Teaterutviklingen i Finland har vært preget av at det moderne profesjonelle finskspråklige teater i større grad har hatt sin opprinnelse i arbeiderteaterbevegelsen enn i det borgerlige teater. Det finlandssvenske teater derimot kan sammenlignes med norsk teater, som har sitt utspring i det borgerlige teater. Den finlandssvenske språkbevisstgjøringen på 1800-tallet mottok også impulser fra utviklingen i Norge. Den eldre historiske bakgrunnen for finsk teater går tilbake til det man kjenner av studentteater på latin, slik som i Åbo på 1600-tallet, og omreisende svensk- og tyskspråklige teaterkompanier fra 1600-tallet og utover. I 1827 ble det bygd et eget teater i Helsinki for å ta imot slike gjestespill. I den finskspråklige fortellertradisjonen knyttet til Kalevala ligger der også en opprinnelse med røtter i sjamanismen i førkristen tid. Dette er en faktor som forskere nå vil legge vekt på, mens man tradisjonelt har begynt med utviklingen av det profesjonelle teater og skuespillerkunsten. Svenska Teatern ble åpnet i Helsinki i 1860 med bakgrunn i rikssvensk språk, men bevisstgjøringen omkring den egne finlandssvenske dialekten førte til at man etter hvert gikk over til denne.

Det første finskspråklige profesjonelle teater kom i 1872 og ble grunnlagt av Kaarlo Bergbom, og det var dette teateret som i 1902 flyttet inn i et nytt hus under navnet Finlands Nasjonalteater (Suomen kansallisteatteri). På 1900-tallet har teateret hatt stor kunstnerisk betydning. Det hører også med til historien at den finske arbeiderklassen i de større byene la stor vekt på teaterets betydning, og åpnet egne amatørteatre som etter hvert fikk profesjonell status. Arbeiderteateret i Tampere er det som har fått størst betydning, og i dag har det nærmest status som nasjonalteater. Turku (Åbo) fikk etter hvert også profesjonelt finsk og finlandssvensk teater.

Den kunstneriske utviklingen frem til omkring 1950 nådde i forbindelse med Finlands nasjonalteater et høydepunkt med teatersjefen og regissøren Eino Kalima (sjef 1917–1950). Han var orientert mot både russisk og vesteuropeisk teater, og han innførte Stanislavskij-metoden med utgangspunkt i flere kjente Tsjekhov-oppsetninger. Det finlandssvenske teater var preget av overgangen fra rikssvensk til finlandssvensk språknorm, ikke minst med en skuespiller som Hedvig Raa (1838–1907), som også bidrog til utviklingen av et finskspråklig teater da hun i 1869 gav den første forestilling på finsk i Helsinki. Svenska Teatern i Helsinki fikk sitt eget hus i 1915. Arbeiderteatrene tok i stor grad inn impulser fra ekspresjonismen, noe som skapte en eksperimentell tradisjon som skulle få betydning også for teateret etter 1950, og i noen grad knytte an til stilutviklingen i forbindelse med vår tids ikke-institusjonelle teater.

Det svenskspråklige Lilla Teatern, biscenen til Svenska Teatern, fikk stor betydning under Viveca Bandler (1955–67) og Lasse Pöysti (1967–74), ikke minst eksemplifisert med en Hamlet-forestilling som gjestespilte i Norge. En finsk opera var blitt etablert ved at det tidligere russiske teateret i Helsinki ble tatt i bruk som operabygning, og i slutten av 1980-årene stod en helt ny operabygning ferdig i den finske hovedstaden. Av stor betydning var det også at et stadsteater ble etablert i Helsinki. Det finlandssvenske teateret i Turku fikk en særlig betydning i årene 1973–77, da Ralf Långbacka og Kalle Holmberg ledet det. Långbacka er en Brecht-inspirert regissør som hører med til de aller fremste i finsk teaterhistorie, og i tillegg til solide produksjoner av Brechts dramatikk med vekt på budskap og distanse, gjorde han seg også gjeldende med sentrale Tsjekhov-oppsetninger. Han kom senere også til å gjøre oppsetninger på finsk i Helsinki, og ble etter hvert ledende også innenfor svensk teater i Sverige under sin tid på Göteborgs Stadsteater.

1980-årenes ledende finske teaterregissør har vært Juoko Turkka. Med sin direkte og til dels hensynsløse ekstreme realisme har han belyst sentrale trekk ved finsk mentalitet og samfunn. Når det gjelder finsk teater i senere år, skal man merke seg at det i stadig større grad er blitt rettet mot Vest-Europa, etter at det i sin historiske basis vel så mye har mottatt impulser fra Russland i tillegg til den generelle svenske kulturpåvirkningen. I etterkrigstiden lå finsk teater tilsynelatende isolert i forhold til gjennomgående strømninger, noe som kan sies å ha bidratt til et svært egenartet samtidsteater i Finland i dag. Stiler og former er blitt blandet fritt hele tiden, og der har vært en sterk satsning på det scenografiske.

På samme måten som i de andre nordiske landene har det ikke-institusjonelle teater spilt en viktig rolle fra 1970-årene og frem til i dag. En særlig viktig frigruppe var KOM med utgangspunkt i Svenska Teatern. Kabaret og agitpropteater (kunstform som retter seg inn mot politisk agitasjon og propaganda) kombinert med den folkelige finske tradisjon har vært en underliggende estetisk impuls for disse gruppene. Ryhmäteatteri har under ledelse av Arto af Hällström og Ralla Leppäkoski spilt en viktig rolle som nyskapende i forbindelse med klassikeroppsetninger, og dansegruppen Raatiko har vært trendsettende når det gjelder å arbeide med eldre finsk mytemateriale slik det kom til uttrykk i deres Kalevala-oppsetning i 1980-årene. De frie gruppene har vært organisert i et teatersentrum som har eksistert siden 1971. Det hører også med til utviklingen at det har skjedd en sterk utbygging av regionteatre i Finland, noe som også har skjedd ved samarbeid mellom profesjonelle og amatører. Det kan nevnes at finsk amatørteater har en anerkjent internasjonal posisjon. Vest-Europas første faste sigøynerensemble, Teatteri Drom, har vært med i Teatersentrum siden 1981.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.