sykkelsport

Sykkelsport, konkurransesykling med spesialsykler på vei, bane eller i terreng. Andre former er ballspillene sykkelball og sykkelpolo, samt kunstsykling, som tilsvarer kunstløp på skøyter. Sykling er også en utbredt mosjons- og fritidsaktivitet og en viktig transportmetode, spesielt i store byer.

Landeveissykling

Landeveissykling går på veier og gater som fellesstartritt eller som temporitt med enkeltstart. En landeveissykkel (racersykkel) veier 7–10 kg og har bukkehornstyre, kjedegir med mange utvekslinger og felgbremser på smale og forholdsvis store hjul. For å minske luftmotstanden benyttes i temporitt (og banesykling) ofte lukkede platehjul i stedet for eikehjul bak, samt en forlengelse av styret fremover med hvileputer for underarmene (tempobøyle). Syklistene bruker hjelm, trøye, sykkelbukser til midt på låret, hansker og stive sykkelsko som festes til pedalen med en klikklås under skoen.

Fellesstartritt

I fellesstartritt starter inntil 200 deltakere samtidig. Løypa kan ha start og innkomst på forskjellig sted, eller det sykles flere runder i ei rundløype, f.eks. i gateritt. Distansene varierer, i mesterskap opp til 200 km for amatører (kvinner 140 km) og 280 km for profesjonelle. Det gjelder å komme først til mål, tiden spiller ingen rolle, og det er viktig å spare krefter ved å ligge bak andre deltakere lengst mulig, samtidig som man må passe på at ryttere som prøver å kjøre fra hovedfeltet (gjør utbrudd) ikke får for stort forsprang. Selv om det kåres individuelle vinnere er fellesstartsykling i stor grad en lagidrett, hvor taktikk og samarbeid mellom ryttere på samme klubb- eller nasjonslag er avgjørende for utfallet.

Temporitt

I temporitt starter deltakerne enkeltvis med faste tidsintervall, det gjelder å sykle løypa raskest mulig. Lagtempo er temporitt for fire- eller tremannslag hvor syklistene holder sammen og skifter på å dra laget. NM-distanser i temporitt er 50 km for menn og 30 km for kvinner, i lagtempo henholdsvis 70 og 30 km.

Etapperitt

Etapperitt går over flere dager med sammenlagt tid for alle etapper som avgjørende. Dagsetappene er vanligvis fellesstartritt, noen på fjellveier med store høydeforskjeller (klatreetapper), men også tempo- og lagtempoetapper. De største etapperittene er Frankrike rundt, Italia rundt og Spania rundt, hvor profesjonelle sykkelstjerner som Fausto Coppi, Jacques Anquetil, Eddy Merckx, Bernard Hinault, Miguel Indurain og den nå dopingdømte Lance Armstrong er skapt.

Turritt

I turritt er deltakerne inndelt i femårige aldersklasser tilsvarende turrenn på ski. De lengste norske turrittene er Styrkeprøven fra 1967 (540 km Trondheim–Oslo) og Jotunheimen Rundt fra 1991 (430 km Lærdal–Sogndal via Valdresflya og Sognefjellet). Birkebeinerrittet fra 1993 (89 km Rena–Lillehammer) er et av verdens største turritt med terrengsykler.

Banesykling

I banesykling benyttes spesielle sykkelbaner (velodromer) med to langsider og to mer eller mindre kraftig dosserte svinger, vanligvis innendørs. I internasjonale mesterskap er indre baneomkrets som regel 200, 250 eller 333 m med nesten 50° helning øverst i svingene. Hastigheten kan bli over 80 km/h. Kjørebanen er av tre (inne) eller betong/asfalt (ute), tidligere også grusbaner. Banesykler er lettere enn landeveissykler (ned til 6 kg), har fast nav uten frihjul og gir og mangler bremser.

Øvelser

Den eldste baneøvelsen er sprint, et parløp etter utslagsmetoden. Distansen er vanligvis 1000 m, i innbyrdes oppgjør går den som først vinner to løp videre. Underveis er det mye taktisk kjøring, og syklistene kan stoppe helt opp og sitte balanserende på sykkelen for å tvinge motstanderen til å kjøre forbi. Det kjøres vanligvis for fullt kun de siste 200 m, hvor tiden tas. VM-øvelse fra 1895 (kvinner 1958). I 1000 m temporitt (kvinner 500 m) med enkeltstart gjelder det å kjøre raskest mulig. VM-øvelse fra 1966 (kvinner 1995).

Forfølgelsesritt er også et parløp etter utslagsmetoden. Distansene er 4000 m for menn (profesjonelle tidl. 5000 m) og 3000 m for kvinner. Konkurrentene starter rett overfor hverandre på hver sin side av banen. Det gjelder å minske avstanden til syklisten foran, og rittet avgjøres før mål hvis en syklist blir innkjørt av sin motstander. VM-øvelse fra 1946 (kvinner 1958). I lagforfølgelse starter to firemannslag. VM-øvelse menn fra 1962.

