Amatøridrett, idrett drevet av amatører, dvs. utøvere som ikke har økonomisk gevinst eller andre materielle fordeler av sin idrett, i motsetning til profesjonister i den profesjonelle idretten. I praksis har grenseoppgangen mot profesjonismen alltid vært omstridt, og fra 1990-årene er skillet i praksis borte i de fleste idretter. Golf og boksing er to idretter hvor skillet er opprettholdt.

Amatørbegrepet oppstod i Storbritannia sist på 1700-tallet som et skille mellom idrettsutøvere fra ulike sosiale lag. Amatører ble en betegnelse på medlemmer av aristokratiet (gentlemen) som hadde anledning til å drive idrett som en ren fritidsaktivitet for sin egen fornøyelse. Folk fra lavere samfunnslag, som ofte konkurrerte om penger av nødvendighet, var profesjonister, selv om amatørene også kunne motta pengepremier. Fra midten av 1800-tallet ble det fokusert sterkere på penger, og pengepremier ble forbudt for amatører. Kroppsarbeidere ble likevel ikke akseptert som rene amatører, pga. at deres yrke kunne gi dem fysiske fortrinn fremfor de såkalte gentlemen-amatører. Amatørbegrepet trivdes spesielt godt på engelske internatskoler som et ledd i en ideologi hvor idretten først og fremst skulle være moralsk oppbyggende og karakterdannende. Herfra spredte det seg videre til bl.a. friidretten og den olympiske bevegelsen, og klasseaspektet ved amatørbegrepet holdt seg helt til 1920-årene i deler av britisk idrett.

På 1900-tallet og med økende sosial utjevning oppstod raskt mange vanskeligheter med det britiske amatørbegrepet, og flere kjente utøvere, bl.a. amerikaneren Jim Thorpe, ble diskvalifisert for brudd på bestemmelsene. I mellomkrigstiden fikk man gjennomslag for krav om betaling for utgifter og tapt arbeidsfortjeneste, og Den internasjonale olympiske komité (IOC) fremstod i midten av 1930-årene som ledende i arbeidet for å lempe på de strengeste reglene. Etter den annen verdenskrig var imidlertid presidenten i IOC 1952–72, Avery Brundage, den fremste talsmannen for strenge amatørregler. 1976 overlot IOC amatørdefineringen til de enkelte særforbund, som likevel var sterkt påvirket av IOC pga. de olympiske lekenes prestisje. Fra 1980, da Juan Antonio Samaranch overtok presidentvervet, gjennomgikk IOC en sterk kommersialisering, og profesjonelle idrettsutøvere fikk etter hvert delta i de fleste olympiske idretter.

Til Norge kom amatørbegrepet med den britiske sporten i 1880-årene. Amatørreglene er siden da først og fremst blitt utformet slik at norske utøvere skal kunne delta internasjonalt. Arbeidernes Idrettsforbund arbeidet i 1930-årene for å tillate erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, slik at alle kunne delta på like vilkår i konkurranseidretten. Norges Idrettsforbund hadde et felles amatørreglement frem til 1961, da de overlot dette til de enkelte særforbund. Statsstipendier til toppidrettsutøvere kom 1978, og senere er en stor del av idretten finansiert gjennom sponsoravtaler mellom klubber/organisasjoner og næringslivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.