emalje - glassmasse

Gullaltertavlen i San Marco, Venezia, utført i sølv, gull og edelstener og med bilder i emalje, fra 900-tallet. 240 x 140 cm. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Emalje (gullaltertavle, San Marco) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Emalje. Tre praktstykker av norsk vindusemalje fra ca. 1900. Vasen og lampen er tegnet av Torolf Prytz og laget hos Tostrup, Oslo. Libelleskålen, foran, er tegnet av Gustav Gaudenack og laget hos David Andersen, Oslo, i 1908. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Emalje (norsk vindusemalje) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

– Nederst til høyre: Eske, emalje på kobber med sølvbeslag, tegnet og utført av Charlotte Block Hellum, 1967. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Emalje (eske, Hellum) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Emalje er en glassmasse som er gjennomfarget med metalloksider. Den blir brukt til til dekor og overflatebehandling av metallgjenstander.

Faktaboks

Etymologi
av fransk, egentlig et germansk ord beslektet med ‘smelte’

Gullsmedemalje

Thorolf Homboe, ”Dompapvasen” i forgylt sølv, celle-emalje og speilemalje. Utført ved David-Andersen. Ca. 1905. 

Vase av . CC-BY-NC

Gull, sølv og kobber er de mest brukte metallene i gullsmed-emalje. Glassmassen blir pulverisert og omhyggelig vasket i destillert vann.

Emaljen har en grøtaktig konsistens når den legges på gjenstanden. Alt vann må imidlertid trekkes ut av emaljedeigen før brenningen, som foregår i en muffelovn ved 700–900 °C. Brenningen tar bare noen få minutter, i motsetning til brenning av keramiske produkter. Under brenningen smelter emaljen og fester seg til metallet. Ofte er det nødvendig å legge emaljen på i flere omganger med brenning etter hver gang. Etterarbeidet med den emaljerte gjenstanden, blant annet sliping, er avgjørende viktig for det endelige resultatet.

Man skjelner mellom tre typer emalje:

  • Fondant emalje er en fargeløs emalje som legges på og brennes først som et underlag for senere emaljering.
  • Transparent emalje er en farget, gjennomskinnelig emalje der metallflaten under skinner igjennom, og som derfor krever en særskilt dekorativ behandling.
  • Opak emalje er farget og ugjennomskinnelig.

Man skjelner også mellom flere ulike emaljeteknikker, der de mest kjente er:

  • celle-emalje (émail cloisonné) der emaljen blir lagt mellom tynne metalltråder som ligger på et fast metallunderlag,
  • gruve-emalje (émail champlevé) der emaljen fylles i graverte eller utstansede fordypninger i metallet,
  • vindusemalje (émail à jour) der emaljen fylles i mellomrommene i et frittstående nettverk av metalltråder uten metallbunn,
  • relieffemalje (émail de basse taille) der et motiv graveres eller drives i metallet og deretter dekkes med transparent emalje. På grunn av relieffet får emaljefargene ulike nyanser avhengig av tykkelsen på emaljelaget,
  • emaljeplastikk (émail en ronde bosse) der høye relieffer eller småfigurer dekkes med emalje,
  • maleremalje (émail peint) der motivet males med pensel, oftest på en kobberplate. Gjenstanden brennes etter at hver farge er malt på.

Celle- og gruve-emalje

Teknikker for celle- og gruve-emaljering var kjent allerede i oldtiden. Celle-emalje, som var den mest vanlige, fikk sin største blomstring i bysantinsk kunsthåndtverk fra 500-tallet. Den ble utført på gullgrunn. Et praktverk er alterverket Pala d'Oro i Markuskirken i Venezia (900–1300-tallet).

Fra Bysants spredte teknikken seg til Rhinprovinsen, men på 1100-tallet ble celle-emaljen fortrengt av gruve-emalje. (Heriberts-skrinet fra ca. 1155, nå i domkirken i Köln, alter fra 1181 i Leopold-kapellet, Klosterneuburg ved Wien.)

På slutten av 1100-tallet ble Limoges i Frankrike det ledende sentrumet for gruveemaljering. Relikvieskrin, kors, alterkalker, alterstaker osv. i den karakteristiske Limoges-gruve-emaljen ble spredt over store deler av det katolske Europa.

På begynnelsen av 1300-tallet ble det skapt gotiske relieff-emaljearbeider, særlig i Nord-Italia.

Fra Bysants kom emaljeteknikken også til Kina, hvor man har eksempler på celle-emaljeteknikken fra Tang-dynastiet (618–907), men hvor blomstringen kom i tiden 1300–1700, da også gruve-emalje og maleremalje ble brukt. Fra Kina ble teknikkene overført til Japan ca. 1600.

Maleremalje

Plakett i maleremalje. Sannsynligvis utført i Limoges av Jean Limousin, 1600-tallet. 

Madonna med barnet av . Gjengitt med tillatelse

Maleremalje ble skapt på slutten av 1300-tallet i Limoges. Teknikken ble utviklet videre på 1400-tallet for så å dominere emaljeproduksjonen i Limoges på 1500- og 1600-tallet med blant annet familiene Pénicaud og Limosin.

På slutten av 1800-tallet opplevde emaljeteknikkene en gjenoppblomstring over store deler av Europa. Gullsmeder fra Russland (som P. C. Fabergé), Frankrike, England, Tyskland og Østerrike var de ledende.

De norske gullsmedfirmaene David Andersen og J. Tostrup inntok en ledende stilling, også internasjonalt sett, i 1890-årene. De samme to firmaene har også ledet utviklingen videre, med kunstnere som Grete Prytz Kittelsen, Gustav Gaudernach og Thorbjørn Lie-Jørgensen. Enkeltstående kunstnere som Sigurd Alf Eriksen, Bjørn Engø og Charlotte Block Hellum har nådd fremragende resultater, de to siste hovedsakelig med emalje på kobber.

Emalje brukes også i annet kunsthåndverk i dekorativt øyemed ved at den smeltes fast på glass og glasert keramikk. Her males emaljen på gjenstanden, og under brenningen i ovn inngår emaljen en uoppløselig kjemisk forbindelse med underlaget.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Anne Marit Godal

Under foto nr. 1 skal det stå celle-emalje :-)

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg