Værvarsling, det å forutsi været.

Grunnlaget for værvarsling etter vitenskapelige metoder er i første rekke observering til faste klokkeslett av tilstanden i atmosfæren – ved jordoverflaten, havet og i de høyere nivåer, se meteorologisk stasjon. Observasjonene føres (plottes) inn på kart, se værkart. Den klassiske varslingsmetode gikk ut på å følge værsystemenes forandring og forflytning fra kart til kart og så anslå en fortsettelse, se meteorologi.

I dag er de fysiske lover som ligger til grunn for værutviklingen velkjente, og lar seg greit formulere matematisk. Ligningene er imidlertid svært kompliserte og kan bare løses av kraftige datamaskiner. Ligningene må beskrive værelementer i atmosfæren brutt ned i tid og rom til små «celler», og tilstanden i én celle avhenger av de omkringliggende.

Regnemaskinene gir i dag ut mange typer varsler (prognoser), f.eks. værprognosekart, fordeling av enkelte værelementer i tid og rom, og prognoser over temperatur og nedbør i enkeltpunkter.

Raskere datamaskiner gjør det mulig med stadig mer fullstendige løsninger, finere arealoppdeling og lengre prognoser. Moderne datakommunikasjon overfører lett alle resultater, kart og bilder. Verdensomspennende beregninger gjøres derfor nå i noen få sentraler, der de nasjonale institutter er medlem. Norge er f.eks. medlem av et europeisk regnesenter i Storbritannia og mottar informasjon som kan nyttiggjøres ved regionale kjøringer. Resultater fra disse kan igjen brukes i lokale modeller.

Det forventes en del utvikling i tiden fremover innen denne maskinelle værvarslingen. Det er imidlertid påkrevd at maskinelle produkter overvåkes og tolkes av erfarne meteorologer som kjenner områdene det skal varsles for.

Instrumenter, se bl.a. barometer, hygrometer, radiosonde, regnmåler, sodar, snømåler, solskinnsmåler, termometer, vindmåler og værradar.

Korttidsvarsling benytter også værradar, satellittbilder (se også meteorologiske satellitter), webkamera og direkte observasjoner. Meteorologiske institutt har anvendt satellittbilder i værvarslingen siden 1967.

Ved landingsvarsler for fly brukes bl.a. data fra eksponerte fjelltopper, observasjoner fra andre fly og automatiske værstasjoner.

Satellittbildene kan brukes til bl.a. å identifisere små værsystemer i en luftstrøm som ikke er fanget opp av en regnemaskinmodell, f.eks. polare lavtrykk. De kan også brukes til å følge hastigheten av identifiserte værsystemer fordi bildene kommer med hurtigere mellomrom enn prognosene.

Langtidsvarsling er et meget krevende felt. Atmosfæren er svært komplisert og værvarsleren er nødt til å innføre forenklinger. Når det f.eks. blåser over en skog, er det ikke praktisk mulig å beskrive bremsevirkningen fra hvert enkelt tre, bare den samlede virkning fra skogen. Slike forenklinger gir unøyaktigheter som kan vokse seg store ved prognoser flere dager frem i tiden, slik at en stadig må legge ferske data inn i modellene.

Dessuten griper værfaktorene sterkt inn i hverandre; en byge som er vokst frem utfra små avvik i luftstrømmen, kan i sin tur endre forutsetningene fordi strålingsegenskapene endres.

Beregninger basert på atmosfærens kontinuerlige tilstandsendring ser ut til å ha en grense på ca. 10 dager. I 2009 gis det ut langtidsvarsel for sju-ti dager.

I prognoser med stor usikkerhet benyttes ofte et stort antall kjøringer, dette kan være med ulike modeller, eller med små variasjoner i utgangstilstanden. Man kan da kjøre en rekke prognoser. Slike parallelle beregninger kalles ensembler (samvirkende helhet). Man kan da lage middeltall eller ulike signifikansnivåer på prognosene.

I noen tilfeller grupperer prognosene seg omkring visse tilstander, såkalte «clusters», og den statistiske tolkningen blir noe mer kompleks. Denne metoden brukes for eksempel i sesongvarsling og i klimascenarier. Sesongvarsler bygger gjerne på fenomener som avvik (anomalier) i havtemperaturen. De kan bare utformes generelt som avvik i forventet nedbør og temperatur i forhold til normalen. Slike varsler har best gyldighet der anomaliene kan bli store og sirkulasjon og sesong preges av forholdet land/hav. Det er satt i gang prøvedrift for sesongvarslet temperatur ved Meteorologisk institutt, det er foreløpig for tidlig å uttale seg om godheten av disse.

Det er umulig å gi noen matematisk beregnet treffsikkerhet for varslene. Men ut fra alminnelig antatte toleransegrenser finner man litt over 90 % treffsikkerhet for kortsiktige flyplassvarsler, 75–85 % for vanlige publikumsvarsler som gjelder ett eller to døgn, og 60–70 % for generelt formede værtypevarsler som gjelder 2–5 dager. I alle tilfeller dreier det seg om treffsikkerhet som er vesentlig bedre enn den som oppnås ved ren gjetning, antatt fortsettelse av dagens forhold eller ved hjelp av klimastatistikk.

Værvarslingsdistriktene er geografisk begrensede områder som legges til grunn for inndeling av værvarslene. Grensene trekkes slik at det innen et distrikt vanligvis er relativt ensartet vær, eventuelt med en viss forskjell mellom høyere og lavere, ytre og indre strøk.

Distriktsinndelingen i Norge er basert på fylkesinndelingen, men kystlinjen og hei- eller fjellområdene, f.eks. Hardangervidda og Dovrefjell, er tatt ut som egne distrikter.

Når ikke annet er nevnt, regnes varslene stort sett å dekke de lavereliggende, bebodde strøk. Tilføyelser som «storm i fjellet», «snø over ca. 500 m» er vanlig. I forbindelse med påsken blir det også sendt ut spesialvarsler for fjellområdene, Været til fjells.

Varslingsdistrikter til sjøs blir avgrenset med bredde- og lengdegrader eller andre linjer. Av hensyn til skipsfart og fiske har man i Norge gjennomført en inndeling etter navngitte fiskebanker, fangstfelter og overfartsruter. Spesialsendingen Været til sjøs omfatter et større område, bl.a. en sektor av nordlige Atlanterhavet som Norge har påtatt seg internasjonalt varslingsansvar for.

Se meteorologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.