Kabuki, det japanske skuespill, har gjennom 350 år utviklet en egenartet kunst. Betegnelsen stammer fra ordet kabuku (helle, være rar, komme ut av likevekt). I dag er ordet blitt betegnelsen på den tidligere folkelige teaterart hvor både musikk, dans og drama inngår. Kabuki ble etter sigende kjent gjennom kvinnen Okunis virksomhet i Kyoto rundt år 1600, hovedsakelig med kvinnelige skuespillere (onna-kabuki). Snart bredte det seg utover landet, men onna-kabuki ble forbudt 1629 på grunn av prostitusjon. Man brukte unge gutter, wakashu, til å spille kvinnerollene, men dette ble igjen forbudt på grunn av utbredt homoseksuell virksomhet.

Da wakashu-kabuki ble forbudt, opphørte kabuki en tid, men siden arrangørenes rett var garantert ved en lisensordning, fikk de i stand kabuki med bare mannlige skuespillere (yaro-kabuki). Kvinnerollene ble derfor spilt av menn. Disse onnagata (el. oyama) studerer kvinnens vesen og opptreden, taler i falsett og gjengir det typisk kvinnelige, det være seg som kurtisane eller hoffdame. Yaro-kabuki, som la hovedvekten på «den dramatiske gjengivelse av livet», ble prototypen på kabuki slik den er i dag.

I Genroku-perioden (1688–1703), da borgerklassens fremgang var merkbar, ble kabuki den mest populære teatersjanger ved siden av dukketeateret, bunraku. Borgernes besøk i byens lystige kvartaler, vittige samtaler med de prostituerte, var de komiske elementer, wagoto. Scener som beskrev de skadedes smerter ble kalt teoigoto, og de populære spøkelsesscener ble kalt onryo-goto. Disse ble hovedsakelig dyrket i Osaka, mens man i Edo la større vekt på kampscener, aragoto. Det var vanlig at skuespillerne selv skrev stykkene, men i denne perioden kom yrkesforfattere som Chikamatsu o.a. til. De utviklet kabuki til et høyverdig replikkdrama i lyrisk dramatisk stil, med emner fra den borgerlige motivkrets, som konflikten mellom plikt og menneskelig følelse (sewamono), og med historiske dramaer (jidaimono).

Mot slutten av 1700-tallet ble dreiescener og plastiske dekorasjoner tatt i bruk. Teatrene hadde fremskutt scene i likhet med no, men på denne tid ble korridoren, hanamichi, mellom tilskuerrommets bakgrunn og scenens venstre side en fast bestanddel. Hanamichi kan brukes til å antyde forskjell i tid og rom og tjener dessuten som entré for de populære hovedpersonene.

Kabuki-forestillinger varer som regel flere timer og veksler mellom danse- og replikkdrama, med mange spisepauser imellom. Tilskuerne kommer med livlige tilrop fra galleriet, og før teppet går opp eller ned, slår sceneassistenten på høyre side av scenen to stykker hardt tre, hyoshigi, mot hverandre, først langsomt, men stadig mer intenst. I enkelte stykker sitter en eller flere resitatorer og musikanter med den japanske gitar, samisen, oppe på scenen. Kabuki-teateret har til alle tider nytt stor popularitet og har utvilsomt bidratt til å befeste tradisjonelle livsverdier. Etter Meiji-restaurasjonen 1868 ble forbudet mot kvinnelige skuespillere opphevet, og replikkene fikk et sterkere muntlig preg (shin-kabuki).

Også de siste hundre år har mange forfattere skrevet stykker for kabuki-teateret. Til forskjell fra tidligere er sjangeren nå blitt en klassisk teaterart. Kabuki-teateret er nå for det meste overtatt av underholdningskonserner som Shochiku og Toho. Eiendommelig er Zenshinza-gruppen, som etter den annen verdenskrig har vært tilknyttet venstrebevegelsen. Nasjonalteateret i Tokyo har gitt plass for kabuki-forestillinger siden 1968.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.