friidrett

Bislett stadion. Som friidrettsarena har Bislett stadion vært en av verdens ledende baner, hvor det er satt over 50 verdensrekorder. Det gamle stadionet, som her er avbildet, ble revet 2004, og et nybygd stadion ble åpnet 2005.

Anon. begrenset

Friidrett, konkurranser i løp, hopp og kast, en grunnleggende og opprinnelig form for idrett. I den greske antikken ble friidrett, boksing og bryting samlet kalt atletikk og var hovedidretter i bl.a. de olympiske leker; utøverne ble kalt atleter. Atletikk brukes nå i mange språk som betegnelse på friidrett, f.eks. i engelsk track-and-field athletics (el. bare athletics) og i dansk atletik. Moderne friidrett ble utformet fra midten av 1800-tallet, særlig ved britiske universiteter. Ved gjenopptagelsen av de olympiske leker 1896 ble friidrett hovedidretten, som den fremdeles er. Friidrett foregår tradisjonelt utendørs, men fra 1960-årene er det også mesterskap innendørs i visse øvelser.

Øvelser

Den mest omfattende og differensierte grenen er løpsøvelsene. Her starter deltakerne samtidig og prøver å komme først i mål. Løpene er gruppert i baneløp, landeveisløp og terrengløp, som først og fremst løpes individuelt, men også som stafettløp. Konkurranser over lengre distanser enn maraton kalles ultramaratonløp, f.eks. 24 timers løp på bane og 100 km løp på vei. I hoppøvelsene skal man hoppe høyest mulig eller lengst mulig, i kastøvelsene kaste lengst mulig med et redskap. Det er også konkurranser i mangekamp med deløvelser i løp, hopp og kast.

Baneløp

En utendørs friidrettsbane er en 400 m lang rundbane med to langsider og to svinger. Banens indre begrensning er en hvit list (kan erstattes av en hvit linje på langsidene), og banelengden måles 30 cm fra utsiden av listen. Banen er delt i 6–8 individuelle baner (skilt av 5 cm brede hvite linjer), som er 122 cm brede inkludert den ytterste hvite linjen. I store internasjonale stevner benyttes hovedsakelig åtte baner. På større baner er det fra 1960-årene ulike kunststoffdekker, og den første norske banen med slikt dekke var Bislett stadion i 1972. Tidligere løp man på grus, i deler av verden også på gress.

Baneløp omfatter flatløp, hekkeløp og hinderløp. Flatløpene er videre inndelt i sprint, mellomdistanseløp og langdistanseløp, samt i stafettløp for firemannslag med overrekkelse av en stafettpinne i vekslingene mellom etappene. OL/NM-øvelser (per 2008) er 100 m, 200 m og 400 m (sprint), 800 m og 1500 m (mellomdistanse), 5000 og 10 000 m (langdistanse) og 4×100 m og 4×400 m (stafett). I hekkeløp passeres ti veltbare hekker underveis. OL/NM-øvelser er 100 m hekk (kvinner), 110 m hekk (menn) og 400 m hekk (begge kjønn). I hinderløp passeres fem tunge hindre per runde. Det ene hinderet er plassert enten utenfor eller innenfor (vanligvis) den ene svingen med en bred vanngrav bak, slik at rundelengden kan variere. OL-øvelse er 3000 m hinder for begge kjønn. Det noteres dessuten verdensrekorder for seniorer på 1000 m, 1 mile (1609 m), 2000 m, 3000 m, 20 000 m, 25 000 m, 30 000 m og én times løp (løpe lengst mulig på en time), samt på 4×200 m, 4×800 m og 4×1500 m stafett (den siste bare for menn, NM-øvelse); norske rekorder også på 200 m hekk og 1000 m stafett (100 + 200 + 300 + 400 m; NM-øvelse). Mer uvanlige distanser er 150 m, 300 m, 600 m, 300 m hekk og 2000 m hinder, jenter og gutter løper dessuten 40 og 60 m flatløp, 40, 60 og 80 m hekk, samt 1500 m hinder. I engelsktalende land konkurreres det ofte på distanser målt i yards: 100 yards (91,4 m), 220 yards (201,2 m), 440 yards (402,3 m), 880 yards (804,7 m), 1 mile (1609,34 m), 2 miles, 3 miles osv.

Man løper i delte baner på alle distanser t.o.m. 400 m, dvs. at man må benytte sin startbane hele løpet. For at distansen til mål skal bli lik for alle, forskyves startstrekene. Delte baner gjelder også t.o.m. første sving på 800 m, t.o.m. tredje sving på 4×200 m og 4×400 m, samt 300 m (to etapper) på 1000 m stafett. I stafett må overleveringen av stafettpinnen foregå i et 20 m langt vekslingsfelt. 100 m og kort hekkeløp løpes uten sving på den ene langsiden. Alle andre distanser løpes uten faste baner, dvs. inne ved listen.

Løpsretningen er alltid mot solen. Starten foregår ved at en starter avfyrer en startpistol etter kommandoene «innta plassene» og (bare i sprintøvelser) «klar». Etter en tyvstart diskvalifiseres neste deltaker som tyvstarter, i mangekamp diskvalifiseres en deltaker etter to tyvstarter. I sprint og hekkeløp må man bruke liggende start med startblokker, ellers benyttes stående start. Sluttiden registreres når overkroppen (minus hode, hals og armer) passerer mållinjen. Ved manuell tidtaking registreres sluttiden med 0,1 s nøyaktighet, ved helautomatisk elektronisk tidtaking med 0,01 s nøyaktighet (t.o.m. 10 000 m), samt at det tas målfoto som avgjør rekkefølgen i jevne løp.

Landeveisløp og terrengløp

Landeveisløp foregår på veier og gater (gateløp) med fast dekke. Mest kjent er maratonløp (42 195 m), som er øvelse i norske og internasjonale banemesterskap med start og målgang inne på banen. Andre standarddistanser er 10 km, 15 km, 20 km, halvmaraton (VM og NM), 25 km (NM til 1986) og 30 km. Det noteres verdensrekorder på alle disse distansene. Landeveisløp arrangeres også som stafettløp, f.eks. Holmenkollstafetten.

Terrengløp foregår på jevn sti, vei eller mark i et småkupert terreng, i Norge over distansene 2–20 km. NM-distanser 2004 var 3 og 10 km for menn og 2 og 6 km for kvinner, samt terrengstafett for begge kjønn. I terrengløp kåres det mestere både individuelt og for lag. Skogsløp (NM for menn 1949–69) og fjelløp er former for terrengløp. Etter at mosjonstrening (jogging) ble populært rundt 1970, har det kommet en ny type løpskonkurranser, de såkalte mosjonsløp. Det er terreng-, gate- eller landeveisløp over relativt lange distanser, spesielt har maraton fått stor oppslutning. I mosjonsløp er det vanligvis bare aldersklasser, og det er lagt relativt liten vekt på premieringen.

Hopp og kast

OL/NM-øvelser (per 2008) er i hopp høydehopp, lengdehopp, tresteghopp og stavhopp, i kast kulestøt, diskoskast, spydkast og sleggekast. Øvelsene er nærmere beskrevet på alfabetisk plass i leksikonet. Stavsprang og sleggekast er offisielle øvelser for kvinner fra henholdsvis 1994 og 1995 med NM første gang i 1996 (OL i 2000). I høyde og stav hopper man med tilløp over en horisontal list som hviler mellom to stativer og lett faller ned ved berøring. Hver deltaker har inntil tre forsøk per høyde, etter et eventuelt riv kan man spare sine resterende forsøk (ett eller to) til senere høyder. Man kan dessuten la være å hoppe på de høyder man måtte ønske. I lengde og tresteg bruker man tilløp og satser fra en planke med hopp ut i en sandgrop. Overtramp på satsplanken gir ugyldig hopp. Det arrangeres også NM i høyde og lengde uten tilløp.

I kule, diskos og slegge kaster man fra en nedsenket ring med fast dekke, som i diskos og slegge er omgitt av et beskyttelsesbur. I spyd kaster man med tilløp, i slegge og diskos roterer man i ringen, mens man i kule roterer halvt eller helt og tar et hink fremover i ringen for å få kraft bak utkastet. Kastene må lande innenfor en sirkelsektor på gresset (i kule på grus) på innsiden av løpebanen. I kastøvelsene og i lengde og tresteg har alle finaledeltakere tre forsøk, de åtte beste ytterligere tre forsøk. I mangekamp har alle deltakere kun tre forsøk. Lengden måles fra nærmeste nedslagsmerke til innsiden av kasteringen (diskos, slegge, kule), til innsiden av tilløpslisten (spyd), eller til satsplankens fremste kant (satslinjen). Kvinner benytter lettere kastredskaper enn menn. Kastøvelser for gutter og jenter er liten ball og slengball.

Mangekamp

OL/NM-øvelser er tikamp for menn og sjukamp for kvinner. Resultatet i hver deløvelse omregnes til poeng etter gjeldende tabeller, og poengene summeres. Det noteres også norsk rekord i femkamp for menn, mens trekamp (1947–67) og femkamp (1951–80) var tidligere NM-øvelser for kvinner.

