Indre Fosen er en kommune på Fosen i Trøndelag fylke. Kommunen ligger på nordsiden av Trondheimsfjorden og strekker seg fra Stjørnfjorden i vest til grensen mot Inderøy (Mosvik) i øst. I nord grenser kommunen til Bjugn, Åfjord og Verran.

Indre Fosen er et resultat av sammenslåing av de tidligere kommunene Rissa og Leksvik fra 1. januar 2018.

I vest er berggrunnen preget av den kaledonske fjellkjedefoldningen. Skaudalen går inn mot nordøst fra Sundsbukta og danner skille mellom eldre gneisbergarter i nordvest og Trondheimsfeltets kambrosiluriske bergarter i sørøst. I østlige deler av kommunen består berggrunnen hovedsakelig av omdannet kambrosilurisk skifer, med et mindre granittområde i sør.

Terrenget er kupert med åser, myrer og vann. Det største vannet er Storvatnet med sine mange små øyer, viker og odder, på grensen mellom de tidligere kommunene Rissa og Leksvik. Flate, lavereliggende områder ligger ut mot kysten i sørvest og sørvendt mot fjorden i Leksvik.

Den produktive skogen består hovedsakelig av gran, som vokser opp til 400 meter over havet. I sørhellingene mot fjorden vokser en del edelløvskog og flere varmekjære plantearter som ellers er sjeldne så langt nord.

De høyeste fjelltoppene er Ytter Skurvhatten (623 meter over havet) nord for Skaugdalen og Kjerringklumpen (601 meter over havet) som ligger øst for Storvatnet.

I 1978 gikk det største leirskredet i Norge på 1900-tallet i Rissa. I Rissaskredet gled 330 dekar dyrket mark og 15 gårdsbruk ut i innsjøen Botn. Ett menneske omkom.

Med unntak for 1970-årene gikk folketallet i Rissa tilbake frem til rundt 1990. Siden har det ligget stabilt på rundt 6500, men med en viss økning de siste årene. I Leksvik var folketallet svært stabilt i de første tiårene etter andre verdenskrig, økte i 1970-årene og har siden 1980 ligget på rundt 3500 innbyggere.

Kommunens administrasjonssenter og største tettsted er Årnset, som ligger like ved innsjøen Botn i Rissa. Større områder med sammenhengende, tett jordbruksbebyggelse ligger i Stadsbygd. En god del bebyggelse finnes også i Skaugdalen, og nordover langs kysten med konsentrasjon i tettstedet Råkvåg helt i nordvest, og tettbebyggelsene Fevåg og Hasselvika lenger sør. I Leksvik finnes den tetteste bosetningen mellom de gamle handelsstedene Kroa og Rønningen nede ved fjorden, og oppover mot Blankbygda. Et annet tettsted som er i vekst er Vanvikan. Forøvrig er det mer spredt bebyggelse i bygdelagene Bergbygda, Dalbygda og Ytterbygda.

Jordbruk med husdyrhold og korndyrking er fortsatt en viktig næring i Indre Fosen. I Stadsbygd dyrkes også en god del grønnsaker og bær. Langs kysten i sørvest er det godt laksefiske, med et årlig fiske på rundt 15 000 kilo. Årlig skogavvirkning av gran og furu er 28 600 m³ (2016).

Av totalt 4053 arbeidsplasser i kommunen (2015) har omkring 8,5 prosent av de yrkesaktive sin inntekt fra primærnæringene. Langt flere, rundt 26 prosent, er sysselsatt i industri- bygge- og anleggsvirksomhet. Indre Fosen har en svært variert industri, fra verksted-, næringsmiddel- og trevareindustri, til det vi gjerne kaller høyteknologiske bedrifter, som produserer presisjonsverktøy, elektroniske og kjemirelaterte produkter. Til sammenligning er 39 prosent av befolkningen ansatt i offentlig administrasjon, skole og helsetjeneste. Om lag 15 prosent av arbeidsstokken i Indre Fosen pendler til øvrige deler av Trondheimsregionen.

Kvithyll ligger skipsverftet Fosen Yard, som er en hjørnesteinsbedrift i kommunen. Industri-investeringsselskapet Lyng Gruppen har sitt hovedkontor i Vanvikan. Indre Fosen har større andel av befolkningen sysselsatt i industrien enn mange andre landkommuner det er naturlig å sammenligne med.

Indre Fosen er en svært liten kraftkommune, med en årsproduksjon på 88 GWh (2016). Det er 13 kraftverk i kommunen, største fallhøyde er 122 meter (Hestdal kraftverk).

Hovedvegen til Trondheim går via fergeforbindelsen Flakk–Rørvik. Ferjen går stort sett to ganger i timen og har en overfartstid på 25 minutter. Fra Rørvik går Fylkesveg 715 via Vanvikan og Leira videre nordover til Fosen-kommunene Åfjord, Roan og Osen.

Vestover fra Rørvika går Fylkesveg 717 gjennom Stadsbygd og Kvithyll til kommunesenteret Årnset. Herfra følger Fylkesveg 718 kommunens vestre deler langs sjøen, hvor den går gjennom Hasselvika, Fevåg, Frengen og videre langs Sørfjorden til Råkvåg, hvor den møter Fylkesveg 715. Fylkesveg 720 tar av fra Fylkesveg 715 ved Olsøya, fører gjennom Skaugdalen over Verrabotn og videre til Verran og Steinkjer.

