amatøridrett

Boksing er en av idrettene hvor skillet mellom amatører og profesjonelle er opprettholdt. Fra en verdensdelskonkurranse mellom Europa og Amerika i Berlin 1993. Bildet viser tyrkeren Oktay Urkal (til venstre) mot amerikaneren Orlando Hollis. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Amatøridrett er idrett drevet av amatører, altså utøvere som ikke har økonomisk gevinst eller andre materielle fordeler av sin idrett, i motsetning til profesjonister i den profesjonelle idretten. I praksis har grenseoppgangen mot profesjonismen alltid vært omstridt, og fra 1990-årene har skillet i praksis vært borte i de fleste idretter. Golf og boksing er to idretter hvor skillet er opprettholdt.

Faktaboks

Uttale
amatˈøridrett

Historikk

Amatørbegrepet oppstod i Storbritannia sist på 1700-tallet som et skille mellom idrettsutøvere fra ulike sosiale lag. Amatører ble en betegnelse på medlemmer av aristokratiet (gentlemen) som hadde anledning til å drive idrett som en ren fritidsaktivitet for sin egen fornøyelse. Folk fra lavere samfunnslag, som ofte konkurrerte om penger av nødvendighet, var profesjonister, selv om amatørene også kunne motta pengepremier.

Fra midten av 1800-tallet ble det fokusert sterkere på penger, og pengepremier ble forbudt for amatører. Kroppsarbeidere ble likevel ikke akseptert som rene amatører, på grunn av at deres yrke kunne gi dem fysiske fortrinn fremfor de såkalte gentlemen-amatører. Amatørbegrepet trivdes spesielt godt på engelske internatskoler som et ledd i en ideologi hvor idretten først og fremst skulle være moralsk oppbyggende og karakterdannende. Herfra spredte det seg videre til blant annet friidretten og den olympiske bevegelsen, og klasseaspektet ved amatørbegrepet holdt seg helt til 1920-årene i deler av britisk idrett.

På 1900-tallet og med økende sosial utjevning oppstod raskt mange vanskeligheter med det britiske amatørbegrepet, og flere kjente utøvere, blant annet amerikaneren Jim Thorpe, ble diskvalifisert for brudd på bestemmelsene. I mellomkrigstiden fikk man gjennomslag for krav om betaling for utgifter og tapt arbeidsfortjeneste, og Den internasjonale olympiske komité (IOC) fremstod i midten av 1930-årene som ledende i arbeidet for å lempe på de strengeste reglene.

Etter andre verdenskrig var imidlertid presidenten i IOC i 1952–1972, Avery Brundage, den fremste talsmannen for strenge amatørregler. I 1976 overlot IOC amatørdefineringen til de enkelte særforbundene, som likevel var sterkt påvirket av IOC på grunn av de olympiske lekenes prestisje. Fra 1980, da Juan Antonio Samaranch overtok presidentvervet, gjennomgikk IOC en sterk kommersialisering, og profesjonelle idrettsutøvere fikk etter hvert delta i de fleste olympiske idretter.

I Norge

Amatørbegrepet kom til Norge med den britiske sporten i 1880-årene. Amatørreglene er siden da først og fremst blitt utformet slik at norske utøvere skal kunne delta internasjonalt. Arbeidernes Idrettsforbund arbeidet i 1930-årene for å tillate erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, slik at alle kunne delta på like vilkår i konkurranseidretten. Norges idrettsforbund hadde et felles amatørreglement frem til 1961, da de overlot dette til de enkelte særforbundene. Statsstipendier til toppidrettsutøvere kom i 1978, og senere er en stor del av idretten finansiert gjennom sponsoravtaler mellom klubber/organisasjoner og næringslivet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg