Vinaya betegner en samling tekster med regler som regulerer det monastiske livet i buddhismen. Reglene skal legge forholdet til rette for religiøs praksis som meditasjon, bl.a. ved å unngå askese og luksus, sikre at munkenes og nonnenes oppførsel er i overensstemmelse med det som var vanlige sosiale normer, samt regulere den generelle klosterdriften. 

Vinaya utgjør den første av de tre avdelinger i buddhismens samling av hellige skrifter, Tripitaka. Det er idag bevart seks ulike vinaya-samlinger, hvis innhold i stor grad er svært likt, selv om de seks samlingene også skiller seg fra hverandre på mange punkter. Disse seks samlingene tilhørte ulike buddhistiske skoler, som de har fått navn etter:

  1. Theravada
  2. Sarvastivada
  3. Mulasarvastivada
  4. Dharmaguptaka
  5. Mahisasaka
  6. Mahasamghika

Tre av disse samlingene er idag i bruk, grovt fordelt på tre ulike regioner. Theravada-skolens vinaya brukes i Sør- og Sørøst-Asia, Mulasarvastivada-vinaya brukes i den tibetanske tradisjonen og Dharmaguptaka-vinaya brukes i Øst-Asia. Theravada-skolens vinaya er i dag den eneste av disse samlingene som i sin helhet er bevart på et indisk språk, pali. Mulasarvastivada-vinaya er delvis bevart på sanskrit og i kinesisk oversettelse, og er sannsynligvis bevart i sin helhet i tibetansk oversettelse. De fire gjenværende samlingene er hovedsakelig bevart kun i kinesisk oversettelse.

Therevada-skolens vinaya har blitt oversatt til engelsk, og er den av samlingene som er blitt studert mest. Bare deler av de andre vinayasamlingene er blitt oversatt til vestlige språk.

Vinaya-samlingenes struktur varierer noe fra samling til samling. Alle inneholder likevel tre hoveddeler:

  1. Pratimokshasutra
  2. Sutravibhanga
  3. Khandhaka/Vinayavastu

De to første av disse hoveddelene finnes i to varianter, en for munker og en for nonner. Den siste er felles for munker og nonner.

Alle reglene og forordningene i vinayasamlingene tilskrives Buddha selv. Dette er kilden til reglenes autoritet. Derfor ble også regler som må ha blitt til på langt senere tidspunkt tilskrevet Buddha.

Pratimokshasutra inneholder regler som regulerer oppførselen til munker og nonner. Nøyaktig antall regler varierer i de ulike vinaya-samlingene. Therevada-skolens vinaya inneholder for eksempel 227 regler for munker og 311 for nonner. Pratimoksha-reglene deles vanligvis inn i syv ulike typer, rangert etter alvorlighetsgrad:

  1. Parajika - 'som leder til nederlag' (omstridt etymologi)
  2. Samghavasesa - Nøyaktig betydning av ordet er uvisst og omstridt
  3. Aniyata - 'udefinert'
  4. Naihsargikapayantika - 'botsøvelse ved å gi avkall'
  5. Payantika - 'botsøvelse'
  6. Pratidesaniya - 'som skal tilstås'
  7. Shaikshya - 'som henhører til treningen'

Nøyaktig antall regler i hver kategori varierer i de ulike vinaya samlingene og i reglene for munker og nonner. De mest alvorlige reglene, parajika, 'som leder til nederlag', omfatter i alle vinayasamlingene fire regler for munker:

  1. å gjennomføre samleie
  2. å stjele
  3. å myrde et menneske, å få noen andre til å myrde et menneske eller å oppfordre noen til selvmord
  4. å skryte på seg høyere grad av religiøs innsikt enn det man har oppnådd
I vinayasamlingen som tilhører theravada-skolen fører brudd på disse reglene til utestengelse fra det monastiske fellesskap. I de andre vinayasamlingene finnes det derimot ordninger som tillater en munk eller nonne å forbli i fellesskapet, men i en lavere rang enn vanlige munker eller nonner. Straffen for brudd på de nest strengeste reglene innebærer en midlertidig lavere status. Munken eller nonnen utestenges fra visse typer monastisk aktivitet, samtidig som de tillegges ekstra plikter. Straffens varighet avhenger av om regelbruddet tilstås umiddelbart eller om det først holdes skjult en periode. I sistnevnte tilfelle gis en tilleggsstraff tilsvarende den tiden regelbruddet ble holdt skjult, men den nøyaktige straffeutmålingen kan bli nokså komplisert hvis munken eller nonnen har begått ytterligere slike regelbrudd i perioden da det første bruddet ble holdt skjult, eller i straffeperioden. Det finnes også en kategori regelbrudd der munken eller nonnen må gi avkall på eiendeler de ikke har lov til å besitte, som for eksempel gull, ekstra matskåler, og lignende. For de resterende kategoriene er det ingen straff, og det holder at regelbruddet tilstås. I tillegg til dens juridiske funksjon, har Pratimokshasutra også en viktig rituell funksjon. Hele det monastiske felleskapet må annenhver uke samlet resitere hele Pratimokshasutra og bekrefte at alle er uten skyld i noen regelbrudd.

Sutravibhanga forklarer hvordan de ulike reglene i Pratimokshasutra oppsto og gir utfyllende kommentarer til hvordan reglene skal forstås. Reglene presenteres i den rekkefølgen de finnes i i Pratimokshasutra, fra de mest alvorlige til de minst alvorlige, og følger et fastlagt mønster.

Først opplyses det om hvor Buddha befant seg. Deretter følger en historie om en munk eller nonne som utfører en handling de andre munkene eller nonnene finner klanderverdig. De forteller dette til Buddha, som fremsier en regel der denne handlingen blir forbudt. I noen tilfeller følges denne regelen av flere historier der munker eller nonner enten finner smutthull der regelbrudd kan unngås, eller praktiserer regelen for strengt. Buddha må da enten stramme inn regelen, eller legge til en rekke unntak. 

Etter regelen følger en detaljert kommentar, der ord og begreper defineres. Det gis også unntak der handlingen ikke medfører regelbrudd. Disse varierer fra regel til regel, men det gis alltid unntak hvis gjerningspersonen var psykisk syk, og derfor utilregnelig i gjerningsøyeblikket, samt for handlingen som ga opphav til regelen.

Både historiene og forklaringene i Sutravibhanga er yngre enn selve Pratimokshareglene. Det er flere tilfeller der både historiene og forklaringene bygger på misforståelser av regelen, som viser at flere av reglene ikke lenger ble forstått riktig da Sutravibhanga ble skrevet. Det er også eksempler på at forklaringene i Sutravibhanga bevisst omtolker reglene de forklarer, som viser at det juridiske systemet hadde gjennomgått visse forandringer mellom tiden da Pratimokshasutra ble til og forklaringene i Sutravibhanga ble skrevet. Sutravibhanga inneholder også flere regelkategorier som ikke finnes i Pratimokshasutra, som også viser at forklaringene er av en senere dato.

Khandhaka-kapitlene, som i Mulasarvastivada-vinaya kalles vastu, forklarer mer generelle regler og juridiske prosedyrer for det monastiske fellesskapet, og inneholder prosedyrer for blant annet ordinering av munker og nonner, regntidsoppholdet, straffesaker mot munker og nonner som bryter reglene i Pratimokshasutra, og lignende. Det nøyaktige antallet kapitler i denne delen varierer i de ulike vinayasamlingene.

I tillegg til disse tre grunnleggende bestanddelene inneholder de ulike vinaya-samlingene andre tekster. Deres struktur og innhold varierer fra samling til samling, og de fleste av disse samlingene har ikke blitt godt nok studert. Mens disse tekstene tidligere ble betraktet som 'vedheng' og av mindre betydning, har forskere i senere tid innsett at disse tekstene nok er viktigere enn det man tidligere har trodd. 

I tillegg til de kanoniske vinayatekstene finnes en omfattende kommentarlitteratur, bevart på en rekke språk. Den viktigste av kommentarene bevart på pali er Samantapasadika, som tilskrives Buddhaghosa, en omfattende gjennomgang av hele Theravada-skaolens vinaya. Denne, og kommentartekster til andre vinayasamlinger, har også blitt oversatt til kinesisk. Det finnes også store mengder kommentarlitteratur bevart på tibetansk, og delvis på sanskrit. Den viktigste av disse tekstene er Gunaprabhas Vinayasutra, som tilhører Mulasarvastivada-tradisjonen og fortsatt spiller en viktig rolle som lærebok i monastisk disiplin i dagens tibetanske buddhisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.