peiling

På skip vil man i klassisk navigasjon (terrestrisk navigasjon) benytte en optisk peileskive for å ta peilinger. Med denne finnes retninger til faste punkt på land, som fyr, landmerker, og lignende. Kjenner man retningen til minst to kjente punkter kan man bestemme skipets posisjon med en krysspeiling. Det vil også være mulig å foreta peilinger med en radar og på samme måte fastlegge sin posisjon. Benyttes magnetkompasset som referanse for peilinger må disse rettes for misvisning og deviasjon for å finne rettvisende peilinger. Rettvisende peilinger kan settes direkte ut i et vanlig sjøkart, men må rettes for meridiankonvergens hvis de skal settes ut i et kart med UTM-gradnett.

Måles vinkler mellom to kjente punkt vil man kunne benytte vinkelen mellom peilingene til å beregne avstand til punktene. Denne type peiling vil kunne utføres med peileskive eller med en sekstant som holdes horisontalt.

Systematiske peilinger av andre skip, for å avdekke eventuell fare for sammenstøt kalles normalt plotting, og kan gjøres både optisk og ved hjelp av radar. Foretar man peilinger mot et annet skip vil det være fare for sammenstøt dersom den relative peilingen ikke forandres over tid.

Den Internasjonal Maritime Organisasjonen (IMO) stiller krav om at alle skip skal ha peileskive og radar. Tidligere var det også krav om radiopeileapparat hvor man kunne ta radiopeilinger til kjente radiostasjoner og dermed bestemme sin posisjon. Radiopeilinger benyttes nå hovedsakelig i forbindelse med søk og redning, hvor redningsfarkoster kan peile retningen til nødstedte ut fra radiosignalet fra disse.

• kompass
• peileskive
• navigasjon

• Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
• Kjerstad, Norvald (2020). Navigasjon. Fagbokforlaget.