Kunst i Finland

Stolen Bubble designet av Eero Aarnio i 1966. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Wäinö Aaltonen med sin byste av Jean Sibelius, 1935.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Finland har gjennom tidene vært skueplass for skiftende kulturimpulser både fra øst og vest. De eldste kunstminner på finsk jord er en del små dyreskulpturer (elg, bjørn) fra steinalderen, dels friskulptur, dels utformet som avslutning på knivskaft og økser. Jernalderens dyreornamentikk får i Finland en selvstendig utforming på 600–700-tallet med grunnlag i svensk vendelstil, blant annet i noen eiendommelige «ormspenner».

Middelalder

På 1100–1200-tallet vokser det frem i landets sørlige deler, Karelen og Savolaks, en kraftig og selvstendig prydstil med innslag av romansk planteornamentikk. De eldste skulpturverkene fra kristen tid er alterskapfigurer av tre på overgangen mellom romansk og gotisk stil (midten av 1200-tallet). Fra slutten av århundret og frem til Visbys fall i 1361 er innflytelsen fra Gotland den herskende også i skulpturen; ofte dreier det seg om rene importstykker som viser skiftende vesteuropeiske stiltrekk.

Etter 1360 begynner den store importen av nordtyske alterskap; til Nykirka utførte således Meister Francke i Hamburg ca. 1425–1450 det praktfulle Barbaraalter med malte og skårne figurscener. Særlig biskop Magnus Olai Tawast (død i 1452) arbeidet for å skaffe kirkene rikere utstyr. Karakteristisk for kirkebyggene er nå den rikere bruk av tegl, både i konstruktive ledd og dekorativt, som i de rikt ornamenterte gavlfelter vi særlig finner i de nylandske kirkene. Gravmonumenter ble rikt dekorert, som for eksempel det over biskop Hemming i domkirken i Åbo, og i Nousis kirke er Henrik den helliges helgenskrin med graverte bildeplater i fransk sengotikk.

Etter 1300 blir det vanlig å smykke kirkene med kalkmalerier, og i 1400-tallets kirkerom (Åbo, Kalanti, Hattula) møter vi en figurrik realistisk og fortellende stil avvekslende med planteslyng, nær i slekt med samtidig svensk kirkemaleri.

Renessanse, barokk og nyklassisisme

Fattiggubbe fra Normark. Fattiggubbene utgjør en egenartet type finsk folkekunst. Opprinnelsen kan spores tilbake til offerstokkene i katolsk tid. Disse var ofte dekorert med helgenbilder. På 1600-tallet ble stokkene tatt i bruk igjen, som et middel til å samle inn penger til fattigvesenet. For å gi dem mer appell utformet man dem som skulpturer som ofte forestilte den blinde tiggeren Bartimeus eller Lasarus, begge kjent fra Det nye testamente. De eldste bevarte stammer fra 1700-tallet. Fremdeles finnes ca. 120 fattiggubber rundt i landet, og folk legger stadig penger på dem. Pengene går til menighetspleien. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Med reformasjonen mistet kunsten sin viktigste støtte, kirken. På 1600- og 1700-tallet er det den folkelige trebygningskunsten som dominerer. Den produktive kirkemaleren Michael Toppelius (1734–1821) utsmykket en rekke av periodens tømmerkirker. Ellers når finsk folkekunst høyest i de fargeprektige ryene, som er bevart fra 1600-tallet. Portrettmalere som hoffminiatyristen Elias Brenner (1647–1717) og den vidtfarende Isak Wacklin (1720–1758) representerer tidens akademiske malerkunst.

I skulpturen innleder Sergel-eleven Erik Cainberg (1771–1816) nyklassisismen, men han er også den første som tar opp emner fra nasjonaleposet Kalevala. Denne bestrebelsen ble videreført av den svenskfødte C. E. Sjöstrand (1828–1906), skaperen av det første offentlige monument i Finland, Porthan-statuen i Åbo (1864). Gjennom sine studieår i København og Roma og møtet med Thorvaldsen ble også yngre billedhuggere som Walter Runeberg (1838–1920), Johannes Takanen (1849–1885) og Robert Stigell (1852–1907) preget av nyklassisismen, men særlig de to siste kom i stigende grad under innflytelse av fransk realisme.

Finsk malerkunst på 1800- og 1900-tallet

Kalevala, finnenes nasjonale heltedikt, har vært en viktig inspirasjonskilde i finsk musikk og billedkunst. Lemminkäinens mor, 1897, av Akseli Gallen-Kallela, er et av flere kjente malerier med motiv hentet fra Kalevala. Konstmuseet i Ateneum, Helsinki.

Av /NTB Scanpix ※.

Albert Edelfelts Et barns likferd 1879, innebar et vendepunkt i finsk realistisk malerkunst og ble den største nordiske suksessen på Salongen i Paris i 1880. Edelfelt ble med dette maleriet internasjonalt kjent. Konstmuseet i Ateneum, Helsinki.

Av /NTB Scanpix ※.
Maleri fra 1918.
Av .

Nyere finsk malerkunst begynner med folkelivsmaleren Alexander Lauréus (1783–1823) og den fine portrettmaleren Gustav W. Finnberg (1784–1833). Et bevisst og omfattende nasjonalt og romantisk program hadde Robert Wilhelm Ekman (1808–1873) da han i 1845 slo seg ned i Finland. Hans tegneskole i Åbo og Finska konstföreningen i Helsinki, begge grunnlagt i 1846, var betydningsfulle tiltak. Kunstforeningen støttet blant annet brødrene von Wright: Magnus (1805–68), Wilhelm (1810–87) og Ferdinand (1822–1906), som malte landskaper og fuglebilder i en intim, hjemlig tone.

