Commedia erudita, (italiensk: "lærd komedie"), var en italiensk dramatisk form fra 1500-tallet som, i motsetning til den samtidige improviserte commedia dell'arte, fulgte en dramatisk tekst skrevet på latin eller italiensk. Skuespillene ble som oftest fremført for adelen, vanligvis av ikke-profesjonelle skuespillere.

Bakgrunn

Inspirasjonen for commedia erudita var i hovedsak komedier av de romerske dramatikerne Plautus og Terents og tekster av 1300-talls-novellisten Giovanni Boccaccio (mest kjent for novellesamlingen Il Decamerone fra 1353). De viktigste bidragsyterne til formen var Ludovico Ariosto, Pietro Aretino, Giovan Maria Cecchi, Giambattista della Porta og Niccolò Machiavelli. Sistnevntes La Mandragola (1524) var en av århundrets mest populære komedier. I starten var formen mest utbredt i det nordlige Italia, men den vandret sørover i løpet av hundreåret. Ariostos Cassaria (1508) regnes av mange som gjennombruddet for formen, og året etter kom hans I Suppositi.

Form og struktur

Stykkene kunne være på vers eller prosa, men de var så godt som alltid forvekslingskomedier hvor unge menn med hjelp av kløktige tjenere narret eldre fedre til å gifte bort sine døtre, eller rett og slett bedro ektemenn med deres hustruer. Ofte endte stykkene med avsløring av slektskap og forsoning mellom foreldre og et avkom som var kommet på avveie. Mot slutten av 1500-tallet utviklet dette seg til svært kompliserte og overraskende intriger og løsninger. Likevel overholdt stykkene som oftest, i trofasthet mot de klassiske forbildene, de tre enhetene (tid, sted og handling) og inneholdt fem akter. Etter hvert ønsket en del av forfatterne (blant annet Anton Francesco Grazzini og Giovan Maria Cecchi) å fri seg noe fra forbildene.

Utvikling

Det foregikk en del utveksling mellom commedia erudita og den stadig mer populære commedia dell’arte, og ikke minst ble den lærde komedien påvirket av det faste typegalleriet hos den improviserte komedien. I tillegg ble vekten på moral (i motsetning til ren underholdning) sterkere ut over 1500-tallet, noe som trolig var tilskyndet av motreformasjonen og hardere sensur. Latterlige geistlige figurer forsvant fra typegalleriet, og stykkene kom til å dreie seg mer og mer i patetisk og sentimental retning, med vekt på unge elskedes forelskelse og frieri.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg