Evripides, gresk dikter, den yngste av Athens tre store tragedieforfattere (Aiskhylos, Sofokles, Evripides). Studerte som ung filosofi, skal ha vært en venn av Sokrates og av samtidens filosofer. Han debuterte som dramatiker 455. Sin første dramatiske seier av i alt 5 vant han i 441. På grunn av sine ideer og sitt vesen, som skal ha vært dystert og innadvendt, ble han ofte angrepet, særlig av komedieforfatterne. Mot slutten av sitt liv (408) forlot han Athen etter innbydelse av den makedonske konge Arkhelaos, og døde ved hans hoff i Pella. Athen hedret hans minne med et gravmæle (kenotaf) og en statue i teateret. Den senere oldtid satte ham høyest blant tragikerne. Ingen ble mer lest og oftere sitert enn Evripides.

Av hans 88 (kanskje 92) dramaer har vi bevart 17 ekte tragedier og et satyrspill (Kyklopen). Av de øvrige dramaene kjennes titlene på de fleste, en lang rekke sitater og, takket være nyere papyrusfunn, større sammenhengende partier av flere. Evripides' bevarte tragedier lar seg ordne kronologisk noenlunde sikkert slik: Alkestis (438), Medeia (431), Heraklidene (430?), Hippolytos (428), Hekabe og Andromakhe (ca. 425), Hiketidene (424?), Herakles og Elektra (ca. 420–415), De trojanske kvinner (415), Ifigeneia blant taurerne og Ion (414/413?), Helena (412), De fønikiske kvinner (ca. 411–408), Orestes (408), Ifigeneia i Aulis og Bakkantinnene (begge oppført etter Evripides' død).

I behandlingen av det mytologiske stoffet gikk Evripides ganske fritt til verks, omformet og utformet sagnene som det passet ham og lot ofte personene ytre seg om aktuelle spørsmål i samtiden, Athens «opplysningstid». Han har en forkjærlighet for debattscener. Overfor hevdvunne forestillinger, politisk og religiøs autoritet viser han en kritisk innstilling som gjennom fyndig formuleringskunst fikk stor gjennomslagskraft. Det opphøyde preg tragedien hadde hos Aiskhylos og Sofokles, har den hos Evripides langt på vei mistet. Til gjengjeld avspeiler Evripides' verker i langt høyere grad det virkelige menneskeliv. Hans evne til å vise menneskesinnets krefter og spenninger var stor. De irrasjonelle lidenskaper kan gå på tvers av personenes moralske bevissthet. I stykker som Medeia og Hippolytos har han gitt inntrengende studier av ekteskap og kjærlighet, i Bakkantinnene blottlegges de religiøse krefter.

Oppbygningen av dramaet er ofte mindre fast. Han utviklet videre den orienterende prologen, hvor en person meddeler stykkets forutsetning og gang. I epilogen bringer ofte en deus ex machina («gud fra kranen») en «løsning» uten indre sammenheng med dramaet (Aristoteles' kritikk). Korets rolle blir ytterligere redusert, og dets sanger utviklet seg mot friere lyriske innskudd. I den senere delen av sin produksjon har han skapt rene intrigestykker (bl.a. Ifigeneia blant taurerne) som ble videreført av den nye komedie (Menander o.a.).

Gjennom maktfulle enkeltscener og den psykologiske analysen fikk Evripides stor innflytelse på den senere tragedie, bl.a. på Seneca, og gjennom ham på den franske tragedie.

5 tragedier, Medeia, de to Ifigeneia-stykkene, Hippolytos og Bakkantinnene, er oversatt ved P. Østbye (1928), Medeia og Alkestis ved E. Kraggerud (1979 og 1987), de to sistnevnte til nynorsk ved M. Skard (1926).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.