Manikeismen, iransk religion, grunnlagt av Mani på 200-tallet.

Helt til 1900-tallet var manikeernes lære og historie bare kjent stykkevis, hovedsakelig gjennom de kristne kirkefedrenes skrifter der denne religionen ble voldsomt fordømt. I senere år har imidlertid funn av manikeiske tekster, først og fremst i Egypt og i Kina (Turpan), ført til at vi nå kjenner en omfangsrik manikeisk originallitteratur. Også taoismens samling av hellige bøker har vist seg å inneholde manikeiske tekster.

Manikeismen er en form for gnostisisme, og lærer at menneskets ånd er en gnist av guddommens lys; ånden er fanget i materien, og frelsen består i å frigjøre den fra materiens bånd. I sin lære om hvordan verden er blitt til, gjør Mani bruk av mytologiske bilder som beskriver hvordan to prinsipper, «Storhetens Far» og «Mørkets Fyrste», står imot hverandre fra evighet av. De identifiseres med henholdsvis lys og mørke, godt og ondt. Mørkets fyrste har fanget en del av det guddommelige lys i materien, men Storhetens Far fører de tapte «lyspartikler» tilbake til lysriket ved hjelp av en rekke frelsere, blant dem Jesus, som han sender til verden.

Manikeismens dualisme er av iransk opprinnelse; dens organisasjon, med inndeling i munker («utvalgte») og legfolk («hørere»), har derimot buddhismen som forbilde. Munkene lever et asketisk liv for å oppnå åndens frigjøring fra alt materielt.

Manikeismen vant raskt stor utbredelse i Nord-Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia. Augustin var i lengre tid manikeer før han ble kristen. Et karakteristisk trekk ved manikeismen er at den tilpasser organisasjonsform og lære til de dominerende religioner. Mens manikeerne i vest organiserte en kirke med biskoper, prester og diakoner og fremhevet Jesus som frelserskikkelse, ble Mani i Øst-Asia fremstilt som en gjenfødelse av Laozi. Fra 400-tallet ble manikeerne forfulgt av de kristne, og fra 700-tallet av synes de ikke å ha eksistert i vest. I Sentral-Asia var imidlertid manikeismen utbredt, og de tyrkiske uigurene gjorde den til statsreligion i sitt utstrakte rike i 763. Også etter uigurrikets fall 840 var manikeerne aktive i Kina, riktig nok ansett av omgivelsene som en taoistisk retning. I Sør-Kina fortsatte manikeerne å eksistere helt til 1600-tallet, og et manikeisk tempel er, som det eneste i verden, bevart der.

Flere religiøse bevegelser i europeisk middelalder (katarer, bogomiler) hadde vesentlige fellestrekk med manikeismen, spesielt den radikale dualismen. Det er imidlertid usikkert om disse bevegelsene hadde direkte forbindelser tilbake til manikeerne.

  • Gardner, Iain & Samuel N.C. Lieu, red.: Manichaean texts from the Roman Empire, 2004, isbn 0-521-56822-6, Finn boken
  • Lieu, Samuel N.C.: Manichaeism in the later Roman Empire and medieval China, 2nd ed., 1992, isbn 3-16-145820-6, Finn boken
  • Widengren, Geo: Mani and manichaeism, 1965, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. desember 2012 skrev Nora Iman Sedki

"Manikeismen har hatt en over tusen år lang historie, og selv om den ikke har overlevd til vår tid, må den regnes blant de store verdensreligionene."Litt uklart hva som egentlig menes her. Hvorfor må den regnes blant de store verdensreligionene? Eventuelt, hvem mener at den bør regnes blant dem?

27. juni 2016 svarte Erik Dyrhaug

Hei Nora, takk for kommentar og endringsforslag! Vi mangler for tiden fagansvarlig for historiske religioner, så derfor ble dette liggende litt. Jeg har nå godkjent forslaget ditt om å fjerne denne setningen etter å ha forhørt meg med fagansvarlige for tilgrensende områder.
Hilsen Erik i redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.