Fylkesveg 755 fra Vanvikan følger Leksvikstranda via Seter og Hindrem innover til Leksvik. Videre fortsetter vegen opp gjennom bygda via Aune og Sollia til Inderøy (Mosvik), videre over Skarnsundbrua til den møter E6 ved Røra. Fra Aune går veg 86 (Dalbygdvegen) gjennom Dalbygda og Hovsteingrenda til Myran. Fra Myran går veg 87 (Kråkmovegen) og vestover til den møter Fylkesveg 715 ved Kråkmoen.

Mellom Vanvikan og Trondheim går det hurtigbåt med overfartstid 25 minutter. Hurtigbåtterminalen i Trondheim ligger ved byens sentralstasjon, og herfra er det ti minutters gange til Trondheim sentrum.

Indre Fosen hører til Trøndelag politidistrikt, Fosen tingrett og Frostating lagmannsrett.

Indre Fosen kommune er med i regionrådet Fosen regionråd sammen med Bjugn, Osen, Roan, Ørland og Åfjord.

Indre Fosen kommune tilsvarer de seks soknene Hasselvika, Rissa, Stadsbygd, Sør-Stjørna, Leksvik og Stranda i Fosen prosti (Nidaros bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Rissa til Fosen fogderi i Søndre Trondhjems amt, mens Leksvik tilhørte Stjør- og Værdalen fogderi i Nordre Trondhjems amt.

Indre Fosen har to videregående skoler: Rissa videregående skole og Leksvik videregående skole. Dessuten finnes Fosen folkehøgskole, som også ligger i administrasjonssenteret Årnset.

For statistiske formål er Indre Fosen kommune (per 2016) inndelt i seks delområder med til sammen 46 grunnkretser:

  • Stjørna: Råkvåg vest, Råkvåg øst, Aune, Mælan, Husby, Selnes/Fiksdal
  • Hasselvika/Fevåg: Frengen, Fevåg, Hassel, Bue, Nebb
  • Rissa: Modalen, Sørbotn, Reinsgrenda, Kvithyll, Krognes, Langsæter, Sund, Årnseth, Leira, Sunde, Skaug, Skalmerås, Finli
  • Stadsbygd: Gafset, Kårli, Hammer, Vemundstad, Hårsaker, Rein, Grønning, Fagerlia
  • Leksvik: Sollia, Tronvik, Landsem, Aune, Rosvold, Røstad, Vinnan, Grande, Myran, Hoven
  • Stranda: Hindrem, Vanvikan, Roten, Kråkmo

I kommunen ligger storgården Reinskloster med ruinene av den store klosterkirken fra middelalderen. Klosterruinen tilhører i dag Fortidsminneforeningen. Rissa bygdemuseum ligger også ved Reinskloster. I Stadsbygd finnes museet Kystens Arv, med blant annet eget aktivt båtbyggeri. Ved Åsly skole i Rissa sentrum står Dyre Vaas statue av forfatteren Johan Bojer. Bojer vokste opp på husmannsplassen Fætten i Rissa. I Råkvåg finnes en gammel, men godt bevart bryggerekke.

Langs sjøen ved de største gårdene i Leksvik finnes gravhauger fra jernalderen. På Borgåsen over Amborneset finnes ruiner av et mulig stort bygdeborganlegg. I Leksvik ligger Killingberg museum, som er et bygdemuseum og Grande landhandelmuseum. I Vanvikan finnes det lokalhistoriske museet Bortistu (Vanvik østre).

Rissa kirke er en langkirke i stein fra 1888 med 650 sitteplasser. Leksvik kirke er en langkirke i tre fra cirka 1670 med 300 sitteplasser. Stadsbygd kirke er en langkirke i tre fra 1842 med 420 sitteplasser. Rein kirke er en korskirke i tre med 400 sitteplasser, tegnet av arkitekt Helge Thiis. Stranda kirke i Vanvikan er en langkirke i tre fra 1897 med 300 sitteplasser. Hasselvika kirke er en langkirke i tre fra 1951 med 200 sitteplasser. Hindrem stavkirke er fra 2012.

Kommunevåpenet, godkjent i 1990 og 2016, har en sølvfarget innbøyd spiss som ender i et kløverblad og gjenspeiler vekst og livskraft. Dette er samme kommunevåpen som Leksvik kommune hadde før sammenslåingen. Kommunenummeret er 5054. Kommuneblomst er ramsløk.

  • Steen, Asbjørn, red.: Leksvik bygdabok, 1981-, 3 b., isbn 82-992536-0-8, Finn boken
  • Tømmeraas, Per J. & Johannes Hagen, red.: Lexviken : bygdehistorisk samling fra Leksvik, 1996–2007, 2 b., isbn 82-993942-0-1, Finn boken
  • Dybdahl, Audun: Rissa bygdebok, allmenn bygdehistorie i to bind, Bind 1: Fra de eldste tider til 1814 (1990). Bind 2: 1814–1940 (1995).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. februar skrev Audun Dybdahl

Etter en del frem og tilbake, gjorde Kartverket 02.10.2015 vedtak om at tidligere skrivemåte Skaudalen ble opphevet. I stedet ble skrivemåten Skaugdalen vedtatt.

I artikkelen er både 1888 og 1880 oppgitt som byggeår for Rissa kirke. Det riktige er 1888. MVH Audun Dybdahl

2. februar skrev Knut A Rosvold

Takk for dine anmerkninger. Retting er utført.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.