radarfyr - racon

Radarfyret består av en rundtstrålende antenne, en radarmottager, og en impulsmodulert sender med noen få watts ytelse. Når en radarpuls med en viss lengde og frekvens når fyret, sender dette øyeblikkelig ut en puls eller en serie pulser. Tidsforskjellen mellom innkommende radarpuls og startingen av fyret er så liten at signalet fra fyret når flyet / skipet praktisk talt samtidig med radarekkoet fra fyrets faste omgivelser. Ekkoet blir på denne måten forsterket.

Et radarfyr er normalt slik utstyrt at det sender tilbake et bestemt identifikasjonssignal som består av en kombinasjon av korte og lange pulser (morsekode). Under navigasjon er radarfyr et godt hjelpemiddel for sikker identifikasjon av mål på navigasjonsradaren – enten i leden eller som sikker landkjenning ved innseiling til kysten. Innen skipsfart er racon standardisert av ITU og IALA. IMO pålegger skip å ha X-bånd-radar som er i stand til å detektere radarfyrene.

I luftfart har systemer med flere radarfyr blitt benyttet for posisjonering av fly. Systemet gikk under betegnes Shoran, avledet av short range navigation (kortholdsnavigasjon). Frem til GPS ble tilgjengelig på slutten av 1980-tallet, ble Shoran og andre lignende kortdistansesystemer også benyttet for posisjoneringsformål i offshoreindustrien. Mange av systemene går gjerne da under fellesbetegnelsen mikrobølge posisjoneringssystemer. Shoran er ikke lenger i bruk.

Radarfyr ble utviklet i USA like før andre verdenskrig og fikk flere militære anvendelser i Europa under krigen. I Norge ble systemet blant annet brukt for å lokalisere slippområder for fly. Et lite, bærbart radarfyr ble da plassert i slippområdet. Systemene for luftfarten ble videreutviklet og fikk betegnelsen Shoran.

For maritime anvendelser ble radarfyr utviklet for å virke på høyere frekvenser sammen med X-bånd maritim radar (noen virker også i S-båndet). To litt forskjellige standarder ble der utviklet. Disse gikk under betegnelsen racon og ramark, men ramark er ikke lenger i vanlig bruk. Utover på 1960- og 1970-tallet ble racon gradvis utbygd rundt om i verden hvor det var stor skipstrafikk. Racon var da oftest plassert på fyrskip og fyrstasjoner for å trygge navigasjon. Senere er det introdusert bærbare racon som kan bringes med i flåter og livbåter for å lokalisere nødstedte – disse går under betegnelsen SART. Kystverket har i Norge satset på racon, og det er nå nærmere 100 stasjoner langs kysten og på plattformer offshore.

Det er blitt lansert nye avanserte «e-Racon» (enhanced) hvor det sendes ut mer omfattende informasjon, blant annet om stasjonens posisjon. Dette vil gjøre det mulig å automatisk beregne skipets posisjon, kun basert på mottak av raconsignal. Bakgrunnen for dette er behovet for å ha et backup system for GNSS. Introduksjon av e-Racon vil kreve utskifting av alle stasjoner på land, samt radarsystemene på skipet.

• radar
• radionavigasjon
• flynavigasjon
• navigasjon

• Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.