Fyrlykt er en benevnelse for et mindre fyr uten bemanning og med begrenset rekkevidde. Fyrlyktene er oftest plassert i indre farleder, der lyktenes sektorer definerer ledens farvannets seilbarhet. I sjøkartet finnes informasjon om fyrlyktenes sektorer og lyskarakteristikk. I Norge var det i 2024 i underkant av 2000 fyrlykter. Disse driftes og vedlikeholdes av Kystverket.
fyrlykt
Klassisk norsk fyrlykt med støpejernhus plassert på trefundament. Lyskilden er her halogenpære, og sektorene er basert på grønne og røde glass utenfor linsen. Lykten på bildet får i dette tilfelle strøm fra det landbaserte strømnettet.
Moderne solcelledrevet norsk fyrlykt, type Litus Lux. Lyset er basert på forskjellige lag med hvite, røde og grønne lysdioder (LED). Informasjon om sektorer og lyskarakteristikk finnes i sjøkartet (under). Her eksempel på sektorer med IALA-standard, hvor man alltid har rødt lys til venstre og grønt til høyre når man stevner en hvit sektor.
Utforming og historikk
Som et alternativ til de relativt kostbare bemannede fyrstasjonene ble det utviklet mindre lykter som kunne fungere uten fast bemanning. Var lyktene i nærheten av et fyr, kunne fyrvokteren på fyret også ha tilsyn med lykten. Ellers kunne det enkelte steder være avtale med lokale personer om å føre tilsyn med lyktene. I Norge ble den første fyrlykten tent på Raunane i Bergensleden i 1883. Samme år ble også minst 12 andre fyrlykter satt i drift. Lyskildene var første tiden basert på olje eller gass, men er nå erstattet av halogen- eller LED-kilder. Der det ikke er tilgang til strømnettet, er energiforsyningen nå basert på solcellelading av batterier. Detaljer om lyktene finnes i Norsk fyrliste.
Den tradisjonelle norske fyrlykten er basert på et åttekantet støpejernshus, som i mange tilfeller er plassert på et 3 til 4 meter høyt firkantet fundament av tre. Flere steder er det også benyttet runde nyere lyktehus i glassfiber. I 2017 startet en omfattende fornying av fyrlyktene, hvor lyskildene ble byttet til LED, og sektorene tilpasset IALA-standard. Mange lyktehus ble også skiftet til sekskantede glassfibertårn med integrerte solceller, såkalt Litus Lux type. På grunn av endrede seilingsmønster og moderne elektronisk navigasjon vil antallet fyrlykter trolig bli noe redusert i fremtiden, eventuelt erstattet med enklere former for lanterner.
Spesielle strømforsyninger
På avsidesliggende steder i det tidligere Sovjetunionen ble det bygget en lang rekke fyr og fyrlykter med Radioisotopisk termoelektrisk generator som energikilde, ofte forkortet RTG. På folkemunne ble disse lyktene ofte kalt «atomfyrlykter», siden kildene normalt var basert på det radioaktive stoffet Strontium-90. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, var over 1000 RTG-kilder i bruk ved fyr, lykter og andre navigasjonsinstallasjoner. Sikkerheten omkring disse installasjonene skapte sterk bekymring i IAEA og det ble igangsatt en stor internasjonal operasjon for å sikre kildene, og bygge om installasjonene til mer miljøvennlig drift, oftest solceller og batteri. Teknologien ble tidlig utprøvd også i Alaska, Canada og Grønland, men der ble RTGene byttet ut etter relativt kort tid. Det skal i dag ikke lenger være RTG-baserte fyrlykter i Russland (eller andre steder i verden).
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Eyden, Jo van der & Lauritzen, Per Roger (2023). Kystens Veivisere. Norsk fyrhistorie fra A til Å. Kystverkmusea.
- Kjerstad, Norvald (2024). Navigasjon for maritime studier. Fagbokforlaget.
- Lauritzen, Per Roger (2019). Norske fyrstasjoner. Kystverkmusea.
Fagansvarlig for Fyrvesen
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.