Jean Sibelius fotografert av Yousuf Karsh.

Jean Sibelius av Scan Foto/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Jean Sibelius malt av A. Gallen-Kallela i 1894.

Verket har falt i det fri. fri

Jean Sibelius er Finlands mest kjente komponist, og en betydningsfull komponist innenfor den senromantiske tradisjonen. Hans syv symfonier og en rekke symfoniske dikt, som Finlandia og Tapiola, har en selvsagt plass på repertoaret i verdens ledende orkestre, og Sibelius’ fiolinkonsert regnes som et høydepunkt i sin sjanger uansett epoke og stil. I tillegg har Sibelius en stor produksjon av andre orkesterverker, scenemusikk, kammermusikk, klavermusikk og kor- og vokalmusikk.

I ettertiden har Sibelius blitt stående dels som nasjonalt ikon i Finlands kamp for selvstendighet og egen kulturell identitet, og dels som en internasjonalt ledende og særegen symfonisk stemme i europeisk musikkhistorie.

Jean Sibelius’ musikalske utvikling begynte for alvor i tenårene da han tok sine første timer i fiolinspill. Det var likevel først i 1885, da han ble student ved det nystartede Helsingfors Musikförenings Musikinstitut, at han gjorde seg bemerket som musikalsk talent, først som fiolinist og senere som komponist. I 1889-1891 fortsatte han studiene i musikkmetropolene Berlin og Wien. Der var hans møte med konsert- og musikklivet vel så viktig som studiene ved konservatoriene. Blant annet ble han introdusert for Beethovens og Bruckners symfonisykluser, som skulle vise seg å bli to av de viktigste modellene for hans egen symfoniproduksjon.

Sibelius’ nasjonale gjennombrudd kom i 1892 med Kullervo for sopran- og barytonsolist, mannskor og orkester. Det finskspråklige verket bygger på den tragiske fortellingen om Kullervo fra Finlands nasjonalepos Kalevala. Musikkstilistisk er verket først og fremst i en europeisk tradisjon – Bruckner, Tsjaikovskij og Wagner kan høres som inspirasjonskilder. I et nasjonalt orientert Finland på slutten av 1800-tallet ble verket likevel tatt til inntekt for en særlig finsk tone. Enkelte har hevdet at melodienes smale omfang og taktarten 5/4 kan minne om finsk runesang, og at det unisone mannskoret forsterker dette arkaisk-finske preget.

Den samme nasjonale tonen har mange ment å kunne høre i Sibelius’ internasjonale gjennombruddsverk Symfoni nr. 1 (1900), men også dette verket er utvilsomt av internasjonal avstamming, og særlig er påvirkningen fra Pjotr Tsjaikovskij tydelig. Likhetene med den russiske komponistens femte symfoni, komponert ti år tidligere, er påtakelige. Begge symfoniene går i tonearten e-moll, og begge åpner med en mollmelodi i solo klarinett som vender tilbake i finalen. Sibelius’ symfoni deler også en uttalt emosjonell ekspressivitet med Tsjaikovskijs musikk.

Til den (nasjonal-) romantiske stilen hører også den lyse og triumferende Symfoni nr. 2 (1902), der påvirkningen fra Tsjaikovskij og andre er mindre tydelig og Sibelius i større grad har funnet sitt eget tonespråk. Heri kan også den berømte Konsert for fiolin og orkester (1905) og ikke minst tonediktet Finlandia (1900) regnes. Finlandia var opprinnelig en del av serien Sanomalehdistön päivien musiikkia [Musikk til Pressens dager] og hadde tittelen Suomi herää [Finland våkner]. Finlandia er, ved siden av enkelte korverk, Sibelius’ mest eksplisitt politiske komposisjon. Verket kan gjenkjennes på de voldsomme utbruddene i messinginstrumentene og på den lyriske Finlandia-hymnen. Men det har også blitt verdensberømt som symbol på den finske nasjonalismen som vokste frem rundt 1900, da Tsar Nikolaj II og general Nikolaj Bobrikov ville innskrenke Finlands autonomi i det storrussiske riket.

I takt med Sibelius’ økende popularitet, vokste også hans trang til å leve ut livet som romantisk kunstnerbohem. Han brukte store deler av sin tid på restaurant Kämp i Helsinki der han røykte sigar og drakk med kunstnervenner. Til hans kone Ainos fortvilelse, var Sibelius en av kjernemedlemmene i den såkalte Symposium-kretsen der han møtte maleren Akseli Gallen-Kallela, dirigenten Robert Kajanus, komponisten Armas Järnefelt og andre til diskusjoner om kunst og nasjonalisme. I enkelte perioder tilbrakte Sibelius flere dager i strekk i dette symposiet.

Symfoni nr. 3 (1907) markerte en stilistisk vending i Sibelius’ produksjon i retning av en form for klassisisme. Det var likevel først med Symfoni nr. 4 (1911) at Sibelius virkelig brøt med fortiden. Symfonien, som Sibelius-biografen Erik Tawaststjerna har sammenlignet med Edvard Munchs malerier, har fått den motsetningsfylte merkelappen «innadvendt ekspresjonisme» og er blant den musikalske modernismens merkeligste monumenter. Dissonansene (særlig står tritonusintervallet sentralt) og det tette musikalske uttrykket gjorde at verket lenge ble ansett som Sibelius’ minst tilgjengelige. I dag regnes det imidlertid som hans første mesterverk, på grunn av dets tematiske konsentrasjon og symfoniske enhet. I fjerde symfoni lanserer Sibelius også for alvor sin særegne musikalske formtenkning, der han først presenterer små melodiske celler som gradvis vokser til fullverdige melodiske ytringer i løpet av en sats eller et verk. Dette er særlig tydelig i tredje sats av denne symfonien.

Noe av den samme spenningen mellom det innadvendte og det ekspressive kan høres i strykekvartetten Voces Intimae [Indre Stemmer] (1909), de virtuost orkestrerte tonediktene Pohjolan tytär [Pohjolas datter] (1906) og Aallottaret [Oceanidene] (1914), samt orkestersangen Luonnotar [Skapersken] (1913). Sistnevnte er et eksempel på at Sibelius stadig vendte tilbake til nasjonaleposet Kalevala som inspirasjonskilde. Et annet eksempel er suiten om Lemminkäinen (1900/1939), som Sibelius reviderte ved flere anledninger og som blant annet inneholder den berømte Tuonelan joutsen [Dødsrikets svane].

En annen viktig inspirasjonskilde for Sibelius var den finske naturen, og i 1903 fikk han bygget huset Ainola, oppkalt etter kona Aino, i skogene ved Järvenpää. Sibelius’ dagboknotater er fulle av skildringer der intense naturopplevelser sammenstilles med musikalske ideer. Ett berømt eksempel er notatet der Sibelius skildrer sin opplevelse av svanenes sang og like etter noterer det sentrale horntemaet fra finalen av den heroiske Symfoni nr. 5 (1919). Femte symfoni er enda et skritt i Sibelius’ streben for å oppnå størst mulig symfonisk enhet. Tawaststjerna har vist hvordan alle symfoniens temaer springer ut av to grunnimpulser som presenteres i åpningen av første sats: en trinnvis impuls og en pendelimpuls. En sterk tematisk og harmonisk logikk skaper sammenheng og en enhetlig utvikling tvers igjennom de tre satsene. Målet for den musikalske utviklingen er det nevnte horntemaet som blant Sibelius-eksperter ofte kalles Svanehymnen.

Symfoni nr. 6 (1923) har en mer lyrisk karakter i et modalt tonespråk, men kan også sies å være et ledd i utviklingen mot symfonisk enhet. Selve kronen på verket er likevel Symfoni nr. 7 (1924), der Sibelius perfeksjonerte denne ideen. Hele symfonien er i én sats, men viktigere er det at alt tematisk materiale er tett knyttet sammen og at overgangene i tempo og karakter foregår sømløst og umerkelig.

Prinsippet om enhet preger også det andre store verket i Sibelius’ sene produksjon, tonediktet Tapiola (1926). Verket beskrives ofte som monotematisk, alle musikalske ideer springer ut av en og samme idé, og som ett av Sibelius’ aller mest vellykkede og særegne komposisjoner. I de sene verkene viser Sibelius også sin særegne orkestrering, som blant annet kjennetegnes ved rike strykerteksturer, elegiske treblåsermelodier, messinginstrumentenes og ikke minst hornenes sentrale rolle, og i den nære forbindelsen mellom det klanglige og musikkens form.

Sibelius arbeidet med en Symfoni nr. 8, men skal i følge en anekdote ha kastet partituret i peisen etter 18 års arbeid fordi han ikke ble fornøyd. De siste 30 årene av sitt liv komponerte han ingen store verk. På 1920-tallet hadde Sibelius for lengst oppnådd internasjonal berømmelse for sine symfoniske verk og status som nasjonal helt i kampen for finsk selvstendighet.

  • Barnett, Andrew: Sibelius, 2010, isbn 978-0300163971
  • Dahlström, Fabian: The works of Jean Sibelius, 1987, isbn 951-99833-3-3 
  • Goss, Glenda Dawn: Jean Sibelius : a guide to research, 1998, isbn 0-8153-1171-0
  • Goss, Glenda Dawn, red.: The Sibelius companion, 1996, isbn 0-313-28393-1 
  • Grimley, Daniel M., red.: The Cambridge companion to Sibelius, 2004, isbn 0-521-89460-3
  • Grimley, Daniel M.: Jean Sibelius and his world, 2011, isbn 9781400840205
  • Hepokoski, James: Sibelius. Symphony No. 5, 1993, isbn 978-0521409582
  • James, Burnett: The music of Jean Sibelius, 1983, isbn 0-8386-3070-7
  • Layton, Robert: Sibelius, 4th ed., 1993, isbn 0-02-871322-2
  • Murtomäki, Veijo: Symphonic Unity: the development of formal thinking in the symphonies of Sibelius (doktoravhandling) 
  • Mäkelä, Tomi: Jean Sibelius, 2011, isbn 978-1843836889
  • Rickards, Guy: Jean Sibelius, 1997, isbn 0-7148-3581-1
  • Salmenhaara, Erkki: Jean Sibelius, 1984, isbn 951-30-5490-x
  • Tawaststjerna, Erik: Jean Sibelius, 1993-97, 5 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.