Sykkelsport. Gunn-Rita Dahle Flesjå under terrengrittet i de olympiske leker i Athen i august 2004, hvor hun vant og befestet sin posisjon som verdens overlegent beste kvinnelige terrengsyklist. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Sykkelsport. Thor Hushovd på Champs-Élysées under den siste etappen av Franrike rundt i 2006, som han vant. Australieren Stuart O’Grady til venstre. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Sykkelsport. Bildet viser poengrittet for menn på velodromen under de olympiske leker i Athen 2004. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Sykkelsport er konkurransesykling med spesialsykler på vei, bane eller i terreng. Andre former er ballspillene sykkelball og sykkelpolo, samt kunstsykling, som tilsvarer kunstløp på skøyter.
Sykling er også en utbredt mosjons- og fritidsaktivitet og en viktig transportmetode, spesielt i store byer.
Landeveissykling arrangeres på veier eller gater som fellesstartritt eller som temporitt med enkeltstart, det siste individuelt eller lagtempo. Etapperitt går over flere dager med overveiende fellesstartetapper, men også tempoetapper.
Banesykling består av ulike fartsøvelser på spesielle sykkelbaner, velodromer.
Viktige øvelser i banesykling er sprint, forfølgelsesritt, lagforfølgelse, lagsprint (olympisk sprint), poengritt og scratch, som er et fellesstartritt over en lang distanse.
Andre øvelser er seksdagersritt og sprint tandemsykling, samt stayerritt over lange distanser, blant annet med motorpace, hvor man kjører bak en motorsykkel som minsker luftmotstanden betraktelig. I eliminasjonssykling blir sistemann i hver sprint tatt ut av løpet.
Terrengsykling går på grusveier, stier og i ulendt terreng. Det brukes terrengsykkel, hybridsykkel eller BMX.
Konkurransegrener i terrengsykling er rundbaneritt (cross country) med fellesstart og utfor med enkeltstart, mindre vanlig er ferdighetsprøver i lav fart (trial) og parallellslalåm.
Den første sykkelkonkurransen regnes å ha funnet sted i Frankrike (Paris) i 1868. Et internasjonalt sykkelforbund ble stiftet i 1892, før det nåværende Union Cycliste Internationale (UCI) kom i 1900. Dette var 1965–94 delt i underorganisasjoner for amatørsykling og profesjonell sykling. Til 1914 var banesykling mest populært, senere overtok landeveissyklingen mer. Sykkelcross oppstod i Frankrike i 1930-årene, mens de første MTB-sykler ble lansert i USA i 1970-årene.
Doping har lenge vært et omfattende problem i sykkelsporten, spesielt gjelder det for landeveissykling. Dette ble tydelig da systematisk og organisert doping i flere profesjonelle sykkellag ble avslørt på 90-tallet, blant annet i det franske Festina-laget.
De mest vanlige dopingmidlene blant syklister i nyere tid har vært bloddoping, EPO og anabole steroider. Behovet for å få bukt med dopingproblemene i idretten førte til opprettelsen av Verdens antidopingbyrå (WADA) i 1999. Det store fokuset på doping i sykkelsporten i kjølvannet av Festina-skandalen har ført til en rekke dopingavsløringer, og en rekke av de mest profilerte rytterne fra 90- og 00-tallet har testet positivt eller innrømmet dopingbruk.
En forutsetning for at den omfattende og organiserte dopingen i sykkelsporten kunne finne sted, var et implisitt taushetsløfte, den såkalte omertàen, som eksisterte blant ledende ryttere på 90-tallet.
Det som er blitt beskrevet som den største dopingskandalen i idrettshistorien kom i 2012 da Lance Armstrong, syv ganger vinner av Frankrike Rundt, innrømmet å ha benyttet seg av ulovlige, prestasjonsfremmende midler under store deler av sin karriere.
Sykling har vært olympisk idrett fra 1896 (kvinner 1984). I 1996 ble OL-konkurransene åpnet også for profesjonelle syklister. OL-øvelser 2008 er på landevei fellesstartritt og temporitt begge kjønn, på bane sprint begge kjønn, lagsprint menn, forfølgelsesritt begge kjønn, lagforfølgelse menn, poengritt begge kjønn, keirin menn og madison menn, og i terrengsykling (MTB) rundbaneritt begge kjønn, samt BMX-sykling begge kjønn.
Det arrangeres årlige verdensmesterskap på landevei og bane, for amatører offisielt fra 1893 (bane) og 1921 (landevei), for profesjonelle fra 1895 (bane) og 1927 (landevei), og for kvinner fra 1958 (bane og landevei). Amatører og profesjonelle konkurrerer nå sammen både på bane og landevei, men det er fremdeles et separat VM i fellesstartritt for amatørryttere 23 år og yngre (U23).
Det er arrangert to sykkel-VM i Norge. VM i 1993 ble holdt i Oslo (landevei) og Hamar (bane). En midlertidig velodrom ble satt opp i Hamar Olympiahall (Vikingskipet) under mesterskapet. VM i landeveissykling 2017 ble arrangert i Bergen.
I terrengsykling er det VM, EM og verdenscup fra 1991, og rundbaneritt ble OL-gren i 1996. VM i sykkelcross er holdt fra 1950, og BMX-sykling ble OL-gren i 2008.
På landevei arrangeres årlig også flere klassiske endagers fellesstartritt for profesjonelle, blant annet Milano–Sanremo (fra 1907) og Il Lombardia (fra 1905) i Italia, Flandern rundt (fra 1913) og Liège-Bastogne-Liège (fra 1892) i Belgia og Paris–Roubaix (fra 1896) i Frankrike. De største begivenhetene er de tre store etapperittene Frankrike rundt, Italia rundt og Spania rundt, særlig Frankrike rundt. De klassiske endagersrittene inngikk fra 1989 i en årlig verdenscup, som i 2005 ble erstattet av ProTour, som også omfatter de tre store etapperittene. I 2011 ble ProTour omdøpt til WorldTour.
De første sykler (velosipeder) kom til Norge i 1870-årene. Kristiania Velocipedklub ble dannet i 1882, og konkurranser ble arrangert på Slependen travbane. Den første sykkelbanen ble åpnet på Majorstua i Oslo 1885, men nedlagt etter kort tid. Baner med dekke av tre og dosserte svinger kom så på Skøyen i Oslo (Bygdøybanen, 1887–1903) og Kalvskinnet i Trondheim. Den gang var norske banesyklister blant de beste i Skandinavia, bl.a. Wilhelm Henie, Hans Erichsen og Aksel Gresvig. Senere vokste interessen for landeveisritt, og banesyklistene var henvist til grusbaner på bl.a. Bislett og Trondheim Stadion. Et unntak var den moderne velodromen på Dælenengen i Oslo (1929–46). Norges Cykleforbund (NCF) ble stiftet i 1910, og NM på landevei er arrangert fra 1912 (kvinner 1974), på bane fra 1922. Terrengsykling fikk sitt gjennombrudd i Norge midt i 1980-årene og ble organisert i NCF i 1991 med NM fra 1992. NCF har ca. 17 500 medlemmer (per 2004).
I banesykling vant Wilhelm Henie VM på 100 km i 1894. Knut Knudsen ble olympisk mester i 1972 og verdensmester i 1973 i forfølgelsesritt, vant som profesjonell dessuten to VM-sølv og én VM-bronse. På landevei ble Monica Valen verdensmester for kvinner i 1994, og Dag Otto Lauritzen tok OL-bronse i 1984. I lagtempo VM-bronse for det norske laget i 1979 og 1983. Lauritzen vant i 1987 en fjelletappe i Frankrike rundt, og Dag Erik Pedersen og Knut Knudsen har begge etappeseirer i Italia rundt.
Etter århundreskiftet har Thor Hushovd, Kurt Asle Arvesen, Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen vært de fremste norske syklistene. Hushovd ble U23-verdensmester i temporitt i 1998, og som profesjonell vant han i 2005 og 2009 den grønne poengtrøyen i Frankrike rundt, hvor han også har flere etappeseirer og har båret den gule ledertrøyen. Kurt Asle Arvesen ble U23-verdensmester i fellesstart i 1997 og har blant annet vunnet en etappe i Italia rundt. Alexander Kristoff er likevel den mestvinnende, med seire i klassikerne Milano–Sanremo og Flandern rundt som høydepunkter. Tobias Foss og Søren Wærenskjold (U23) tok VM-gull på tempo i 2022.
Unni Larsen, Morten Sæther, Geir Digerud og Jostein Wilmann har også gjort seg internasjonalt bemerket i nyere tid. Norges og en av verdens fremste terrengsyklister er Gunn-Rita Dahle Flesjå med blant annet OL-gull i 2004 og mange VM-gull på rundbane. Rune Høydahl tok VM-sølv i 1996.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.