Lagsprint (olympisk sprint) for tremannslag er et temporitt over tre runder hvor to lag konkurrerer mot hverandre og starter på hver sin side av banen som i forfølgelsesritt. De to første rytterne på hvert lag trekker hver sin runde og gir seg deretter, mens tredjemann fullfører hele løpet. VM-øvelse menn fra 1995.

Poengritt er 40 km langt (kvinner 24/25 km) med fellesstart av over 20 syklister. Underveis får man poeng for innlagte spurter i visse runder. VM-øvelse fra 1980 (kvinner 1988). Madison et slags poengritt for tomannslag (menn) over ca. 50 km, hvor rytterne veksler om å sykle. VM-øvelse fra 1995. Keirin er en form for sprint over 2 km hvor rundt åtte ryttere starter samtidig. Farten trekkes gradvis opp av en ledende motorsykkel før rytterne slippes løs i en spurt. Keirin er en meget populær profesjonell japansk konkurranseform, som arrangeres som veddeløp. VM-øvelse fra 1980 (kvinner 2002).

Scratch er fellesstartritt over en lang distanse (menn 15 km, kvinner 10 km), hvor det gjelde å komme først til mål. VM-øvelse fra 2002 (begge kjønn). Andre øvelser er seksdagersritt og sprint tandemsykling, samt stayerritt over lange distanser, bl.a. med motorpace, hvor man kjører bak en motorsykkel som minsker luftmotstanden betraktelig. I eliminasjonssykling blir sistemann i hver sprint tatt ut av løpet. I banesykling er også individuelle rekordforsøk på forskjellige distanser vanlig, særlig kjent er distanserekorden etter 1 times kjøring.

Terrengsykling

Terrengsykling er en relativt ny konkurranseform som går på grusveier, stier og i ulendt terreng. En terrengsykkel (mountainbike el. MTB-sykkel) har brede og grove dekk, en solid ramme med rett styre og støtdemping på forgaffel og/eller bakgaffel, men veier likevel bare litt mer enn en racersykkel. Den har mange gir med stor utveksling. Slike sykler er også populære brukssykler og produseres i mange kvaliteter og prisklasser. Konkurransegrener er rundbaneritt (cross country) med fellesstart og utfor med enkeltstart, mindre vanlig er ferdighetsprøver i lav fart (trial) og parallellslalåm.

Sykkelcross er en eldre form for terrengsykling, hvor man benytter modifiserte landeveissykler. Arrangeres som fellesstartritt, vanligvis i rundløyper. Løypa er forsynt med ulike hindringer, har delvis et ujevnt og sølete underlag, samt bratte bakker hvor deltakerne må løpe opp med sykkelen på skulderen. Total løypelengde 15–25 km.

I BMX-sykling (forkortelse for eng. bike motocross) brukes små, kraftige sykler med bare ett gir i ei 300–400 m lang rundløype med innlagte hopp og mange svinger, underlaget er grus og løs jord. Man kjører flere heat med fellesstart tilsvarende motocross på motorsykkel. Spesielt populært blant barn og ungdom.

Historikk

Den første sykkelkonkurransen regnes å ha funnet sted i Frankrike (Paris) i 1868. Et internasjonalt sykkelforbund ble stiftet i 1892, før det nåværende Union Cycliste Internationale (UCI) kom i 1900. Dette var 1965–94 delt i underorganisasjoner for amatørsykling og profesjonell sykling. Til 1914 var banesykling mest populært, senere overtok landeveissyklingen mer. Sykkelcross oppstod i Frankrike i 1930-årene, mens de første MTB-sykler ble lansert i USA i 1970-årene.

Doping har lenge vært et omfattende problem i sykkelsporten, spesielt gjelder det for landeveissykling. Dette ble tydelig da systematisk og organisert doping i flere profesjonelle sykkellag ble avslørt på 90-tallet, blant annet i det franske Festina-laget.

De mest vanlige dopingmidlene blant syklister i nyere tid har vært bloddoping, EPO og anabole steroider. Behovet for å få bukt med dopingproblemene i idretten førte til opprettelsen av Verdens antidopingbyrå (WADA) i 1999. Det store fokuset på doping i sykkelsporten i kjølvannet av Festina-skandalen har ført til en rekke dopingavsløringer, og en rekke av de mest profilerte rytterne fra 90- og 00-tallet har testet positivt eller innrømmet dopingbruk. 

En forutsetning for at den omfattende og organiserte dopingen i sykkelsporten kunne finne sted, var et implisitt taushetsløfte, den såkalte omertàen, som eksisterte blant ledende ryttere på 90-tallet.

Det som er blitt beskrevet som den største dopingskandalen i idrettshistorien kom i 2012 da Lance Armstrong, syv ganger vinner av Frankrike Rundt, innrømmet å ha benyttet seg av ulovlige, prestasjonsfremmende midler under store deler av sin karriere.

Konkurranser

Sykling er olympisk idrett fra 1896 (kvinner 1984). I 1996 ble OL-konkurransene åpnet også for profesjonelle syklister. OL-øvelser 2008 er på landevei fellesstartritt og temporitt begge kjønn, på bane sprint begge kjønn, lagsprint menn, forfølgelsesritt begge kjønn, lagforfølgelse menn, poengritt begge kjønn, keirin menn og madison menn, og i terrengsykling (MTB) rundbaneritt begge kjønn, samt BMX-sykling begge kjønn.

Det arrangeres årlige VM på landevei og bane, for amatører offisielt fra 1893 (bane) og 1921 (landevei), for profesjonelle fra 1895 (bane) og 1927 (landevei), og for kvinner fra 1958 (bane og landevei). Amatører og profesjonelle konkurrerer nå sammen både på bane og landevei, men det er fremdeles et separat VM i fellesstartritt for amatørryttere 23 år og yngre (U23).

VM i 1993 ble holdt i Oslo (landevei) og Hamar (bane). En midlertidig velodrom ble satt opp i Hamar Olympiahall (Vikingskipet) under mesterskapet. I terrengsykling er det VM, EM og verdenscup fra 1991, og rundbaneritt ble OL-gren i 1996. VM i sykkelcross er holdt fra 1950, og BMX-sykling ble OL-gren i 2008.

På landevei arrangeres årlig også flere klassiske endagers fellesstartritt for profesjonelle, bl.a. Milano-San Remo (fra 1907) og Lombardia rundt (fra 1905) i Italia, Flandern rundt (fra 1913) og Liège-Bastogne-Liège (fra 1892) i Belgia og Paris-Roubaix (fra 1896) i Frankrike. De største begivenhetene er de tre store etapperittene Frankrike rundt, Italia rundt og Spania rundt, særlig Frankrike rundt. De klassiske endagersrittene inngikk fra 1989 i en årlig verdenscup, som i 2005 ble erstattet av ProTour, som også omfatter de tre store etapperittene.

Norge

De første sykler (velosipeder) kom til Norge i 1870-årene. Kristiania Velocipedklub ble dannet i 1882, og konkurranser ble arrangert på Slependen travbane. Den første sykkelbanen ble åpnet på Majorstua i Oslo 1885, men nedlagt etter kort tid. Baner med dekke av tre og dosserte svinger kom så på Skøyen i Oslo (Bygdøybanen, 1887–1903) og Kalvskinnet i Trondheim. Den gang var norske banesyklister blant de beste i Skandinavia, bl.a. Wilhelm Henie, Hans Erichsen og Aksel Gresvig. Senere vokste interessen for landeveisritt, og banesyklistene var henvist til grusbaner på bl.a. Bislett og Trondheim Stadion. Et unntak var den moderne velodromen på Dælenengen i Oslo (1929–46). Norges Cykleforbund (NCF) ble stiftet i 1910, og NM på landevei er arrangert fra 1912 (kvinner 1974), på bane fra 1922. Terrengsykling fikk sitt gjennombrudd i Norge midt i 1980-årene og ble organisert i NCF i 1991 med NM fra 1992. NCF har ca. 17 500 medlemmer (per 2004).

Norske prestasjoner

I banesykling vant Wilhelm Henie VM på 100 km i 1894. Knut Knudsen ble olympisk mester i 1972 og verdensmester i 1973 i forfølgelsesritt, vant som profesjonell dessuten to VM-sølv og én VM-bronse. På landevei ble Monica Valen verdensmester for kvinner i 1994, og Dag Otto Lauritzen tok OL-bronse i 1984. I lagtempo VM-bronse for det norske laget i 1979 og 1983. Lauritzen vant i 1987 en fjelletappe i Frankrike rundt, og Dag Erik Pedersen og Knut Knudsen har begge etappeseirer i Italia rundt.

Etter århundreskiftet har Thor Hushovd, Kurt Asle Arvesen og Edvald Boasson Hagen vært de fremste norske syklistene. Hushovd ble U23-verdensmester i temporitt i 1998, og som profesjonell vant han i 2005 og 2009 den grønne poengtrøyen i Frankrike rundt, hvor han også har flere etappeseirer og har båret den gule ledertrøyen. Kurt Asle Arvesen ble U23-verdensmester i fellesstart i 1997 og har blant annet vunnet en etappe i Italia rundt.

Unni Larsen, Morten Sæther, Geir Digerud og Jostein Wilmann har også gjort seg internasjonalt bemerket i nyere tid. Norges og en av verdens fremste terrengsyklister er Gunn-Rita Dahle Flesjå med blant annet OL-gull i 2004 og mange VM-gull på rundbane. Rune Høydahl tok VM-sølv i 1996.

Videre lesning

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 10 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Sykkelsport

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.