Evripides

Faktaboks

Evripides

Euripides

uttale:
evrˈipides
født:
480 fvt.
død:
406 fvt.
omtrentlig fødselsår

Evripides. Portrettbyste i Museo Nazionale, Napoli.

Av /NTB Scanpix ※.

Marmorrelieff av Evripides, omgitt av Skene og Dionysos. Smyrna, fra omkring begynnelsen på vår tidsregning. Det arkeologiske museum, Istanbul.

Evripides var en gresk dikter. Han var den yngste av Athens tre store tragedieforfattereAiskhylos, Sofokles og Evripides.

Som ung studerte Evripides filosofi og skal ha vært en venn av Sokrates og av samtidens filosofer. Han debuterte som dramatiker i 455 fvt. Sin første dramatiske seier av i alt 5 vant han i 441. På grunn av sine ideer og sitt vesen, som skal ha vært dystert og innadvendt, ble han ofte angrepet, særlig av komedieforfatterne. Mot slutten av sitt liv, i 408, forlot han Athen etter innbydelse av den makedonske kongen Arkhelaos, og døde ved hans hoff i Pella. Athen hedret hans minne med et gravmæle (kenotaf) og en statue i teateret.

Den senere antikken satte Evripides høyest blant tragikerne. Ingen ble mer lest og oftere sitert enn ham.

Verker

Av hans 88 (kanskje 92) dramaer har vi bevart 17 ekte tragedier og et satyrspill (Kyklopen). Av de øvrige dramaene kjennes titlene på de fleste, en lang rekke sitater og, takket være nyere papyrusfunn, større sammenhengende partier av flere.

Evripides' bevarte tragedier lar seg ordne kronologisk noenlunde sikkert slik: Alkestis (438), Medeia (431), Heraklidene (430?), Hippolytos (428), Hekabe og Andromakhe (cirka 425), Hiketidene (424?), Herakles og Elektra (cirka 420–415), De trojanske kvinner (415), Ifigeneia blant taurerne og Ion (414/413?), Helena (412), De fønikiske kvinner (cirka 411–408), Orestes (408), Ifigeneia i Aulis og Bakkantinnene. De to sistnevnte ble begge oppført etter Evripides' død.

Innhold og oppbygning

I behandlingen av det mytologiske stoffet gikk Evripides ganske fritt til verks, omformet og utformet sagnene som det passet ham og lot ofte personene ytre seg om aktuelle spørsmål i samtiden, Athens «opplysningstid». Han har en forkjærlighet for debattscener. Overfor hevdvunne forestillinger, politisk og religiøs autoritet viser han en kritisk innstilling som gjennom fyndig formuleringskunst fikk stor gjennomslagskraft.

Det opphøyde preg tragedien hadde hos Aiskhylos og Sofokles, har den hos Evripides langt på vei mistet. Til gjengjeld avspeiler Evripides' verker i langt høyere grad det virkelige menneskelivet. Hans evne til å vise menneskesinnets krefter og spenninger var stor. De irrasjonelle lidenskapene kan gå på tvers av personenes moralske bevissthet. I stykker som Medeia og Hippolytos har han gitt inntrengende studier av ekteskap og kjærlighet, i Bakkantinnene blottlegges religiøse krefter.

Oppbygningen av dramaet er ofte mindre fast. Evripides utviklet videre den orienterende prologen, hvor en person meddeler stykkets forutsetning og gang. I epilogen bringer ofte en deus ex machina («gud fra kranen») en «løsning» uten indre sammenheng med dramaet (Aristoteles' kritikk). Korets rolle blir ytterligere redusert, og korets sanger utviklet seg mot friere lyriske innskudd. I den senere delen av sin produksjon har han skapt rene intrigestykker (blant annet Ifigeneia blant taurerne) som ble videreført av den nye komedien (Menander og andre).

Gjennom maktfulle enkeltscener og den psykologiske analysen fikk Evripides stor innflytelse på den senere tragedie, blant annet på Seneca, og gjennom ham på den franske tragedie.

Oversettelser

Fem av Evripides' tragedier, Medeia, de to Ifigeneia-stykkene, Hippolytos og Bakkantinnene, er oversatt ved Peter Østbye (1928). Medeia og Alkestis er oversatt til bokmål ved Egil Kraggerud (1979 og 1987) og til nynorsk ved Matias Skard (1926).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lesky, Albin: Den greske tragedie, ny utgave, 1995, 134-99, isbn 82-05-22991-0, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg