kabuki

Kabuki, det japanske skuespill, har gjennom 350 år utviklet en egenartet kunst. Betegnelsen stammer fra ordet kabuku (helle, være rar, komme ut av likevekt). I dag er ordet blitt betegnelsen på den tidligere folkelige teaterart hvor både musikk, dans og drama inngår. Kabuki ble etter sigende kjent gjennom kvinnen Okunis virksomhet i Kyoto rundt år 1600, hovedsakelig med kvinnelige skuespillere (onna-kabuki). Snart bredte det seg utover landet, men onna-kabuki ble forbudt 1629 på grunn av prostitusjon. Man brukte unge gutter, wakashu, til å spille kvinnerollene, men dette ble igjen forbudt på grunn av utbredt homoseksuell virksomhet.

Da wakashu-kabuki ble forbudt, opphørte kabuki en tid, men siden arrangørenes rett var garantert ved en lisensordning, fikk de i stand kabuki med bare mannlige skuespillere (yaro-kabuki). Kvinnerollene ble derfor spilt av menn. Disse onnagata (el. oyama) studerer kvinnens vesen og opptreden, taler i falsett og gjengir det typisk kvinnelige, det være seg som kurtisane eller hoffdame. Yaro-kabuki, som la hovedvekten på «den dramatiske gjengivelse av livet», ble prototypen på kabuki slik den er i dag.

I Genroku-perioden (1688–1703), da borgerklassens fremgang var merkbar, ble kabuki den mest populære teatersjanger ved siden av dukketeateret, bunraku. Borgernes besøk i byens lystige kvartaler, vittige samtaler med de prostituerte, var de komiske elementer, wagoto. Scener som beskrev de skadedes smerter ble kalt teoigoto, og de populære spøkelsesscener ble kalt onryo-goto. Disse ble hovedsakelig dyrket i Osaka, mens man i Edo la større vekt på kampscener, aragoto. Det var vanlig at skuespillerne selv skrev stykkene, men i denne perioden kom yrkesforfattere som Chikamatsu o.a. til. De utviklet kabuki til et høyverdig replikkdrama i lyrisk dramatisk stil, med emner fra den borgerlige motivkrets, som konflikten mellom plikt og menneskelig følelse (sewamono), og med historiske dramaer (jidaimono).

Mot slutten av 1700-tallet ble dreiescener og plastiske dekorasjoner tatt i bruk. Teatrene hadde fremskutt scene i likhet med no, men på denne tid ble korridoren, hanamichi, mellom tilskuerrommets bakgrunn og scenens venstre side en fast bestanddel. Hanamichi kan brukes til å antyde forskjell i tid og rom og tjener dessuten som entré for de populære hovedpersonene.