Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945

Under andre verdenskrig ble om lag 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Fangene kom i perioden 1941 til 1945. Samtlige ble brukt som tvangsarbeidskraft for den tyske okkupasjonsmakten i Norge.

Tyskerne etablerte nærmere 500 krigsfangeleire for sovjetiske krigsfanger i Norge. Størrelsen på leirene varierte fra noen få fanger til flere tusen i en leir.  Fangeleirene var fordelt over hele Norge, 2/3 ble plassert i de nordligste fylkene og Nord-Trøndelag. Det er noe uenighet vedrørende antallet sovjetiske krigsfanger som døde under oppholdet i Norge, men tallet ligger trolig omkring 13 000 [1]. Med så mange døde, var det klart at disse krigsfangene var krigens største tapere på norsk jord i løpet av krigsårene [2].

Omtrent halvparten av de sovjetiske falne i Norge er nå registrert med navn, for de øvrige nasjonalitetene av utenlandske falne er navnelistene nå stort sett komplette [3].

Det var kampene på Balkan og i Sovjetunionen som ga tyskerne tilgang til den store mengden mennesker som ble brukt som arbeidskraft til omfattende byggeplaner i Norge. En stor andel av soldatene som ble tatt til fange i Sovjetunionen i juni 1941 ble først sendt til Tyskland og deretter til Norge. Transportlistene avdekker at svært mange sovjetiske krigsfanger ble sendt med skip fra den såkalte «Stettin-Linie» til Norge.

Med disse fangene ble et stykke katastrofal, østeuropeisk okkupasjonserfaring overført til Norge. Det faktum at Sovjetunionen ikke hadde godkjent og underskrevet Genevekonvensjonen av 1929 [4], ble fra tysk side brukt som argument for at de ikke var forpliktet til å følge reglene i konvensjonen. For de sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge betød dette at de ble overlatt til en svært uviss skjebne i tyske fangeleire, og verken norske eller internasjonale organisasjoner fikk tillatelse til å hjelpe disse krigsfangene.

Litt over 84 000 frigitte sovjetiske statsborgere ble sendt tilbake til Sovjetunionen fra Norge i løpet av to hektiske sommermåneder i juni/juli 1945. Tallet omfattet både sivile sovjetiske tvangsarbeidere og krigsfanger.

Størsteparten av fangene var soldater fra den Røde Armé, men omkring 7000 var sivile sovjetiske borgere. Blant de sivile befant det seg om lag 1400 sovjetiske kvinner og 400 barn i alderen 0 til 15 år. Dette var sivile sovjetiske tvangsarbeidere eller «Ostarbeiter» [5] (østarbeidere).

I tillegg til disse ble også «Fremdarbeiter» [6] (fremmedarbeidere) sendt som arbeidskraft til Norge. Sistnevnte gruppe bestod av annen ikke-sovjetisk arbeidskraft som ble sendt til de okkuperte områdene, og må vel betraktes i kategorien frivillig arbeidskraft [7]. Størsteparten av de sivile tvangsarbeiderne må ha vært østarbeidere og et fåtall fremmedarbeidere.

Årsaken til at tyskerne importerte arbeidskraft var at det var vanskelig å skaffe tilstrekkelig norsk arbeidskraft. Tyskernes forsøk på å tvangsutskrive nordmenn til filetarbeid og andre «særlig samfunnsviktige arbeidsoppgaver» hadde ikke gitt tilstrekkelig gode resultater.

Tvangsutskrivningen av østarbeidere var også preget av tyskernes rasistiske ideologi.  Denne ideologien var basert på Heinrich Himmlers oppfatning om at de russiske Untermenschen var arbeidsdyr og skulle behandles deretter. Denne holdningen omfattet ikke bare russere, men alle med slavisk nasjonalitet. Himmler og hans publikasjon Der Untermensch, ble benyttet for å skaffe ytterligere «bevis» for at orientalsk innflytelse hadde ført til en degenerering av det slaviske folket. [8]

Ifølge generalfullmektig for alle krigsfangers arbeidsinnsats, Fritz Sauckel, skulle østarbeidere i Norge ikke gis noen fordelaktige betingelser, men utelukkende være underordnet tysk straffe- og sivilrett. Ifølge det norske sosialdepartementet var østarbeidere likevel beskyttet av de norske arbeidsrettighetene. [9]

Den tredje gruppen var flyktninger som hadde fulgt med Wehrmacht og Waffen SS under tilbaketrekningen for å unngå å bli sendt tilbake til Josef Stalin. Denne siste kategorien må betraktes som frivillige (hilfswillige) som arbeidet for tyskerne. Disse var ikke tvangsarbeidere, og hadde følgelig bedre levevilkår enn de andre kategoriene. Materialet oppgir ikke hvor mange av denne siste gruppen som befant seg i Norge i krigsårene.

Det enorme antallet sovjetiske krigsfanger i krigens innledende fase skyldtes en vellykket Blitzkrieg og deserteringer blant sovjetiske tropper sensommeren 1941. Det er beregnet at tyskerne tok omlag 5,7 millioner sovjetiske krigsfanger i årene 1941-45.

Talloppgaver over antallet sovjetiske krigsfanger i Norge ved frigjøringen er oppgitt i flere kilder, og viser noe ulike oversikter. Noe av forklaringen på variasjonene er forflytningen av krigsfanger fra Finland til Nord-Norge under tilbaketrekningen høsten 1944, men også flytting av fanger fra Nord-Norge til leire i Finland i løpet av krigsårene. Korrespondansen innen Reichskommissariat høsten 1941 bekrefter at de var ivrige etter å skaffe sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft til sine prosjekt.

Store mengder sovjetiske krigsfanger ble sendt hit til landet i årene som fulgte, og størsteparten av transportene gikk fra Szczecin i Tyskland (i dag Polen). Ifølge talloppgavene ble 93 318 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge i årene 1941-1945. Antallet repatrierte og døde sovjetiske krigsfanger indikerer imidlertid at nærmere 100 000 fanger ble sendt hit til landet.

Krigsfangene ble i hovedsak benyttet til utbygging av jernbanen, Riksvei 50, flyplasser og befestninger langs kysten. Atlanterhavsvollen (Festung Norwegen), ble bygget i form av en mengde bunkere og kanonstillinger. Formålet var å hindre en eventuell alliert invasjon. Behovet for sovjetisk arbeidskraft i Norge stod i nær forbindelse med synet på Norge som et skjebneområde.

Krigsfangenes innsats fikk stor betydning for utbyggingen av norsk infrastruktur, og medvirket med dette på lang sikt til moderniseringen i Norge. Øverstkommanderende i Norge, Nicolaus von Falkenhorst, krevde 145 000 krigsfanger for å kunne gjennomføre Adolf Hitlers planer om en jernbane så langt nord-øst som til Kirkenes. [10] Disse planene ble imidlertid ikke realisert. Byggingen av det største jernbane-prosjektet Nordlandsbanen ble ikke fullført i løpet av krigsårene.

I 1943 begynte Einsatzgruppe Wiking i Organisation Todt på Tysklands største og mest kostbare prosjekt i Norge, «Nordlandsbahn». Planene til Hitler gikk ut på en utbygging av jernbanelinjer på strekningene Mo-Fauske-Narvik og Nordreisa-Kirkenes. Hitler brukte betegnelsen «Den arktiske jernbane» (Der Polarbahn) på hele prosjektet, men strekningen i Finnmark ble droppet til fordel for utbyggingen av Nordlandsbanen. I kildene brukes «Nordlandsbahn» som betegnelse for prosjektet.

Det var meningen at 6 000 sovjetiske krigsfanger skulle inndeles i byggebataljoner og arbeide med Mo-Fauske linjen. Planen var at det hver uke skulle tilføres 500 nye krigsfanger til prosjektet.[11] Bakgrunnen for Hitlers ordre om forsering av Nordlandsbanen var militære og forsyningsmessige hensyn. Tyskerne hadde behov for malm fra Kiruna i Sverige til krigsindustrien og de nord-finske gruvene dekket mesteparten av deres behov for nikkel.[12]

Sovjetiske krigsfanger bak piggtråden på Falstad fangeleir ca. 8. mai 1945.

Sovjetiske krigsfanger på Falstad av Ukjent fotograf/Falstadsenteret. CC BY 2.0

Behandlingen av sovjetiske krigsfanger var rettet inn mot en utnytting av deres arbeidskraft og ikke tilintetgjørelse. Med det forholdsvis høye antallet sovjetiske krigsfanger som ble tildelt byggeprosjektene i Norge, var det naturlig at tyskerne utviklet en holdning om at det ville la seg gjøre å få tak i flere fanger om de først ankomne ikke tålte de vanskelige kårene kombinert med hardt arbeid. Selv om krigsfangene var utvalgt på grunn av at de hadde en helsetilstand som tilsa at de kunne arbeide, forverret deres tilstand seg om behandlingen var slett, og som følge av dette var en viss andel ubrukelig som arbeidskraft.

Tilværelsen til de fangene som havnet i Norge var i stor grad avhengig av den enkelte leirkommandant og hans holdning. Det var et problem at fangene fikk for lite næring til å kunne arbeide effektivt, noe som var lite rasjonelt etter målsetningen. Bevoktningen av krigsfangene her i landet ble besørget av både tyske, norske og vakter med annen nasjonalitet. De norske vaktene opptrådte gjerne mer brutalt enn de tyske, ifølge norske arbeidere som ble vitner til behandlingen. Flere tyske vakter hjalp krigsfanger med mat, og holdt ikke den nødvendige avstanden som var påbudt. Dette bekrefter at i slike tilfeller ble personlige egenskaper avgjørende, og ikke kravet om å adlyde ordre fra de overordnede.

På grunn av frykten for blant annet spionasje, sabotasje eller organisering av motstandsgrupper ble sovjetiske krigsfangers flukt ansett som en trussel mot Wehrmacht. Fanger som ble hentet inn igjen etter fluktforsøk i Norge ble som regel hardt straffet og senere skutt.

Beskrivelser av innkvartering, forpleining og bekledning av sovjetiske krigsfanger i Norge, viser at tyskerne brøt Genevekonvensjonen av 1929 omkring disse forholdene. Fra tysk hold har konvensjonen blitt fullstendig ignorert med hensyn til disse mest elementære forholdene for krigsfangene. Dødsprosenten var lav i enkelte områder, men særlig i Nord-Norge var det mange som døde på grunn av utilstrekkelig forpleining og behandling. Det ble gjort lite fra tysk side for å forbedre den medisinske hjelpen til krigsfangene.

Hjemsendelsen av krigsfanger som ble ansett for å være sovjetiske statsborgere, ble gjennomført raskt i Norge. Sovjetiske myndigheter og de allierte hadde ulike tolkninger av hvem som var sovjetborgere. Visse grupper unnslapp repatrieringen på grunn av at de alliertes definisjon av sovjetiske borgere tok utgangspunkt i situasjonen per 1. september 1939, det vil si at de allierte ikke anerkjente de sovjetiske landevinningene fra 1939-40. Uttalelser fra krigsfangene før de ble sendt fra Norge tydet på en viss frykt for hvilken skjebne som ventet dem i Sovjetunionen.

Det har også vært uklarhet og ulike spekulasjoner rundt hvordan hjemvendte sovjetiske krigsfanger ble behandlet. Fremstillingen fra vestlige forfattere har i hovedsak vært at de repatrierte ble henrettet eller sendt til mange år i straffarbeidsleire. Den britiske historikeren Hugh Trevor Roper har i introduksjonen til Nicholas Bethells bok The Last Secret, påpekt hvordan den britiske regjeringens holdning til de sovjetiske krigsfangene endret seg i løpet av kort tid. Over to millioner krigsfanger ble hjemsendt før operasjonen ble stoppet på grunn av at British Foreign Office var bekymret for skjebnen til de repatrierte i Sovjetunionen. Et av de ledende bidragene i forskningen er Pavel Polians bok Deportiert nach Hause: sowjetische Kriegsgefangene im ”Dritten Reich” und ihre Repatriierung. [13]

Senere tids forskning fra russiske forskere tilsier at over halvparten ble sendt direkte hjem, og nyanserer slik dette bildet. Tidligere krigsfangers beretninger viser at de som regel ble utsatt for en grundig undersøkelse etter hjemkomsten, men på langt nær så mange som tidligere antatt ble henrettet eller sendt til flere titalls år med straffarbeid i sovjetiske leire.

Sovjetiske krigsfanger er blant de glemte emnene i norsk historieskriving i etterkrigstiden, men det er ikke nødvendigvis fordi de representerer et traumatisk eller tabubelagt emne. Nordmenns møte med sovjetiske krigsfanger var preget av sympati og medfølelse.

En årsak til at krigsfangene ble glemt var den manglende kontakten mellom nordmenn og gjenlevende krigsfanger etter krigen. De senere år har det vært eksempler på noen spredte lokale tilfeller med kontakt, hvor tidligere krigsfanger har vært på besøk i Norge. Men dette har vært på et svært sent tidspunkt og slike besøk har ikke skapt noen offentlig interesse nasjonalt. En annen årsak kan være den raske gjennomføringen av hjemsendelsen av de sovjetiske krigsfangene etter frigjøringen. Et par måneders kontakt før de frigitte fangene ble hjemsendt, og eventuelle språkproblemer mellom dem og nordmennene, ga ikke noe varig grunnlag for etablering av kontakt.

