Eksempel på noen vanlige faste sjømerker og tilhørende sjøkartsymboler.

Sjømerker
Lisens: CC BY SA 3.0

Sjømerker, eller seilmerker, nyttes til veiledning i navigasjon for skipsfarten i kystfarvann. Normalt er dette kunstige merker som er anbrakt i skipsledene langs kysten og i innseilingsledene til havnene. Bruken av sjømerker må alltid benyttes i sammenheng med sjøkart for sikker seilas.

I Norge er det Kystverket som har ansvar for utplassering og vedlikehold av sjømerker, mens IALA (International Association of Lighthouse Authorities) koordinerer standardisering av merkene. Det finnes nærmere 20 000 sjømerker i Norge.

Kategorier

Det er vanlig å inndele sjømerkene i to kategorier – faste og flytende merker.

Faste merker

Jernstang og enkel lanterne plassert på en grunne. Kartutsnitt viser respektive symboler.

Jernstang
Lisens: CC BY SA 3.0

Til venstre_ typisk HIB og tilhørende sjøkartsymbol. Til høyre: variant av nyere lanterne med indirekte belysning.

HIB og indirekte belysning
Lisens: CC BY SA 3.0

Faste merker er jernstenger, jernsøyler, båker, varder og HIBer.

Jernstenger eller -søyler markerer oftest grunne undervannsskjær eller tørrfall, mens båker og varder normalt står på tørt land. Mange merker er forsynt med et toppmerke eller viser for å bedre synligheten og vise retningen mot det seilbare farvann, uten at det er definert avstanden til dette, eller for hvilke typer skip dette gjelder. Dobbel viser indikerer at det er seilbart på begge sider av merket. Båker og varder er vanligvis svartmalte, ofte med hvite vertikale eller horisontale striper.

Konstruksjoner av jernstenger plassert på mindre skjær eller grunner og som er forsynt av med lys kalles gjerne en lanterne (andre uttrykk er «blink» eller «trefoting»). Lyskilde på disse har sjelden sektorer slik som på større fyrlykter.

Merkene kan være forsynt med farget refleks for lettere identifikasjon med lyskaster fra skip. Fargene tilsvarer normalt IALA-standard slik som for flytende merker. Selv om man benytter begrepet jernstang kan nyere varianter være erstattet med stenger av komposittmateriale. Det er ikke uvanlig at faste merker plasseres på en linje som danner en «overett» – en definert linje som kan stevnes i et trangt farvann.

HIB (Hurtigbåtmerke med Indirekte Belysning) er en type merke som ble innført i stort omfang langs Norskekysten etter ulykkene med hurtigbåtene Seacat i 1991 og Sleipner i 1999. Merket består av en LED-lykt med en gitt karakteristikk og et fast lys som belyser en hvit kjegle under.

Flytende merker

Eksempel på flytende lateralmerker. På den røde bøya har noen sjøløver her funnet hvileplass.

Lateralbøyer
Lisens: CC BY SA 3.0

Flytende merker består av forskjellige former for oppankrede bøyer. Fargen på bøyene vil være i henhold til IALA-standard, og ofte kan de være forsynt med lys som har en definert karakteristikk.

Staker er den enkleste formen for slike bøyer. Større bøyer kan ha forskjellig utforming, farge og toppmerker, og kan også ofte være forsynt med radarreflektor. På enkelte bøyer kan det også være lydsignal – eksempelvis med klokker, men dette var mer vanlig i tidligere tider.

De store bøyene som nyttes i utenskjærsfarvann i Norge, veier med anker og fortøyning 8–10 tonn. Stakene er oftest laget i plast eller glassfiber, mens større bøyer helst er laget av jern. Er flytende merker brukt i farvann hvor det kan forekomme is kan de være utformet slik at de motstår den ekstra belastningen, men det hender også at flytende merker blir tatt inn i deler av året når det forventes is.

Internasjonalt merkesystem

En komité oppnevnt av IALA (International Association of Lighthouse Authorities) utarbeidet i 1963 retningslinjer for et felles system for sjømerking, som det ble internasjonal enighet om. Systemet, som kalles The IALA Maritime Buoyage System, skiller mellom lateralmerker for sidehenvisning og kardinalmerker for retningsanvisning i skipsledene.

Lateralmerker

Eksempel på staker som er vanlige langs norskekysten. Innfelt kart viser ledretningspil som definerer hvilken side av leden som er rød og grønn.

Staker
Lisens: CC BY SA 3.0

Lateralmerker innebærer at man har sjømerker av en bestemt type om styrbord (høyre) og en annen type om babord (venstre), uavhengig av kompassretningen. Systemet krever at retningen på leden er definert og gjengitt i sjøkartet. I Norge ble systemet innført på strekningen Lista–svenskegrensen i 1980 og Lista–Grense-Jakobselv 1981. Når man seiler østover eller nordover fra Lista, har man røde lateralmerker om babord og grønne om styrbord. Røde staker har normalt butt topp, mens de grønne er spisset.

Kardinalmerker

Kardinalmerker, som legges ut i henhold til kompassretningene, har gul og svart farge, og deres lyskarakteristikk vil angi den plassering de har fått i forhold til en definert fare – normalt et grunnområde. Om dagen kan man også avgjøre plasseringen ved hjelp av den innbyrdes stillingen til bøyenes toppmerker, som består av to svarte trekanter.

IALA-merkesystem med eksempel på kardinal- og lateralbøyer.

IALA-systemet
Lisens: CC BY SA 3.0

Status i Norge (2020)

Antallet sjømerker som Kystverket har ansvar for er som følger:
  • Båker – 241
  • staker – 1813
  • jernstenger- 12 415
  • varder – 983
  • lanterner – 3193
  • fyrlykter – 1933
  • lysbøyer – 163
  • HIBer – 951
  • indirekte belysning – 213

Les mer i Store Norske Leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2020). Navigasjon for maritime studier. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg