kabuki

Kabuki er en japansk form for skuespill.

Kabuki har gjennom 350 år utviklet en egenartet kunst. Betegnelsen stammer fra ordet kabuku (helle, være rar, komme ut av likevekt). I dag er ordet blitt betegnelsen på den tidligere folkelige teaterarten hvor både musikk, dans og drama inngår. Kabuki ble etter sigende kjent gjennom kvinnen Okunis virksomhet i Kyoto rundt år 1600, hovedsakelig med kvinnelige skuespillere (onna-kabuki). Snart bredte det seg utover landet, men onna-kabuki ble forbudt i 1629 på grunn av prostitusjon. Man brukte unge gutter, wakashu, til å spille kvinnerollene, men dette ble igjen forbudt på grunn av utbredt homoseksuell virksomhet.

Da wakashu-kabuki ble forbudt, opphørte kabuki en tid, men siden arrangørenes rett var garantert ved en lisensordning, fikk de i stand kabuki med bare mannlige skuespillere (yaro-kabuki). Kvinnerollene ble derfor spilt av menn. Disse onnagata (eller oyama) studerer kvinnens vesen og opptreden, taler i falsett og gjengir det typisk kvinnelige, det være seg som kurtisane eller hoffdame. Yaro-kabuki, som la hovedvekten på «den dramatiske gjengivelsen av livet», ble prototypen på kabuki slik den er i dag.

I Genroku-perioden (1688–1703), da borgerklassens fremgang var merkbar, ble kabuki den mest populære teatersjangeren ved siden av dukketeateret, bunraku. Borgernes besøk i byens lystige kvartaler og deres vittige samtaler med de prostituerte var de komiske elementene, wagoto. Scener som beskrev de skadedes smerter ble kalt teoigoto, og de populære spøkelsesscenene ble kalt onryo-goto. Disse ble hovedsakelig dyrket i Osaka, mens man i Edo (Tokyo) la større vekt på kampscener, aragoto. Det var vanlig at skuespillerne selv skrev stykkene, men i denne perioden kom yrkesforfattere som Chikamatsu og andre til. De utviklet kabuki til et høyverdig replikkdrama i lyrisk dramatisk stil, med emner fra den borgerlige motivkretsen, som konflikten mellom plikt og menneskelig følelse (sewamono), og med historiske dramaer (jidaimono).

Mot slutten av 1700-tallet ble dreiescener og plastiske dekorasjoner tatt i bruk. Teatrene hadde fremskutt scene i likhet med no, men på denne tid ble korridoren, hanamichi, mellom tilskuerrommets bakgrunn og scenens venstre side en fast bestanddel. Hanamichi kan brukes til å antyde forskjell i tid og rom og tjener dessuten som entré for de populære hovedpersonene.