U-2-episoden

Etter Josef Stalins død i 1953 ble han etterfulgt av et kollektivt lederskap i Sovjetunionen, som gikk bort fra Stalins konfrontasjonslinje mot USA og la fram doktrinen om fredelig sameksistens (peaceful co-existence) i stedet. Tanken var at ved å unngå militær konfrontasjon med amerikanerne og påfølgende atomkrig, ville det kommunistiske systemet gå seirende ut av en ideologisk kappestrid med amerikanerne.

Dette ble forsterket da Nikita Khrusjtsjov ble den dominerende lederen av Sovjetunionen fra 1956. Han søkte aktivt avspenning, også fordi han ønsket å omdisponere ressurser fra det sovjetiske forsvaret til sivil sektor. Samtidig førte Khrusjtsjov en aggressiv retorikk ovenfor særlig den vestlige verden, delvis for å dekke over sin utenrikspolitiske snuoperasjon.

Etter den vellykkede oppskytingen av satellitten Sputnik 1 den 4. oktober 1957, påsto han at Sovjetunionen produserte raketter som pølser, altså i store mengder. U-2-flyvningene avslørte at Krustsjovs påstander var oppspinn. Det at amerikanerne fritt kunne invadere sovjetisk luftrom var selvsagt en torn i øyet på de sovjetiske lederne, også Khrusjtsjov. Like fullt fortsatte han tilnærmingen til USA. Høydepunktet var Khrusjtsjovs besøk i USA høsten 1959, hvor han inviterte den amerikanske presidenten til gjenvisitt i Sovjetunionen til året etter. Dette betegnes som det som skulle kunne bli détente, eller avspenningspolitikk, som hvis den lyktes ville forhindre en atomkrig mellom maktene.

Intensjonen var at den planlagte firemaktskonferansen mellom USA, Sovjetunionen, Frankrike og Sovjetunionen i mai 1960 skulle resultere i en reell nedrustningsavtale. Men dit kom man aldri, fordi Khrusjtsjov avbrøt konferansen før den begynte, og la skylden ubetinget på amerikanernes provokatoriske U-2-flyvninger, som russerne fra 1. mai 1960 hadde konkret bevis for. Men Krustsjov var ikke bare presset etter U-2-flyvningene, men også fra konservative krefter i Sovjetunionen, særlig militære, og motstand fra Kina.

Mao Zedong og hans kommunistparti hadde tatt kontroll over Kina i 1949. Så lenge Stalin levde, hadde Mao lite annet valg enn å underordne seg ham og det sovjetiske kommunistpartiet. Men etter Stalins død oppstod en intens strid mellom Sovjetunionen og Kina om hvem som skulle ha ledelsen over den kommunistiske verden. Mao så seg selv som en genuin revolusjonær, men betraktet Khrusjtsjov mer som en «apparatsjik», en kommunistisk funksjonær eller byråkrat, som aldri hadde ledet en revolusjon.

Mens Mao og Kina fortsatt var i en revolusjonær fase, likte de kinesiske lederne dårlig Khrusjtsjovs oppgjør med personkulten rundt Stalin og Sovjetunionens dreining i en mer reformistisk retning. Dette stod i kontrast til Kina, hvor personkulten omkring Mao nådde stadig nye høyder. Sett fra Kina var den sovjetiske tilnærmingen til den amerikanske erkefienden fullstendig uakseptabel, noe de kinesiske lederne ga høylytt uttrykk for.

For Khrusjtsjov lå ikke bare hans tilnærming til USA i potten, men at også Sovjetunionen potensielt kunne miste lederskapet av den kommunistiske verdenen til Kina. Khrusjtsjov måtte derfor overvinne store vansker for å lykkes med å få til en nedrustningsavtale med USA.

Da Dwight D. Eisenhower (Det republikanske partiet) ble innsatt som USAs president i januar 1953, søkte opprinnelig han og hans administrasjon å holde en konfrontasjonslinje mot Sovjetunionen. Presidenten og hans administrasjon ble derfor overrasket da det nye sovjetiske lederskapet etter Stalin annonserte den nye utenrikspolitiske doktrinen fredelig sameksistens. For første gang på ti år møttes maktene i Genève i 1955. Selv om ikke mye ble oppnådd, snakket man om «ånden fra Genève». Internasjonalt ble det tent et håp om at det var mulig å få til nedrustning og avspenning.

Den gjensidige frykten og mistenksomheten mellom maktene var likevel fortsatt stor. Fra amerikansk side ble den ikke mindre da Sovjetunionen var først ute i verdensrommet med Sputnik 1-satellitten. Mistenksomheten fikk ytterligere næring ved Khrusjtsjovs uhemmede skryting av at Sovjetunionen hadde og produserte store mengder interkontinentale raketter. For Det demokratiske partiet i USA ble dette en gavepakke; de beskyldte presidenten og republikanerne for at de hadde neglisjert det amerikanske forsvaret og latt Sovjetunionen skaffe seg en overlegenhet i atomstridshoder.

Ved hjelp U-2-flygningene visste imidlertid president Eisenhower at dette ikke var tilfelle. Faktum var at det amerikanske forsvaret var det sovjetiske totalt overlegent. I perioden 1956–1960 økte mengden amerikanske atomstridshoder fra 6000 til 18 000. Paradokset for Eisenhower var at selv om han hadde denne informasjonen, kunne han ikke offentliggjøre den fordi U-2-flygningene var hemmelige.

Grunnlaget for en framtidig nedrustningsavtale i Paris i mai 1960 var som vi har sett temmelig ustadig, men i 1960 var Eisenhower i sitt siste fulle år som president. Hans største ønske var å kunne etterlate seg en freds- eller nedrustningsavtale. Nedskytningen av U-2-flyet viste seg å gjøre dette umulig. En kan spørre seg hvor gjennomtenkt det var av Eisenhower, når han la så mye vekt på Pariskonferansen, å autorisere en U-2-flygning bare 14 dager før konferansen skulle begynne.