Fra 1850-årene søkte også finske malere til Düsseldorf, ofte som elever av Hans Gude. Den betydeligste var Werner Holmberg (1830–1860); noe yngre er landskapsmalere som Hjalmar Munsterhjelm (1840–1905) og Berndt Lindholm (1841–1914) og folkelivsskildreren Karl E. Jansson (1846–74), mens landskapsmaleren Viktor Westerholm (1860–1919) og genremaleren Adolf von Becker (1831–1909) er sterkt preget av fransk skole. I en særstilling står den begavede, men lite produktive Fanny Churberg (1845–1892).

Med Albert Edelfelt (1854–1905) tar finsk malerkunst skrittet fullt ut fra den tyske skoles romantiske idealisering til fransk virkelighetssans og klarhet. Med utgangspunkt i den naturalistiske skildring av finsk hverdag får hans kunst i 1890-årene et dypere nasjonalt og historisk perspektiv og munner til slutt ut i monumentalmaleriet Per Brahe innvier Åbo Akademi, i universitetet i Helsinki (1904–05, ødelagt 1944). Den mer mondene side ved Edelfelts maleri blir tatt opp av Gunnar Berndtson (1854–1895), mens Eero Järnefelt (1863–1937), Aukusti Uotila (1858–1886), Pekka Halonen (1865–1933) og Gabriel Engberg (1872–1953) skildret hjemlig natur og folkeliv med ekte innlevelse.

Den naturalistiske skildring av primitivt finsk bondemiljø er også utgangspunktet for Akseli Gallen-Kallela (1865–1931), som imidlertid snart ble fengslet av tidens symbolistiske strømninger og gav dem en fantasifull og særpreget nasjonal form i sine Kalevala-bilder. Med sin Kullervo-freske i Helsinki (1901) innledet han også det nye finske monumentalmaleri, som snart ble tatt opp av Edelfelt, Halonen, Rissanen, Enckell og Simberg. Juho Rissanen (1873–1950) dyrket ellers et stilisert bondemaleri, mens Hugo Simberg (1873–1917) fortsetter Gallens fabulerende fantasikunst.

Finlands betydeligste kvinnelige maler Helene Schjerfbeck (1862–1946) fører linjen fra 1880-årsnaturalismen over til 1900-tallet og ender i en suggestivt antydende, sterkt personlig kunst. Noe lignende gjelder Ellen Thesleff (1869–1954). Magnus Enckell (1870–1925) tolker i sine ungdomsarbeider tidens skjønnhetslengsel, men under inntrykk av neoimpresjonismen i Finland, formidlet av den engelskfødte Alfred W. Finch (1854–1930), samlet han sammen med denne noen yngre kunstnere, Verner Thomé (1878–1953), Mikko Oinonen (1883–1956), Yrjö Ollila (1887–1932) og flere, om et rent malerisk-koloristisk program (den rene palett). Gruppen kalte seg Septem, og trådte frem for offentligheten 1914.

Men alt 1912 hadde Tyko K. Sallinen (1879–1955) vakt oppsikt med sitt utfordrende «styggmaleri». Han ble sjelen i den ekspresjonistiske Novembergruppen; til den hørte også Marcus Collin (1882–1966), Alvar Cawén (1886–1935), Juho Mäkelä (1885–1943), Eero Nelimarkka (1891–1977) og gruppens teoretiker Ragnar Ekelund (1892–1960). Den ekspresjonistiske linjen fortsettes av Yrjö Saarinen (1899–1958), Aimo Kanerva (1909–78) og andre, mens Sigrid Schauman (1877–1979), Erkki Kulovesi (1895–1971), Eva Cederström (1909–1995) med flere dyrker en mer moderat malerisk stil. Ledende portrettmalere var Wilho Sjöström (1873–1944) og Antti Favén (1882–1948). Finlands ledende monumentalmaler var i mange år Lennart Segerstråle (1892–1975).

Finsk kunst etter 1945

Allerede like etter den annen verdenskrig ytret radikale moderne strømninger seg blant annet hos Ole Kandelin (1920–1947), konstruktivisten Sam Vanni (1908–92) og den surrealistiske Åbo-kunstner Otto Mäkilä (1904–1955). Åbo ble senteret for surrealismen i Finland, med kunstnere som Kauko Lehtinen (1925–2012) og andre.

Omkring 1960 brøt de nye informalistiske bevegelser som spontanisme og abstrakt ekspresjonisme inn i finsk kunst, med navn som Jaakko Sievänen (1932–2013) og Esko Tirronen (1934–2011). En mykere lyrisk abstraksjon dyrker Kimmo Kaivanto (1932–2012). Moderne finsk grafikk, som i etsning og tørrnål har nådd sine beste resultater, er fabulerende, ofte med surrealistiske innslag, og av høy kvalitet. Vi kan nevne Pentti Kaskipuro (1930–2010) og Simo Hannula (1932–2016).

I skulpturen bryter den elegante, fransk skolerte Ville Vallgren (1855–1940) med senklassisismen, likeså Emil Wikström (1864–1942). En djerv og robust nasjonal treskjærerstil utformet Eemil Halonen (1875–1950) og den særpregede Hannes Autere (1888–1967), mens Felix Nylund (1878–1940) arbeidet med en forenklet skulptural form og en forkjærlighet for harde steinarter (granitt) som vi også finner hos kunstnere som Mikko Hovi (1879–1962), Carl Wilhelms (1889–1953), Gunnar Finne (1886–1952) og fremfor alt Wäinö Aaltonen (1894–1966), Finlands ledende billedhugger i en årrekke. I den følgende generasjonen har særlig Kain Tapper (1930–2004) og Harry Kivijärvi (1931–2010) markert seg.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg