Finland er et grenseområde mellom øst og vest. Dette avspeiler seg tydeligere i den tradisjonelle landsbebyggelsen enn i monumentalarkitekturen og i bybebyggelsen.

Som en allmennkarakteristikk kan man si at bebyggelsen på landet i det vestlige Finland alt tidlig tenderte mot fasthet i form av firkanttun og andre sluttete anlegg. Gårdsanleggene i de østre delene av landet hadde en løsere struktur. Alle bygningene var laftet. Det enkelte tun bestod av en rekke bygninger, hver med sin funksjon. En sentral stilling inntok badstuen, på finsk kalt sauna. Dette var gjerne den første bygningen som ble reist. Beboelseshuset var som regel bygd som variasjon av parstuen, der den murte røykovnen var den vanlige varmekilden. Til bebyggelsen i Karelen hører dessuten store, tømrete enhetsbygg der alle funksjoner er lagt under ett tak. Regionale eksempler på tradisjonell finsk landsbebyggelse er samlet på friluftsmuseet Seurasaari (Fölisön) ved Helsinki.

Selv om Finland relativt sent ble kristnet, er det likevel kirkene som utgjør de fremste arkitekturmonumentene fra middelalderen. De tidligste finnes på Åland, der også de første steinkirkene ble bygd. Eldst er kirken i Jomala, opprinnelig fra 1100-tallet da tårnet ble bygd, det nåværende skip og kor er fra ca. 1260. Kirken er bygd med nærmest kvadratisk skip og et noe smalere kor. På fastlandet var det de store elvedalene i det sørvestlige Finland som først ble kristnet. I Nousiainen er det funnet spor etter et tidligere kirkebygg i tømmer som er blitt tolket som en forløper til domkirken i Turku (Åbo). Middelalderske stavbygg er ikke kjent i Finland.

De første steinkirkene på fastlandet kan dateres til slutten av 1200-tallet, bl.a. den nåværende kirken i Nousiainen. Den gotiske teglkatedralen i Turku ble først bygd 1286–92, gjenreist etter ødeleggelser i 1318. Det eksisterende koret er fra ca. 1350 og er bygd etter nordtyske forbilder. På 1300-tallet ble det også bygd en rekke mindre kirker av gråstein i det sørvestre Finland, bl.a. i Tyrvää og Rymättylä. Kirkene er bygd med skip og kor i samme bredde og har frittstående støpul. På 1400-tallet fikk flere av kirkene murte hvelv. Fra samme tid stammer mange av gavlutsmykningene der blindinger av tegl danner kors og andre figurer som er med på å gi de finske middelalderkirkene et karakteristisk utseende. Domkirken i Porvoo (1414–18) er bygd etter samme mønster som de middelalderske landsbykirkene.

Det er ikke bevart middelalderkirker av tre i Finland. Eksisterende kirkebygg fra 1600-tallet synes imidlertid å representere en middelaldersk tradisjon med bruk av sinklaft og sperretak, bl.a. skjærgårdskirken i Pyhämaa (ca. 1660).

Alt i middelalderen ble det i Finland bygd flere festninger av til dels imponerende omfang. Eldst er Turunlinna (Åbohus) i Turku, anlagt i 1280-årene, senere ombygd til slott. Best bevart er Olavinlinna (St. Olavsborg) i det østlige Finland, grunnlagt 1475, som også er den best bevarte middelalderborgen i Norden.

Den første egentlige byen i Finland var Turku, som fikk sine privilegier i 1290-årene. En annen viktig middelalderby var Vyborg, nå en del av Russland. Som grenseby mot Russland ble denne utstyrt med ringmur. Både Turku og Vyborg var imidlertid relativt små bysamfunn. Så sent som ca. 1500 hadde de henholdsvis ca. 2000 og 1500 innbyggere. Nå er det middelalderske bymønsteret med tett, uregelmessig småhusbebyggelse av tre best bevart i Porvoo.

De to følgende århundrene etter reformasjonen ble en arkitekturhistorisk mellomperiode. Også i Finland finnes det imidlertid eksempler på renessanse- og barokkarkitektur. Til den første stilretningen hører bl.a. de ombygningsarbeider som ble gjort på slottet i Turku på 1500-tallet, i første rekke den imponerende kongesalen. Etter at et tidligere forbud for adelen mot å bygge befestninger av stein var blitt hevet i 1483, ble det også bygd flere adelsseter på 1500-tallet. Fra 1600-tallet er bl.a. herregårdene Villnäs (1653–55) og Särvlax (ca. 1670). Ved sin strenge aksialitet knytter begge anleggene seg til den europeiske barokkarkitektur.

Også byene hadde stor utvikling på 1600-tallet. Ca. 1630 ble det tidligere tilfeldige utbyggingsmønsteret avløst av et strengt sjakkbrett-mønster etter forbilde fra renessansen, slik det bl.a. er bevart i Kristiinankaupunki. Bebyggelsen i 1600-tallsbyene avvek imidlertid ikke stort fra den i middelalderbyene med lave, umalte tømmerbygninger.

På slutten av 1600-tallet var den middelalderske langkirken ennå den vanligste planformen. Byggematerialet var i hovedsak tømmer. Den rene korsform ble først introdusert i enkelte bykirker ca. 1660–70, men vant etter hvert innpass også utover landet. I perioden 1750–1850 var korskirken den vanligste planformen. Et fint eksempel er kirken i Petäjävesi (1763–64) med polygonhvelv og åttekantet kuppel. Som i middelalderen ble klokkene gjerne plassert i en frittstående støpul. Fra 1700-tallet stammer også de karelske dobbeltkorskirkene, som skulle få sin største utbredelse tidlig på 1800-tallet, bl.a. kirken i Kirvu (1815–16). Det første eksempel i Finland på den nyklassisistiske arkitektur med bruk av enkle geometriske former var kirken i Hämeenlinna (1798), som er tegnet av arkitekten L. J. Desprez etter forbilde av Pantheon i Roma.

I 1721 ble grensen mot Russland flyttet lenger mot vest. Året etter ble festningsbyen Hamina anlagt med en plan der åtte gater stråler ut fra et sentralt torg. Som en del av de nye forsvarsverkene mot øst ble øyfestningen Suomenlinna anlagt ved Helsinki i 1747. Festningen ble planlagt av A. Ehrensvärd og er blitt betegnet som det fremste monument i finsk arkitektur etter middelalderen.

På 1700-tallet var Turku stadig den ledende by i Finland og den viktigste innfallsport også for nye strømninger innen arkitekturen. Omkring 1800 var innbyggertallet steget til ca. 11 000, og byen konkurrerte om plassen som den tredje største byen i det svensk-finske riket. 1734 ble den tyske murmesteren S. Berner ansatt som den første byarkitekt i Turku. Berners etterfølger var en annen tysk innvandrer, C. F. Schröder, som bygde en rekke offentlige bygninger, herregårder og bygårder, preget av fransk klassisisme. Til disse hører bl.a. herregården i det tidlige industrisamfunnet Fagervik (1762–73), rådhuset i Raumo (1776–77) og herregården i Svartå (1782–89, som Schröder tegnet i samarbeid med arkitekten E. Palmstedt), en av Finlands staseligste trebygninger. I 1802 slo den italienskfødte arkitekten C. Bassi seg ned i Turku for å lede oppføringen av den strengt klassisistiske Akademi-bygningen (1802–15), tegnet av den svenske arkitekten C. G. Gjörwell. Til anlegget hører Solennitetssalen, som ansees for å være et av periodens fineste interiører i Norden.

Ved avståelsen av Finland til Russland i 1809 ble hovedstaden flyttet fra Turku til den tidligere småbyen Helsinki. I 1827 ble Turku dessuten rammet av den største bybrann som har vært i Norden, der hele 2500 bygninger ble ødelagt. Ved gjenoppbyggingen fikk Turku rette, brede gater og en klassisistisk preget bebyggelse. Den fremste representant for «Åbo-empiren» var C. Bassi, som i 1809 ble den første leder for oppføring av offentlige bygninger i Finland. Til hans arbeider hører bl.a. den gamle universitetsbygningen i Turku (1802–15).

1808 ble Helsinki rammet av brann. Etter 1809 ble byen gjenoppbygd etter en plan utarbeidet av politikeren J. A. Eherenström, som ville skape en representativ hovedstad med rette gater og store plasser. Det var også Eherenströms fortjeneste at den tyske arkitekten C. L. Engel ble innkalt fra St. Petersburg for å delta i gjenreisningen av byen. I 1824 etterfulgte han C. Bassi som leder for all offentlig byggevirksomhet. Til Engels større arbeider i Helsinki hører bl.a. Senatshuset (1818–22), Universitetets hovedbygning (1828–32) og Storkyrkan (1830–40). Materialet som ble brukt var i hovedsak pusset tegl, og formspråket var strengt klassisistisk, «Helsingfors-empiren».

Engels virksomhet var ikke bare knyttet til hovedstaden. Foruten å lede den offentlige byggevirksomheten stod han også personlig for utformingen av en lang rekke kirker og rådhus utover landet, f.eks. kirken i Lapua (1827) og rådhuset i Pori (1840). I tillegg kommer en mengde privatbygninger som herregården Vuojoki (1836) og driftsbygningene på herregården Viurila (ca. 1840), alt holdt i samme klassisistiske formspråk.

Mer enn noen annen kom Engel derved til å prege finsk arkitektur i første halvdel av 1800-tallet. Blant hans mange finske lærlinger og medarbeidere var arkitekten A. F. Granstedt, som i samarbeid med E. B. Lohrmann stod for oppføringen av kirken i Kerimäki (1848), en av verdens største trekirker med 3400 sitteplasser.

Engels død i 1840 dannet avslutningen på en hektisk byggeperiode i Finland. På samme tid vant historismen innpass i finsk arkitektur, men også denne fikk preg av empirens forenklede uttrykksform. Blant periodens mest kjente arkitekter var G. T. P. Chiewitz, som var innflyttet fra Sverige, fra 1860 byarkitekt i Turku. Til hans arbeider hører bl.a. det nygotiske Ridderhuset i Helsinki (1858–61) og den nygotiske kirken i Pori, der tårnet er laget av gjennombrutt støpejern (1863). Chiewitz' elev, arkitekten C. T. Höijer, var den fremste representant for 1880-årenes nyrenessanse og stod bl.a. for oppføringen av Atheneum-bygningen i Helsinki (1887).

I annen halvdel av 1800-tallet fikk de mange finske småbyene sitt karakteristiske preg av lave, panelkledte bygninger, gjerne rikt dekorert av listverk og maskinfremstilte snekkerdetaljer. I flere av byene, f.eks. Uusikaupunki og Raahe ved Botniske bukt, er deler av denne bebyggelsen stadig bevart.

Den felles europeiske flukt bort fra historismen på slutten av 1800-tallet tok i Finland form av en tilbakevending til byggetradisjonen i Karelen-provinsen. Arkitekturen ble dermed en viktig markering av nasjonal identitet i årene frem mot selvstendigheten. Det første eksempel er en tømmervilla på Åland, oppført i 1894 av Lars Sonck. Sonck tilhørte den yngre generasjon arkitekter som var utdannet ved det polytekniske instituttet i Helsinki.

Herfra kom også trioen Eliel Saarinen, Armas Lindgren og Herman Gesellius, som etter å ha vunnet konkurransen om Finlands paviljong på verdensutstillingen i Paris 1900 gikk i kompaniskap og bygde seg boliger og studio i Hvitträsk vest for Helsinki (1902). Prosjektet hadde til å begynne med det karelske bondehuset som forbilde, men ble etter hvert mer sofistikert i sitt formspråk, med tydelig inspirasjon fra Arts and Crafts-bevegelsen i England og jugend-stilen på kontinentet. Høydepunktet i den nasjonale stilen markeres av trioens nasjonalmuseum i Helsinki, oppført i 1905, og flere samtidige kirker tegnet av Sonck. Alle disse bygningene, med deres grove, huggede granittblokker og skulpturelle masseoppbygging, viser tydelig påvirkningen fra den amerikanske arkitekten Richardson.

I større grad enn i andre europeiske land ble de nye arkitektoniske idealene dominerende i Finland. Den frigjøringen fra akademismens tvangstrøye som de nasjonale strømningene innebar, la dermed også grunnlaget for en bred akseptering av den gryende internasjonale modernismen. Overgangen markeres først og fremst med jernbanestasjonen i Helsinki. Gesellius, Lindgren og Saarinen vant i 1904 den avholdte konkurransen med et prosjekt som hadde klare romantiske trekk, men etter Saarinens bearbeiding (1906–14) fikk bygningen en enklere og mer regelmessig form som i sterkere grad uttrykte dens konstruktive oppbygning. Saarinen hadde hatt flere studiereiser i Europa, og var bl.a. blitt kjent med arbeidene til P. Behrens i Tyskland. Klassisismen var et kort mellomspill i Finland, med J. S. Sirens Riksdagshus (1924–30) som et enestående høydepunkt. For allerede i 1928 proklamerte Pauli Blomstedt med sin artikkel «arkitektonisk anemi» slutten på klassisismen og banet vei for funksjonalismens gjennombrudd.

Alvar Aalto ble nå det store navnet. I 1920-årene tegnet Aalto noen kirker som med sitt kampanilemotiv viser hans tidligste Italia-inspirerte klassisisme. Men så, samtidig som Blomstedt publiserte sin artikkel, vant Aalto konkurransen om et tuberkulosesanatorium i Paimio. Bygningen ble oppført i årene 1929–32, og den funksjonsbestemte planløsningen og eksponeringen av de armerte betongkonstruksjonene gjør sanatoriet til Finlands første virkelige bidrag til den internasjonale moderne arkitekturen. Både her og i biblioteket i Vyborg (1930–35) eksperimenterte Aalto for første gang med møbler utført i laminert og bøyd bjørk.

Funksjonalismens program om betoning av teknologi, renhet og puritanisme var for snevert formulert for Aalto, og i Villa Mairea (1938–399) og kommunesenteret i Säynätsalo (1952) skapte han, med utgangspunkt i finsk naturforståelse, en arkitektur som former et organisk hele. Hans organiske modernisme ble en inspirasjon for det internasjonale arkitekturmiljøet og la grunnlaget for en ny finsk tradisjon.

Forståelsen for finsk natur og klima finner vi også i to tidlige boligprosjekter av Aalto. Både ved Sunnila (1936–39) og Kauttua (1938–40) er det topografi, vegetasjon og solretning som bestemmer plasseringen av rekke- og terrassehus. Den samme nennsomme terrengtilpasningen kom til å prege den tidligste fasen av drabantbyutbyggingen, slik som i Tapiola utenfor Helsinki (1962–64), der flere arkitekter ble engasjert til å utvikle modell- og eksperimentboliger. Utover i 1960- og 1970-årene ble boligbyggingen i stadig sterkere grad styrt av store utbyggingsfirmaer, og løsningene fikk ofte et skjematisk preg, mer tilpasset de nye produksjonsmåtene enn det eksisterende naturmiljøet.

Finsk etterkrigsarkitektur går i to retninger. Funksjonalismen får sine fremste talsmenn i Aarne Ervi, som hadde arbeidet hos Aalto, Viljo Revell og Aulis Blomstedt, mens det samtidig vokste frem en arkitektur som med basis i Aaltos organiske formoppfatning fikk sterke ekspresjonistiske trekk. Reima Pietiläs studentbygg Dipoli (1966) er her det typiske eksempelet. I opposisjon til Pietilä oppstod det rundt Blomstedt en krets yngre arkitekter som fører funksjonalismen videre mot et konstruktivistisk uttrykk. Denne linjen fører fra Kristian Gullichsens og Juhani Pallasmaas småhussystem Moduli, via kurssenteret for metallarbeiderne i Tampere fra 1977, tegnet av Pekka Helin og Tuomo Siitonen, til Antti Katajamäkis bygg for Valios meieri i Oulu fra 1983; alt sammen preget av konstruktiv klarhet kombinert med finsk evne til uttrykksfull forming.

Pietiläs ekspresjonistiske arkitektur, slik vi også møter den i biblioteket i Tampere (1986), fikk sine særegne etterfølgere i miljøet rundt arkitektskolen i Oulu. Pietilä var selv lærer på skolen og inspirerte studentene til et oppgjør med konstruktivismen basert på studier av lokal byggetradisjon. I denne målsettingen om regionalt særpreg, og også i sitt formspråk, viser Oulu-skolens arkitekter slektskapet med samtidige tendenser i den internasjonale postmodernismen. Postmodernismen fikk imidlertid mindre innflytelse i Finland enn i andre europeiske land, kanskje nettopp fordi den regionale arven etter Aalto var så levende. Det genuint finske er derfor stadig til stede, som hos arkitektkontoret NVV i Oulunsalo rådhus (1983) og vinnerutkastet i konkurransen om Kalevala hotell i Kuhmo, et prosjekt med klare referanser både til Kalevala-tradisjonen og til villaen Hvitträsk av Geselius, Lindgren og Saarinen. Den samme temmingen av de internasjonale postmoderne strømningene finner vi også i turistsenteret i Rovaniemi (1985), tegnet av gruppen ARRAK, og Georg Grotenfelds mange småhus i det østlige Finland, som alle, i Pietiläs ånd, er klart stedlig forankret.

I 1972 gikk Kristian Gullichsen i kompaniskap med Erkki Kairamo og Timo Vormala, og med to arbeider fra 1989 bekreftet han sin posisjon som toneangivende innenfor den modernistiske tradisjonen i Finland. Kulturhuset i Pieksämäki forener konstruktiv og funksjonell stringens med evne til skulpturell forming og sans for materialer og detaljer. Tilbygget til varehuset Stockmann i Helsinki, en tung teglbygning, tegnet av Sigurd Frosterus og oppført 1916–30, er et lærestykke i byforming i måten arkitektene har formet en selvstendig bygningskropp, som samtidig tar tilbørlig hensyn til den eksisterende bygningen gjennom et slektskap i fasadens rytmiske oppbygging og materialvalør.

Et annet eksempel på at et utpreget modernistisk formspråk også er anvendelig i komplekse bysammenhenger, er Olli Pekka Jokelas nybygg for Utenriksministeriet i Helsinki (1993), der det umiddelbare naboskapet, Den Gamle Mynten fra 1864 og Aaltos bygning for firmaet Enso-Gutzeit fra 1962, fordrer en noe strammere, nesten klassisistisk fasadekomposisjon. Arkitektene Mikko Heikkinen og Markku Komonen går enda lenger enn Gullichsen i utforskningen av teknologiens muligheter. Men både i ambassadebygningen i Washington (1994) og skolen for redningstjenesten i Kuopio (1992), den siste med visse trekk av dekonstruktivisme, er denne utforskningen kombinert med en overbevisende evne til bruk og sammensetning av materialer, og en typisk finsk sans for detaljens betydning.

Begge de to hovedstrømningene i nyere finsk arkitektur hevdet å bygge videre på Alvar Aaltos ideer og arkitektur. Og det at de begge med rette kan hevde dette slektskapet, viser til fulle Aaltos storhet. Han var den samlende kraft, og hans arbeider viser seg stadig å være en uuttømmelig kilde til inspirasjon og lærdom. Aalto var selv aktiv helt frem til sin død i 1976, bl.a. med en rekke store oppdrag i utlandet. Det siste store arbeidet han fikk se fullført, ligger imidlertid i Finland. I 1961 hadde han vunnet en konkurranse om utviklingen av et nytt sentrum i Helsinki, og i årene 1967–75 ble konserthuset Finlandia reist som første del i realiseringen av de ambisiøse planene. Med sin skarpskårne, skinnende hvite marmorfasade og skulpturelle massebehandling er bygningen ikke bare et monument over én manns arkitektoniske storhet, men like mye et slående uttrykk for den særegne kraften i den finske arkitekturtradisjonen, ekspressiv og samtidig logisk konsekvent.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.