radiofyr

Til venstre for fyrtårnet er antenneanlegg til radiofyret ved Halten fyr. Symbolet øverst til venstre er internasjonalt symbol som markerer sirkulært radiofyr i sjøkart.
Halten radiofyr
Lisens: CC BY SA 3.0
Øverst vises en radiofyr som er tilegnet luftfarten, merket Aero RC, men som også kan benyttes av skip. Nederst vises symbol med "RG". Dette betyr at det der er lokalisert en radiopeiler (fjernstyrt) som kan peile radiosignal fra skip eller fly. Begge eksempler fra Svalbard.
Sjøkartsymboler
Lisens: CC BY SA 3.0
Eksempel på hvordan radiofyrene tidligere ble beskrevet i Norsk fyrliste - her radiofyret ved Færder fyr (Norsk fyrliste, 1982). Færder radiofyr ble nedlagt i 1999, men sender korreksjonssignaler til DGPS.
Informasjon fra Norsk fyrliste
Lisens: CC BY SA 3.0

Radiofyr er en fast radiosender (landstasjon) som sender ut karakteristiske kjennings- og peilesignaler for bruk i navigasjon. Ved å motta signalene med en radiopeiler kan retningen til radiofyret bestemmes. Stasjonene sender normalt ut likt signal i alle retninger, og systemer brukt innen luftfarten kalles gjerne NDB.

Faktaboks

uttale:
rˈadiofyr

Maritime radiofyr

Maritime radiofyr sender ut signal i frekvensbåndet 285–315 kHz etter en internasjonalt vedtatt plan, som tar sikte på best mulige peileforhold og god utnyttelse av frekvensbåndet. Rekkevidden vil typisk være omkring 70 nautiske mil om natten og noe lengre om dagen.

Tidligere bestod signalet kun av et kjenningssignal og et peilesignal (A2A-modulasjon). Kjenningssignalet er vanligvis sammensatt av to morsebokstaver, og tonehøyden er mellom 354 Hz og 1052 Hz. Enkelte av radiofyrene sendte kontinuerlig, mens andre kun i bestemte minutter i løpet av en time, og noen få aktiveres kun etter behov. Benyttes radiofyret til utsending av annen informasjon, eksempelvis DGPS-korreksjoner, vil det kreve en annen bærebølge.

Historikk og utvikling

Utbygging av maritime radiofyr startet Norge i 1923, da det ved Marstein fyr ble bygget et radiofyr. Senere ble en lang rekke slike radiofyr samlokalisert med fyrstasjoner og ble etter hvert et svært viktig navigasjonssystem langs kysten og på fiskebankene. På midten av 1980-tallet var nærmere 50 maritime radiofyr i drift i Norge. Mottagerteknologien var relativt enkel, da man på skipene kun hadde behov for en radiomottager med en fast eller dreibar retningsantenne.

Etter hvert som andre radionavigasjonssystemer kom på 1960 og 1970-tallet, ble bruken og behovet for radiofyrene gradvis redusert. Kravet til radiopeiler på skipene ble senere også avviklet. Da GPS ble vanlig tidlig på 1990-tallet ble de fleste radiofyr nedlagt. Siden GPS på denne tiden var beheftet med en betydelig feil (selective availability – SA) for sivile brukere ble det besluttet å benytte 12 av de norske radiofyrene for utsending av korreksjoner for bedre nøyaktigheten på GPS, såkalt differensiell GPS (DGPS). Samme konvertering av radiofyrene skjedde i de fleste kyststater og metodikken ble standardisert av IALA. I 2000 besluttet USA å slå av SA, hvilket gjorde nytten av det IALA-baserte DGPS systemet fra radiofyrene mindre. Dette har senere medført at flere nasjoner har lagt ned også radiofyrene som sender DGPS-korreksjoner. I Norge er stasjonene fornyet, og systemet forventes å være aktive på ubestemt tid. Ingen av de norske maritime radiofyrene er lenger i drift for radiopeiling.

I Norge er det Kystverket som har ansvaret for de maritime radiofyrene, og informasjon om type og beliggenhet er gjengitt i sjøkartet og i internasjonale fyrlister. Av de gamle radiofyrene som i Norge fortsatt er i bruk for DGPS utsending er samlokalisert med følgende fyrstasjoner: Færder, Lista, Utsira, Utvær, Svinøy, Halten, Sklinna, Skomvær, Andenes, Torsvåg, Fruholmen og Vardø.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg