Idrett i Norge

Norges folkehelt Knut «Kupper’n» Johannesen på 10 000 m under OL i Squaw Valley 1960, der han satte sin berømte verdensrekord med 15.46,6.

Norge (Idrett) (Kuppern, OL-60) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Gunn-Rita Dahle dominerte kvinneklassen i terrengsykling i årene rett etter 2000, her vinner hun verdensmesterskapet i 2004. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Norge (Idrett) (Dahle, 2004) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Vår moderne skikonge Bjørn Dæhlie i jaktstarten under OL på Lillehammer 1994. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Norge (Idrett) (Dæhlie, OL-94) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Folk i Norge har gått på ski siden steinalderen. Fra midten av 1800-tallet begynte utviklingen av skiløping som konkurranseidrett. Siden har skisport vært den idrett nordmenn har hevdet seg best i internasjonalt. Tegning av Christian Krohg fra det tredje Husebyrennet, 5. februar 1883.

av . Begrenset gjenbruk

Historie

Den første sentrale norske idrettsorganisasjonen, Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, ble stiftet i 1861. Den bygde på nydannede skytterlag med militær bakgrunn og hadde en klart nytteorientert idrettsideologi med styrking av Norges forsvarsevne som hovedmål. Man la derfor stor vekt på allsidighet, og aktiviteter som skiløping og gymnastikk ble tatt opp for å styrke utøvernes fysikk. Skikonkurranser ble arrangert i Forsvaret allerede i 1760-årene, mens det første sivile skirennet regnes å ha funnet sted i Tromsø i 1843. Norges og verdens eldste skiklubb, Trysil Skytte- og Skiløberforening, ble stiftet i 1861, og fra 1860-årene ble det arrangert premieskirenn mange steder i landet, blant annet i Trysil, Telemark, Trøndelag og Oslo.

Turnbevegelsen var det andre tyngdepunktet i norsk idrett. Turn ble innført fra Tyskland i 1850-årene, og Christiania Turnforening ble stiftet i 1855 som den første i Norge. Også turnbevegelsen hadde allsidighet som mål, og de første skøyteklubber ble dannet i 1860-årene med utspring herfra. Det samme gjaldt friidrett noe senere. Det norske Turn- og Gymnastikkforbund ble stiftet i 1890.

I 1890-årene fikk det engelske sportsbegrepet innpass i Norge med et nytt idrettssyn hvor det å drive idrett var et mål i seg selv. Man la vekt på spesialisering og målbare prestasjoner, og nye idretter som fotball, tennis og sykling ble populære. I forbindelse med gjenopptagelsen av de olympiske leker i 1896, kom også amatørbegrepet. Idrett skulle drives som ren fritidsbeskjeftigelse uten økonomisk fordel. Tidligere var det vanlig akseptert at idrettsutøvere mottok pengepremier for sine prestasjoner.

Centralforeningen skiftet i 1893 navn til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, da skytterlagene gikk ut og dannet Det frivillige Skyttervesen sammen med folkevæpningssamlagene. Etter fortsatt strid mellom særidretter og Centralforeningen om idrettens målsetting, ble Norges Riksforbund for Idræt stiftet i 1910. Det var da ni særforbund, blant annet for ski, skøyter, friidrett og fotball. Disse fikk status på linje med Centralforeningen, som skulle arbeide for allmenn idrett. Centralforeningen gikk ut av Riksforbundet i 1917 og holdt snart opp med idrettslig virksomhet. Riksforbundet ble i 1919 omorganisert til Norges Landsforbund for Idrett.

Som en følge av tilspissede politiske og sosiale forhold i mellomkrigstiden, ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet i 1924 som en konkurrent til Landsforbundet. AIF tok klare nyttehensyn i sitt idrettssyn, idrettsarbeidet skulle medvirke til å spre politiske ideer og skape samhold. Forbundet var også kritisk til strenge amatørregler, som de mente favoriserte samfunnsgrupper med økonomisk handlefrihet fremfor arbeiderklassen. Ett av kravene var derfor adgang til utbetaling av tapt arbeidsfortjeneste innenfor amatørreglementet. I Landsforbundet fikk særforbundene og tilhengere av spesialisering stadig større innflytelse, men det var likevel en viss motstand til stede, for eksempel i skiidretten. Innføringen av de olympiske vinterleker i 1924 hadde liten støtte i Norge.

Utover i 1930-årene ble det politiske aspektet ved idrett nedtonet innen AIF, og ideer om fremme av folkehelsen og satsing på masseidrett ble mer fremhevet. AIF var pionerer både innen kvinneidrett og bedriftsidrett. Også i Landsforbundet økte interessen for masseidrett, og i 1929 ble idrettsforvaltningen overført fra Forsvarsdepartementet til Sosialdepartementet. Etter et vedtak av Stortinget i 1936 (idrettsforliket) måtte AIF og Landsforbundet anerkjenne hverandre, og det ble arrangert såkalte forliksstevner med deltakere fra begge forbund. I 1940 ble man enige om sammenslutning, og under den tyske okkupasjonen gikk begge forbund til idrettsstreik, se idrettsfronten.

Etter krigen ble Norges Idrettsforbund (NIF) offisielt stiftet i 1946. Rolf Hofmo, en av stifterne av AIF, ble samtidig sjef for det nyopprettede Statens idrettskontor, fra 1949 Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) innen Kirke- og undervisningsdepartementet. Hofmo hevdet AIFs idealer om masseidrett og fremme av folkehelsen, mens særforbundene og NIFs formann fra 1948–1961 Arthur Ruud stod for en mer prestasjonsrettet og spesialisert konkurranseidrett. Etter opprettelsen av Norsk Tipping ble idretten fra 1948 tilført ny kapital fra overskuddet av fotballtippingen, og STUI ble tillagt oppgaven å fordele idrettens andel. Hofmo mente at pengene først og fremst skulle brukes til idrettsanlegg og samfunnshus, mens NIF ville disponere en del av midlene selv. Hofmo ville også gi idrettskretsene mer myndighet på bekostning av særforbundene.

Fra midt i 1960-årene ble motsetningene mellom mosjonsidrett og toppidrett mindre. Gjennom TRIM-kampanjen i 1967 fikk mosjonsideen et solid feste i befolkningen, og aksjonen ble et forbilde for lignende tiltak i andre land. I 1970-årene fikk mosjonsidretten sitt store gjennombrudd med innføring av massearrangement som turrenn på ski og mosjonsløp på bena («joggebølgen»). NIF vokste seg større og fikk bedret økonomi gjennom økt tippeandel og statstilskudd. STUI ble i 1982 underlagt det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet. NIF ble i 1996 sammenslått med Norges olympiske komité til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

Fra 1980-årene er toppidretten blitt stadig mer kommersialisert ved at næringslivet har bidratt med betydelig økonomisk støtte, såkalt sponsing. Grensen mellom amatøridrett og profesjonell idrett på eliteplan er nå i praksis borte. En annen side ved moderne toppidrett er det stadig økende dopingproblemet. Norsk idrett har hatt sine dopingsaker, men Norge var et foregangsland da NIF i 1976 vedtok et nasjonalt kontrollprogram mot bruk av anabole steroider.

Norske utøvere har hevdet seg best internasjonalt i vinteridretter. Norges nasjonalsport er skiidrett, hvor man har vært det toneangivende landet for utvikling og spredning av idretten, særlig i hopp og langrenn. Også hurtigløp på skøyter er en aktivitet med lange norske tradisjoner. I sommeridretter var det tidligere seiling og skyting vi hevdet oss best i, men fra 1990-årene har vi også gjort oss gjeldende i store internasjonale idretter som friidrett, fotball og sykkelsport. De fire største idrettene i Norge etter medlemstall er fotball, ski, golf og håndball. De internasjonalt best kjente idrettsarrangementene er Holmenkollrennene på ski og friidrettsstevnene på Bislett. Oslo arrangerte olympiske vinterleker i 1952 og Lillehammer i 1994.

Kvinner og idrett

Kvinner fikk et visst innpass i turn og gymnastikk, skiidrett og kunstløp på skøyter i 1880-årene, men ble stort sett holdt utenfor konkurranser til etter århundreskiftet. Da fikk de også delta på lik linje med menn i tennis og svømming. Frem til 1925 skjedde det lite. Da åpnet AIF opp mange nye idretter for kvinner, blant annet friidrett, sykling, skyting og langrenn, og de opprettet et kvinneutvalg i 1935. Landsforbundet fulgte etter og organiserte alpin skiidrett og håndball for kvinner.

I 1946 var tolv idretter på NIFs program åpne for kvinner: turn, ski, skøyter, svømming, tennis, friidrett, kappgang, håndball, fekting, orientering, badminton og volleyball. Men fremdeles mente mange idrettsledere og leger at kvinneidrett burde være vesensforskjellig fra mannsidrett, både av estetiske og medisinske grunner. Valg av idretter og øvelser skulle bestemmes av i hvilken grad de støttet opp under den tradisjonelle kvinnerollen, og styrke- og utholdenhetsidretter ble derfor motarbeidet. I det hele skulle konkurransemomentet nedtones. Mosjonsaktiviteter var bedre, noe som kom til uttrykk gjennom at kvinnene fikk sitt eget idrettsmerke i 1934, samt organisering av husmorgymnastikken etter krigen.

Gjennombruddet for kvinnene i de aller fleste mannsidretter kom i 1970-årene, blant annet i langrenn, sykling, skiskyting og fotball, noe senere i kraftidretter som bryting og vektløfting, fra 1990-årene også boksing. I dag er det få idretter og øvelser kvinner ikke har adgang til på linje med menn, men skiflyging er eksempel på en øvelse som ikke arrangeres for kvinner. Fra 1980-årene har norsk kvinneidrett tilhørt verdenseliten i blant annet fotball (olympiske mestere 2000) og håndball (verdensmestere første gang i 1999), og de norske kvinnene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen var pionerer i langdistanseløping.

Organisering og forvaltning

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité er den ledende norske idrettsorganisasjonen og ansvarlig både for breddeidrett og toppidrett, derigjennom norsk tilslutning til Den internasjonale olympiske komité (IOC). Organisert idrett utenfor idrettsforbundet omfatter blant annet forsvarsbetont skytesport (Det frivillige Skyttervesen), bilsport (Norges Bilsportforbund), travsport (Det Norske Travselskap) og galoppsport (Norsk Jockeyklub). Militær idrett ledes av Forsvarets institutt ved Norges idrettshøgskole, politiidrett av Norges Politiidrettsforbund. Andre yrkessammenslutninger har også egne idrettsorganisasjoner og mesterskap. Nær tilknytning til idrett har organisasjoner samlet i Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO), blant annet Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen), Norges Folkesportforbund og Norges Jeger- og Fiskerforbund. Uorganisert drives en utstrakt individuell egentrening, trening i helsestudioer og lignende.

Norsk idrett er fra 1991 underlagt Kultur- og kirkedepartementet gjennom en egen idrettsavdeling som er bindeledd mellom myndighetene og det organiserte idrettsarbeidet. Avdelingen har blant annet ansvar for generelle idrettssaker, støtte til og teknisk godkjenning av idrettsanlegg, samt fordeling av idrettens andel av overskuddet fra Norsk Tipping i samarbeid med kommuner og fylkeskommuner. Statens Idrettsråd (1957–1988) var tidligere rådgiver ved fordelingen av tippeoverskuddet.

Utdanning

Norges idrettshøgskole (NIH) utdanner lærere i kroppsøving for skoleverket, utdanner idrettstrenere, driver forskning i idrett og friluftsliv og har en utstrakt kursvirksomhet. Forsvarets institutt ved NIH er Forsvarets kompetansesenter for fysisk fostring. Mange av landets universiteter og statlige høyskoler har bachelor- og masterstudier i idrett, kroppsøving og friluftsliv. Ved mange videregående skoler kan elevene velge idrettsfag som studieforberedende utdanningsprogram, og såkalte idrettsgymnas har lagt forholdene til rette for trening i kombinasjon med videregående opplæring, blant annet de private skolene Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, Lillehammer, Geilo, Kongsvinger, Bodø og Tromsø og Wang Toppidrett i Oslo, Fredrikstad, Hamar, Tønsberg og Stavanger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Olstad, Finn & Stein Tønnesson: Norsk idretts historie, 1986-87, 2 b., isbn 82-03-11339-7

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg