Kalevala avsluttes med at Väinämöinen – representanten for den gamle tid, forlater landet Kalevala til fordel for jomfrusønnen. Slik understeket Lönnrot sin ambisjon om å la eposet beskrive «det gamle», hedenske Finland.

Väinämöinens avskjed av Akseli Gallen-Kallela. Falt i det fri (Public domain)

Kalevala er et finsk nasjonalepos, skrevet av legen og folkeminnesamleren Elias Lönnrot på bakgrunn av hans innsamlinger av folkediktning, særlig fra Karelen.

Hovedpersonen i diktet er sjamanen, krigeren og kulturhelten Väinämöinen. Andre gjennomgangsfigurer er Ilmarinen, Lemminkäinen og Louhi – husfruen i landet i nord.

Diktet har hatt stor innflytelse på finsk kunst og samfunnsliv. Senere forskning på diktet har blant annet vært opptatt av forholdet mellom den innsamlede folkediktningen og Lönnrots redigeringer, og i hvilken grad Lönnrot trodde han rekonstruerte et helhetlig, autentisk epos.

Lönnrot utga to versjoner av Kalevala. Den første, som var på 12.078 verslinjer, utkom 1835–36; den endelige versjonen med 22.795 verslinjer, fordelt på 50 sanger, utkom i 1849.

Albert Lange Fliflet (1908-2001) utga i 1967 en komplett oversettelse til nynorsk, med markerte innslag av telemarksdialekt.

Diktet er dels et helteepos, dels et epos om verdens skapelse og den finske kulturens opphav, og dels en skildring av skikker og levemåte i gamle tider. Innenfor de etnografiske delene er det særlig skildringer av bryllup og bjørnejakt og gjengivelse av trolldomsformularer.

Som nasjonalepos betraktet inneholder Kalevala alle de åtte motivtypene som Anthony D. Smith (1986) lister opp som relevante for en «nasjonal myte»: opphav i tid, opphav i rom, forfedre, vandringer, frigjøring, gullalder, nedgangstid og gjenfødelsestid.

Flere steder skildres forholdet mellom hjemlandet Kalevala og Pohjola – det kalde landet i nord som representerer «det andre».

Diktet inneholder flere opphavsmyter; først verdens skapelse, men også fortellinger om hvordan ilden, ølet, jernet, kantelen og sykdommer kommer til menneskene. Her er også myter om hvordan sola og månen utfris fra fangenskap i Pohjolas fjell.

Hovedpersonen i eposet er først og fremst Väinämöinen – beskrevet av Fliflet som «skald, trollmann og songar av mytisk opphav».

Andre personer er:

  • mestersmeden Ilmarinen – «arbeidsam, fåmælt, truskyldig»
  • Lemminkäinen – den «uvyrdne, lett-tende og framfuse eventyraren»
  • den tragiske Kullervo 
  • den «sjølvgode, sjarmlause» Joukahainen som utfordrer Väinämöinen til kappkveding
  • Joukahainens søster Aino som tar sitt eget liv for å unngå ekteskap med Väinämöinen
  • Louhi, husfruen i Pohjola – arbeidsom, gjestmild og en seig motstander
  • Jomfruen av Pohjala – Louhis datter, Ilmarinens hustru og Kullervos fiende
  • Kyllikki – som blir bortført med vold av Lemminkäinen – og «sidan fester seg inderlegt ved han»
  • Lemminkäinens mor, som elsker sønnen «utan ende og med bergingskraft».
  • Sang 1-2: Prologen, verden skapes og Väinämöinen fødes.
  • Sang 3-10: Väinämöinen søker en hustru; Aino dør; Ilmarinen smir den magiske kverna Sampo som brudepris, men blir likevel avvist som frier i Pohjola
  • Sang 11-15: Lemminkäinen på frierferd i Pohjola; han blir avvist, dør og vekkes til live
  • Sang 16-19: Väinämöinen og Ilmarinen er begge på frierferd i Pohjola.
  • Sang 20-25: Bryllupsfeiring i Pohjola
  • Sang 26-30: Lemminkäinen blir jaget fra bryllupet, flykter til Saari («øya») hvor han lever glade dager blant jomfruene
  • Sang 31-36: Kullervos historie
  • Sang 37-38: Ilmarinen sørger over sin døde hustru, smir en ny kvinne av gull. Reiser på frierferd til sin svigerinne i Pohjola
  • Sang 39-44: Väinämöinen og hans venner stjeler kverna Sampo fra Pohjola. Den første kantele lages av kjevebeinet fra ei gjedde. Velstand i Kalevala.
  • Sang 45-49: Louhi sender ulykker over Kaleva, og troller sola og månen inn i fjellet. Väinämöinen og Ilmarinen gjenoppretter alt godt.
  • Sang 50: Jomfruen Marjatta blir gravid av et tyttebær. Jomfrusønnen fødes og blir konge over Karelen. Väinämöinen forstår at hans tid er ute, og forlater Kalevala

Kalevala er skrevet i firetakters trokéform, såkalt runometer, med åtte stavelser på hver linje og forholdsvis fast veksling mellom tunge og lette stavelser. Språket er preget av dialekten i Karelen. Enderim brukes ikke, men alliterasjoner («bokstavrim») er svært hyppige. Eksempel på alliterasjoner fra femte sang (Ainos død), med Fliflets gjendiktning:

Jo oli sanoma saatu,

viety viesti tuonnemmaksi 

neien nuoren nukkumasta, 

kaunihin katoamasta.

Vaka vanha Väinämöinen, 

tuo tuosta pahoin pahastui

 

Sagt var ordet, bodi bori, lange leidir gjekk den tidend

At den fagre møy var fari, jomfruva or verdi gjengi

Vise gamle Väinämöinen tok seg det so tungt til hjarta

Et annet gjennomgående stiltrekk er bruken av parallellismer, at samme mening gjentas med andre ord. Eksempel på parallellismer fra femte sang:

Sorgfull vandre Väinämöinen, tung om hjarta steig han stigen

ned til strondi, ut til havet, mælte soleis, tala sosso:

I det store bildet er også gjentagelsene et stiltrekk; lignende hendelser forekommer flere steder i eposet.

Lauri Honko (1990) har pekt på at Kalevala kan sees på tre ulike måter; både som folkediktning, som et diktverk av Lönnrot, og som et nasjonalepos.

Lönnrots interesse for folkediktningen kom tidlig. Under filologistudiene i Åbo 1822-27 skrev han en avhandling De Väinämöine, priscorum Fennorum numine. («Om Väinämöinen, finnenes gamle guddom»). Da han i 1828 begynte medisinstudiene i Helsingfors, fikk han anledning til å fordype seg i folkemedisin, og la ut på den første av i alt 11 samlerferder, for det meste i Karelen.

Han bygget på samlerarbeidet til Porthan, og på en tendens i tiden til å lete etter et uttrykk for den finske folkesjelen. I 1817 hadde Gottlund etterlyst en samling av folkediktning redigert sammen til et epos som kunne måle seg med Homer, Ossian og Nibelungenlied.

I årene 1829-31 utga han fire små samlinger med 90 gamle og 20 nye dikt, under tittelen Kantele. I 1933 utga han Runokokous Väinämöisestä («Sanger om Väinämöinen»), senere omtalt som «proto-Kalevala». Den første utgaven av Kalevala utkom i 1835, og omfattet 12.078 linjer fordelt på 32 sanger. Bidrag fra blant annet Daniel Europaeus folkeminnesamling fra Ingermanland og Ladoga-Karelen gjorde at den endelige utgaven av Kalevala i 1849 ble utvidet til 22.795 linjer, fordelt på 50 sanger. Særlig er det skildringene fra bryllupet og Kullervos historie som utvides. I ettertid er det 1849-utgaven som regnes som den definitive utgaven.

Av alle sangerne Lönnrot møtte og skrev ned sanger hos, gjorde han notater om 48 av dem, hvorav 13 nevnt ved navn. Senere er i alt 70 av sangerne identifisert. Enkelte av dem har gitt helt distinkte bidrag; Arhippa Perttunen fra Latvajärvi hadde et stort repertoar – over 4000 linjer, og en klar episk framstilling av sangene, mens Juhana Kainulainen fra Kesälahti hadde et særlig stort repertoar av trollformler og besvergelser.

Väinö Kaukonen (1979) har studert forholdet mellom Lönnrots notater fra sangerne, og den endelige 1849-versjonen. I alt hadde Lönnrot et materiale på 40.000 linjer nedskrevet folkediktning. Kaukonen finner at

  • 33% av linjene i Kalevala er identiske med notatene
  • 50% av linjene er basert på notatene – men Lönnrot har endret ord eller rytme
  • 14% inneholder formuleringer fra den tradisjonelle folkediktningen mens setningene er nye
  • 3% av teksten er helt ut Lönnrots egen.

Et påtagelig trekk er at Lönnrot vasket alle spor av kristen påvirkning – helgennavn og referanser til ortodoks trospraksis – ut av tekstene han gjorde bruk av. Han ønsket å skape et bilde av en mytisk-religiøs finsk kultur før kristendommens inntreden.

Det er komponisten Jean Sibelius og maleren Akseli Gallen-Kallela som tydeligst framstår som inspirert av Kalevala, men mange kunstnere har tatt opp arven fra nasjonaleposet.

Det er beregnet at 2500 kunstverk av 400 ulike bildekunstnere er inspirert av eposet. Maleren Robert Ekman og bildehoggerne Carl Sjöstrand og Emil Wikström virket alle på 1800-tallet. I fortsettelsen av interessen for selve eposet vokste det også fram en interesse for de tradisjonelle runesangerne; bildehoggeren Alpo Sailo laget byster av sangerne, mens Albert Edelfelt og Eero Järnefelt malte.

En av de første forfatterne som lot seg inspirere var Aleksis Kivi, som skrev videre om Kullervo i skuespillet fra 1860. Eino Leino og Paavo Haavikko skrev dikt i dialog med Kalevala.

Om lag 500 musikkverk er inspirert av Kalevala (pr 2010), med et topp i de seneste årene. Det første verket var Robert KajanusAino (1885); etter ham fulgte Sibelius med Kullervosymfonien i 1892.

Forordet til den første utgaven ble fullført og datert 28. februar 1835 – en dato som markeres som «Kalevaladagen» i Finland. Dagen har vært markert siden 1920-tallet, og vært offisiell flaggdag siden 1978 – som «den finländska kulturens dag.»

Den første oversettelsen var til svensk i 1841. Verket er nå oversatt til om lag 60 språk, for noens vedkommende bare i utdrag, og sjelden med metrikken ivaretatt.  Den første komplette svenske oversettelsen ved Lars og Mats Huldén utkom i 1999, i en moderne språkføring.

Albert Lange Fliflets oversettelse til nynorsk fra 1967 er en imponerende prestasjon, men dialekten kan skygge for meningen. To prosagjenfortellinger for barn finnes på norsk (Holmberg og Wärnhjelm); på engelsk finnes en tegneserieutgave ved Kristian Huitula og på svensk, finsk og engelsk en barnebok (Hundernas Kalevala) av Mauri Kunnas.

  • Kalevala, finlit.fi - Den finske litteraturselskapet (sv/en/fi)
  • På Kalevalas sveder; fng.fi - Finlands nationalgalleri (sv/en/fi)
  • Kalevalan kulttuurhistoria – Kalevalaselskapet (fi)
  • Väinö Kaukonen. Lönnrot ja Kalevala. Helsingfors, 1979 (fi)
  • Irma-Riitta Järvinen. Kalevala guide. Helsingfors, 2010. ISBN 978-952-222-193-3 (en)
  • Reidar Bakke. «Kalevala og runosang». Studia musicologica norvegica 2003
  • Kalevala. Albert Lange Fliflets gjendiktning. (ebok fra bokhylla.no)
  • Mikael Holmberg. Kampen om Sampo – historier fra Kalevala. Omnipax forlag, 2006. ISBN 82-530-2857-1
  • Eli Margareta Wärnhjelm. Kalevala - fortalt for barn. Antropos forlag, 1999. ISBN 82-7940-007-9 (no) (ebok fra bokhylla.no)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.