Etter mønster av de latinsk-klassiske komedier av Plautus og Terents skapte forfattere fra begynnelsen av 1500-tallet det italienske lystspill Commedia del Rinascimento. Den første store italienske komedie er Ariostos Cassaria (1508). Hans betydeligste etterfølgere er Machiavelli (La Mandragola), Aretino og Cecchi.

Denne sjangeren av «lærd» teater kaltes senere commedia erudita eller commedia letteraria, til forskjell fra den folkelige commedia dell'arte, som betegner en bestemt art av italiensk skuespill fra midten av 1500-tallet; folkelige løyer der forfatteren bare hadde skissert scenegangen og der det ble overlatt til skuespillernes rutine og fantasi å utfylle de tomme rammene ved improvisasjon. Navnet betyr «håndverkskomedie», fordi det ikke var amatører som spilte, men profesjonelle omreisende trupper. Skuespillene var ofte meget grove, men med en utpreget sans for handling, bevegelse, kjapp replikkveksling og gester. I denne art skuespill dannet det seg tidlig faste «masker» eller typer, hvis navn stadig går igjen; Pantaleone (en fornem venezianer), Il Dottore (en lærd mann fra Bologna), Il Capitano Spaventa (en skrythals som radbrekker det spanske språk); Arlecchino og Brighella er «masker» fra Bergamo. Pulcinella, Arlecchinos yngre «bror», er en «maske» i «commedia napoletana». Andre kjente «masker» er Colombina, Scapino, Scaramuccia, Cassandro m.fl. Tjenerne kalles «zanni». I Italia florerte commedia dell'arte inntil striden mellom Goldoni og Gozzi opphørte på slutten av 1700-tallet. På det tidspunkt hadde begge omformet den folkelige komedien; Gozzi ved å tilpasse den en eventyrlig og idealisert verden, Goldoni i retning av det realistiske med karakterer i stedet for typer, fornyelse av de stereotype intrigene, og, fra og med La donna di garbo (1743), fullt nedskrevne skuespill.

Commedia dell'arte ble brakt til Frankrike på slutten av 1500-tallet og fikk innflytelse på fransk dramatisk litteratur. Særlig hos Molière finner vi mange elementer fra commedia dell'arte. Lignende trekk kan vi senere gjenfinne hos Holberg. En annen forbindelse til commedia dell'arte finnes i Italia i folkelige 1800-talls farser og Pulcinella-komedier, og så sent som i 1930- og 1940-årene i revy, varieté og avanspettacolo, små farser som gjerne ble spilt før filmforestillinger. En fremtredende skuespiller i denne sjangeren var Antonio de Curtis (1898–1967), kjent som Totó. Han har mye av æren for at commedia dell'arte har overlevd som uttrykksform. I senere år er det først og fremst skuespilleren og dramatikeren Dario Fo som har visst å bruke den folkelige komedien med sin uakademiske stil og sin type- og situasjonskomikk. Komedieformens genuint folkelige opprinnelse gjør det politiske og sosialt satiriske innholdet Fo fyller komedien med mulig, uten at det komiske svekkes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.