En tredje årsak til at krigsfangene ble glemt er den kalde krigen som oppsto mellom øst og vest etter den andre verdenskrig. I løpet av den første fasen av den kalde krigen var det ikke noen kontakt mellom nordmenn og overlevende sovjetiske krigsfanger, og temaet ble skjøvet i bakgrunnen.

  1. Soleim, Marianne Neerland: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering. Spartacus forlag. Oslo 2009: 80,
  2. Ifølge Statistisk sentralbyrås tabell fra 1948, var det i alt 10 263 norske krigsdødsfall 1940-1945. I tabellen fra SSB er det en summeringsfeil; 3976 dødsfall på norsk jord og 6284 dødsfall i utlandet, gir et antall på 10 260. Tapet blant sovjetiske soldater under den siste offensiven på Murmanskfronten var på 15 773, derav 2122 på norsk jord. (Norge i Krig Bd.8. 1987: 37) Ifølge Krigsgravtjenesten er det registrert 11 500 tyske falne i Norge.
  3. Krigsgravtjenesten, mars 2002, notat Eiliv Thorheim.
  4. Streit, Christian: Keine Kameraden Die Wehrmacht und die Sowjetischen Kriegsgefangenen 1941-1945. Stuttgart 1991: 226, Alfred Streim: Die Behandlung sowjetischer Kriegsgefangener im „Fall Barbarossa“. Heidelberg 1981: 33-34. Jf. også RW/41/13, OKW/AWA/Chef Kriegsgef.- WFSt/Org.(II), Nr.2000/43 geh., Führerhauptquartier den 30.Mai 1943.
  5. Under første verdenskrig var ”Ostarbeiter” en vanlig betegnelse på russisk-polske arbeidere, i motsetning til polakker som hadde tysk-prøyssisk statsborgerskap. Under annen verdenskrig ble den benyttet som betegnelse på sivile arbeidere fra det tidligere Sovjetunionen.
  6. Betegnelsen ”Fremdarbeiter” henviser i hovedsak til sivile arbeidere, men i dagligtale betød dette alle ikke- sovjetiske utenlandske arbeidere. Dette var en eldre betegnelse, som ble benyttet i Tyskland i fredstid allerede før 1914.
  7. I Final Report  ble det påpekt at majoriteten av de 7000 Displaced Persons i Norge, hadde kommet hit frivillig og at de var i forholdvis bra form. Jf. RA, Final Report, Prisoners of War executive, Headquarters Allied Land Forces Norway. H.Q. B.L.F.N. Oslo 14. Dec 45. Men med tanke på at østarbeiderne var tvangssendt til Norge blir det feil å hevde at dette var frivillig arbeidskraft.
  8. Andreyev, Catherine: Vlasov and the Russian Liberation Movement. Cambridge 1987: 29-30.
  9. Bohn, Robert: Reichskommissariat Norwegen.“Nationalsozialistische Neuordnung” und Kriegswirtschaft. München 2000: 377.
  10. Ziemke, Earl F: The German Northern Theatre of Operations 1940-1945. Washington 1959: 264 f.
  11. Milward, Alan S: The Fascist Economy in Norway. Oxford 1972: 275.
  12. Petersen, Joachim: Hitlers Polar Eisenbahn. Podzun-Pallas-Verlag 1992: 11.
  13. Polian, Pavel: Deportiert nach Hause. Sowjetische Kriegsgefangene im “Dritten Reich” und ihre Repatriierung. München/Wien 2001.
  • Andreyev, Catherine: Vlasov and the Russian Liberation Movement. Cambridge 1987.
  • Bohn, Robert: Reichskommissariat Norwegen.“Nationalsozialistische Neuordnung” und Kriegswirtschaft. München 2000.
  • Milward, Alan S: The Fascist Economy in Norway. Oxford 1972.
  • Petersen, Joachim: Hitlers Polar Eisenbahn. Podzun-Pallas-Verlag 1992.
  • Polian, Pavel: Deportiert nach Hause. Sowjetische Kriegsgefangene im “Dritten Reich” und ihre Repatriierung. München/Wien 2001.
  • Soleim, Marianne Neerland: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering. Spartacus forlag. Oslo 2009.Streit, Christian: Keine Kameraden Die Wehrmacht und die Sowjetischen Kriegsgefangenen 1941-1945. Stuttgart 1991.
  • Ziemke, Earl F: The German Northern Theatre of Operations 1940-1945. Washington 1959.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.