fotocelle

Fotocelle. Fotoemisjonscelle. Lyset treffer fotokatoden og slår løs elektroner som trekkes over mot den positive anoden. Dermed oppstår strøm som gir en elektrisk signalspenning over seriemotstanden R.

Av /Store norske leksikon ※.

Fotocelle, eller fotoelektrisk celle, er en detektor som brukes for å registrere lys, ultrafiolett og infrarød stråling og for å omdanne elektromagnetisk stråling til elektrisk strøm.

Typer

Fotoledningscelle

En fotoledningscelle (foto-konduktivitetscelle) består av halvledermateriale som får økt elektrisk ledningsevne (konduktans) ved belysning. Vanlig brukte materialer er kadmiumsulfid (CdS), blysulfid (PbS) og selen.

Fotospenningscelle

En fotospenningscelle inneholder et grensesjikt mellom to halvledere. Ved belysning oppstår en elektromotorisk spenning som kan gi strøm i en ytre krets, for eksempel et måleinstrument.

Fotoemisjonscelle

En fotoemisjonscelle består av en fotokatode og en anode eller elektronkollektor i en lufttom glasskolbe. Ved belysning vil katoden sende ut elektroner (se fotoelektrisk effekt). Normalt holdes anoden på en spenning på minst 20 volt i forhold til katoden for å hindre elektroner som slås løs fra anoden, i å nå tilbake til katoden. Man har også gassfylte fotoceller. I disse, som arbeider ved noe høyere spenning, ioniserer de løsrevne elektroner gassatomene (vanligvis neon eller argon), og man får frigjort nye elektroner slik at strømmen blir forsterket.

Bruk

Fotoceller har mange anvendelser i måleteknikk (blant annet lysmålere), signaltransmisjonsteknikk (blant annet billedrør for fjernsyn), reguleringsteknikk (blant annet automatisk inn- og utkobling av gatelys og utelys knyttet til boliger og større bygninger) og lyskontrollerte åpnings- og lukkemekanismer for dører.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg