Fotocelle, fotoelektrisk celle, detektor som brukes for å registrere lys, ultrafiolett og infrarød stråling og for å omdanne variasjoner i strålingsintensiteten til elektrisk strøm.

En fotoemisjonscelle består av en fotokatode og en anode eller elektronkollektor i en lufttom glasskolbe. Ved belysning vil katoden sende ut elektroner (se fotoelektrisk effekt). Normalt holdes anoden på en spenning på minst 20 volt i forhold til katoden for å hindre elektroner som slås løs fra anoden, i å nå tilbake til katoden. Man har også gassfylte fotoceller. I disse, som arbeider ved noe høyere spenning, ioniserer de løsrevne elektroner gassatomene (vanligvis neon eller argon), og man får frigjort nye elektroner slik at strømmen blir forsterket.

En fotoledningscelle (foto-konduktivitetscelle) består av halvledermateriale som får økt elektrisk ledningsevne (konduktans) ved belysning. Vanlig brukte materialer er kadmiumsulfid, CdS, blysulfid, PbS, og selen.

En fotospenningscelle inneholder et grensesjikt mellom to halvledere (f.eks. en PN-overgang i silisium). Ved belysning blir det frigjort hull-elektronpar ved overgangen, og det oppstår en elektromotorisk spenning som kan gi strøm i en ytre krets, f.eks. et måleinstrument.

Fotoceller har mange anvendelser i måleteknikk (solbatterier, lysmålere), signaltransmisjonsteknikk (bl.a. billedrør for fjernsyn), og reguleringsteknikk, bl.a. automatisk inn- og utkobling av gatelys, lyskontrollerte åpnings- og lukkemekanismer for dører. Se også fotodiode, solbatteri.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.