Oslo-konsortiet, en en norsk investorgruppe som kjøpte seg inn i Norsk Hydro i 1941. Aksjekjøpet skjedde da Norsk Hydro gjennomførte en emisjon for å finansiere sin deltagelse i selskapet Nordisk Lettmetall A/S. Dette var et lettmetallselskap etablert 2. mai 1941 i samarbeid mellom Norsk Hydro, det tyske selskapet IG Farben og den tyske staten

Betegnelsen Oslo-konsortiet har sin bakgrunn i et tidligere samarbeid. En gruppe Oslo-baserte investorer deltok i reorganiseringen av Norsk Aluminium Company (NACO) i 1923, der også en gruppe fra Bergen deltok. De fleste deltakerne hadde nære familiære, vennskapelige og/eller forretningsmessige forbindelser, og de fleste av dem gikk sammen igjen i 1941 da de kjøpte seg inn i Norsk Hydro.

Medlemmene av Oslo-konsortiet i 1941 var Orkla Grube A/S, Fred. Olsen & Co., Fearnley & Eger, Norsk Sprængstofindustri, Storebrand, A. F. Klaveness & Co., Klaveness Dampskibs A/S, Johan H. Andresen, godseier Fritz Michael Treschow, advokat Bjarne Eriksen, Jens P. Heyerdahl og Christopher K. Kielland. Stockholms Enskilda Bank var hemmelig medlem av konsortiet, da Orkla stilltiende kjøpte aksjer på vegne av den svenske banken. Hemmeligholdet skyldtes spesielle forutsetninger fra Norsk Hydros styre.

Høsten 1940 lanserte den tyske okkupasjonsmakten det som skulle bli det største økonomiske prosjektet i Norge i perioden 1940-1945: Leichtmetallausbau Norwegen. Prosjektet innebar en omfattende utvidelse av norsk produksjon av aluminium og aluminiumoksid samt etablering av magnesiumproduksjon. Lettmetallet skulle brukes i flyproduksjon for det tyske flyvåpenet, Luftwaffe.

NACO spilte en sentral rolle som rådgiver i utviklingen av prosjektet. Norsk Hydro hadde lenge søkt å diversifisere driften og ønsket seg inn i lettmetallproduksjon. Da NACO inntok posisjonen som rådgiver for det tyske lettmetallprosjektet, innledet Norsk Hydro forhandlinger med IG Farben om å starte felles magnesiumproduksjon.

Planene om det felleseide selskapet Nordisk Magnesium Elektron A/S var kommet langt da IG Farben gikk bak ryggen på sin norske partner i desember 1941. IG Farben lovet den tyske staten en plass i selskapet mot selv å få større innflytelse på lettmetallprosjektet. Dessuten ble det planlagte selskapet innordnet i det statlige prosjektet og skulle ikke kun produsere magnesium, men også aluminium og aluminiumoksid.

Selskapet ble stiftet 2. mai 1941 med en aksjekapital på 45 millioner kroner fordelt på 45 000 aksjer, og var eid i tre like deler av Norsk Hydro, IG Farben og den tyske staten (via det statseide selskapet Nordische Aluminiumgesellschaft; Nordag). Nordisk Lettmetalls fabrikker skulle etableres i tilknytning til Norsk Hydros anlegg Eidanger Salpeterfabrikker på Herøya. Byggingen startet i 1941 og anleggene skulle ferdigstilles i 1943. Da Nordisk Lettmetalls produksjon skulle brukes i fremstillingen av fly til det tyske flyvåpenet, kan selskapet defineres som et rustningsselskap.

For å få råd til sin andel av Nordisk Lettmetall A/S måtte Norsk Hydro utvide aksjekapitalen. Ifølge selskapets vedtekter kunne styret disponere 43,05 prosent av nytegningen. Styret var vinteren 1940-1941 dominert av tyske og norske interesser og de franske styrerepresentantene var skjøvet ut på sidelinjen. I denne situasjonen avgjorde styret at de 43,05-prosentene skulle disponeres av en tysk-norsk gruppe.

Thomas Fearnley, styremedlem i Norsk Hydro og nestformann i styret til Orkla, fikk oppgaven med å samle den norske investorgruppen, det vil si Oslo-konsortiet. Fordi det skulle være en norsk investorgruppe ble Stockholms Enskilda Banks deltagelse organisert i all hemmelighet gjennom Orkla. Marcus Wallenberg fra Stockholms Enskilda Bank var styreformann både i Orkla og Norsk Hydro.

Emisjonen i Norsk Hydro høsten 1941 bidro til at aksjemajoriteten i Norsk Hydro gikk over på tyske hender. Ved at den norsk-tyske gruppen fikk tegne aksjer til pari kurs uten bruk av tegningsrettigheter, skjedde det en betydelig verdioverføring fra gamle aksjonærer til medlemmene av denne gruppen. Verdioverføringen skjedde først og fremst på bekostning av de franske aksjonærene som også mistet aksjemajoriteten.

Etter andre verdenskrigs slutt hevdet franskmennene at de var blitt ført bak lyset av Norsk Hydros styre og dessuten hindret i å delta i emisjonen. Den norske staten, som hadde konfiskert de tyske eierandelene, kompenserte de franske aksjonærene, men lot Oslo-konsortiet beholde sine eierandeler. De fleste av konsortiemedlemmene tjente stort på krigsinvesteringene da de solgte aksjene sine i 1971.

Norsk Hydro og selskapets styre ble etterforsket for landssvik, men saken ble henlagt i 1950. Heller ikke medlemmene av Oslo-konsortiet ble tiltalt.

Amerikanerne bombet de nesten ferdige anleggene til Nordisk Lettmetall A/S 24. juli 1943. Da okkupasjonen var over beslagla den norske staten de tyske eierandelene. I februar 1947 ble selskapet omdøpt til Herøya Fabrikker og var deleid av den norske staten og Norsk Hydro. I 1950 overtok Norsk Hydro kontrollen over hele selskapet.

  • Ketil Gjølme Andersen: Flaggskip i fremmed eie. Hydro 1905-2005 (= Hydros historie 1905-2005, bind 1). oslo, 2005.
  • Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere. Oslo, 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.