapasitet på 400 tonn papir i døgnet og en hastighet på 1200 meter per minutt.

Tremasseproduksjonen ble utvidet fra 75 til 200 tonn per døgn. Det ble bygget ny cellulosefabrikk med en årskapasitet på 65 000 tonn tørr sulfittcellulose. All celluloseproduksjon var nå konsentrert i Skien, etter at fabrikken på Skotselv var nedlagt. Hele produksjonsanlegget til Union Bruk var datastyrt, og var antakeligvis den mest avanserte prosess-styringen av en treforedlingsfabrikk i verden.

Moderniseringen av anleggene kostet 700 millioner kroner, 300 millioner mer enn kalkulert. Samtidig gikk driften i de påfølgende årene med betydelige underskudd, blant annet på grunn av innkjøringsproblemer og et nedadgående papirmarked. Konsernet fikk problemer med å betjene sine lån, og Union havnet i dyp gjeldskrise. I 1981 var selskapet teknisk konkurs.

Utbyggingen i 1970-årene effektiviserte driften ved Union Bruk, slik at det på sikt ble mulig for selskapet å hevde seg i et marked med stadig fallende priser på papir. En etter en hadde de mindre fabrikkene blitt nedlagt. Noen ble stoppet som ledd i strukturrasjonalisering i bransjen og i enighet med myndighetene.

I de første årene av 1970-tallet ble 16 bedrifter nedlagt, og i 1980-årene fortsatte nedleggingsbølgen. Union-konsernet inngikk i denne perioden samarbeid med flere aktører. Allerede i slutten av 1960-årene hadde det vært drøftelser angående integrasjon med Follum Fabrikker, men dette førte ikke fram. Isteden inngikk Follum samarbeid med Norske Skogindustrier. Et slik samarbeid søkte også Union, ikke minst i forhold til virkestilgang og salg. Skotfos Bruk ble ofret i denne perioden. Selskapets gullgruve gjennom mange år ble endelig nedlagt i 1986.

Konsernets satsing skjedde ved Union Bruk. Mange andre av Unions fabrikker ble også nedlagt. Union fortsatte som et selvstendig selskap i en stadig mer integrert papirbransje, men i 1985 hadde Norske Skog og Follum skaffet seg over 50 prosent eierinnflytelse i selskapet.

Dette ble sett på som positivt fra Union-ledelsens side. Union ble imidlertid holdt utenfor storfusjonen mellom Norske Skog, Follum og Tofte Industrier i 1989. Nyheten om fusjonen kom som en stor overraskelse for de andre i bransjen. I Union vokste nå bekymringen for selskapets framtid. Et par år tidligere hadde dessuten en plan for videre utvikling av Union Bruks produksjonsanlegg blitt nedstemt av Holta-gruppen under generalforsamlingen. Det fusjonerte Norske Skog, som Saugbrugsforeningen i Halden snart også ble en del av, fikk en totalt dominerende posisjon innenfor norsk treforedling. De siste 1980-årene var uansett gode år rent økonomisk for Union. På kort sikt så utsiktene særdeles lyse ut. I løpet av tiåret hadde selskapet klart å arbeide seg ut av gjeldsproblemene og snudd resultatene til overskudd. Positivt var det også at samarbeidet med Norske Skog fortsatte etter fusjonen og resulterte i dannelsen av Norsk Virke AS, og et selskap som etter hvert ble til Norske Skog Sales.

I 1993 ble utviklingsplanen UB2000 vedtatt, som innebar bygging av et anlegg for produksjon av termomekanisk masse (TMP) til erstatning for tremasse og cellulose i papirframstillingen, nytt blekeri, biologisk renseanlegg og andre tiltak på miljøsiden.

Forurensningssaken ble i 1970-årene satt ettertrykkelig på dagsorden og ble et problem for treforedlingsindustrien, ikke minst sulfitt-cellulosefabrikkene, med sine forurensninger til luft og vann. Union Bruk fikk mange klager og slet tungt med kravene til rensing av utslippene, men med nedleggelsen av cellulosefabrikken i 1996, ble situasjonen tilfredsstillende på dette området. Samtidig gjorde det nye TMP-produktet også kvaliteten til papiret bedre, og driften ble etter de nye investeringene mer stabil. 1990-årene ble et tiår med stor framgang for selskapet og svært gode økonomiske resultater. I 1995 ble det satt produksjonsrekord med 224 000 tonn avispapir. I de etterfølgende årene håpet man på ytterligere produksjonsøkning. Det meste av produksjonen ble markedsført gjennom Norske Skog Sales og eksportert, men om lag 50 000 tonn papir gikk også til norske aviser, blant annet Aftenposten og VG, samt en rekke distrikts- og lokalaviser.

• Avdeling 17. Union gjennom 50 år. Oslo, 1956.
• Avdeling 17 av NPF 75 år. Oslo, 1981.
• 50 år ved Klosterfossen, 1959.
• Avdeling 10 Klosterfossen. 65 år, 1974.
• 75 år ved Klosterfossen. Skien, 1985.