Innendørs friidrett

Innendørs friidrett har særlig solide røtter i USA, men er nå utbredt over hele verden. Her benyttes en kortere rundbane, helst 200 m lang, med krappere (radius 11–21 m) og dosserte svinger. Den er delt i 4–6 individuelle baner, som er 90–110 cm brede. 50 og 60 m sprint og hekkeløp løpes rett frem med baneantall og -bredde som i utendørs friidrett. Mesterskapsdistanser er 60 m, 400 m, 800 m, 1500 m, 3000 m, 4×200 m (NM), 4×400 m (VM) og 60 m hekk, høyde, stav, tresteg og lengde, kulestøt og sjukamp (kvinner femkamp). Rekorder noteres også på 50 m, 200 m, 1000 m, 1 mile, 5000 m, 4×800 m og 50 m hekk.

Historikk

Det var øvelser i løp, hopp og kast som dannet grunnlaget for de antikke olympiske leker, bl.a. gjennom femkamp, som omfattet sprintløp, lengdehopp, diskoskast og spydkast, foruten bryting. Moderne friidrett fikk sin utforming i Storbritannia og USA fra midten av 1800-tallet, i Storbritannia særlig ved universiteter som Oxford og Cambridge, i USA også som profesjonelle konkurranser i løp. Etter at friidrett ble en hovedidrett ved de første moderne olympiske leker i 1896, utviklet den seg raskt til å bli en populær sport i mange land. Det internasjonale friidrettsforbundet ble stiftet i 1912 av 17 nasjoner, som International Amateur Athletic Federation (IAAF). Profesjonell friidrett ble også forsøkt organisert både i 1930- og 1960-årene uten særlig suksess, men fra 1980-årene utviklet IAAF seg mer og mer i profesjonell retning. I 1997 innførte forbundet premiepenger, og i 2001 skiftet det navn til International Association of Athletics Federations, fremdeles forkortet IAAF.

IAAF har fra 1993 hovedkvarter i Monte Carlo i Monaco etter opprinnelig å ha holdt til i Sverige og deretter i London. Forbundet har (per 2009) 213 medlemsland og er en av verdens største organisasjoner uansett kategori. Presidenter: Johannes Sigfrid Edström, Sverige (1912–46), Lord Burghley, Storbritannia (1946–76), Adriaan Paulen, Nederland (1976–81), Primo Nebiolo, Italia (1981–99) og Lamine Diack, Senegal (fra 1999). Kvinnene hadde i perioden 1921–36 sitt eget forbund, før også kvinnelig friidrett ble lagt inn under IAAF. Fra 1928 har kvinnene deltatt i de olympiske leker, første gang bare på 100 m, 800 m, 4×100 m, høyde og diskos.

I Norge ble det allerede i 1867 arrangert et friidrettsstevne i Trondheim, i 1880-årene begynte konkurranser i landeveisløp. Den eldste eksisterende norske friidrettsklubb ble stiftet i 1890 (IK Tjalve, Oslo), mens Norges Fri-idrettsforbund (NFIF) ble dannet i 1896. Samme år ble norgesmesterskap for menn innført, for kvinner i 1947. I 1930-årene og frem til 1945 hørte også orientering organisasjonsmessig til friidretten. NFIF har ca. 55 000 medlemmer (per 2009).

Internasjonale mesterskap

Europamesterskap på bane er arrangert hvert fjerde år siden 1934 for menn og 1938 for kvinner. Verdensmesterskap (begge kjønn) ble første gang holdt i 1983, deretter i 1987 og 1991 og så annethvert år. Også VM for juniorer annethvert år fra 1986. Innendørs er det offisielt EM fra 1970 og offisielt VM fra 1987, nå vekselvis hvert år. Som lagmesterskap arrangeres fra 1965 europacup for landslag, inndelt i flere grupper etter kvalitet, og fra 1977 verdenscup for de beste landslagene pluss lag fra hver verdensdel. Også europacup i mangekamp for landslag. Fra og med 1985 holdes såkalte Grand Prix-stevner (bl.a. på Bislett) i utvalgte øvelser, med kåring av individuelle øvelsesvinnere sammenlagt for alle stevnene, samt totalvinner for hvert kjønn. Fra 1998 ble noen av Grand Prix-stevnene (blant annet Bislett) med høyere premiepenger enn vanlig kalt GOLDEN LEAGUE . Golden League-stevnene ble fra 2010 erstattet av Diamond League, som per 2012 omfatter 14 stevner i Europa, USA og Asia.

I landeveisløp arrangerer IAAF VM i halvmaraton for begge kjønn fra 1992. En forløper var VM i gateløp for kvinner fra 1983 (10 km, senere 15 km). EM, VM og OL i maraton er lagt inn i banemesterskapene. Fra 1992 også VM i landeveisstafett over maratondistansen fordelt på 5–6 etapper. I terrengløp offisielt årlig VM i kort og lang løype fra 1973, individuelt og for lag. Internasjonalt er også kappgang (se gangsport) lagt inn under IAAF, og i internasjonale friidrettsmesterskap arrangeres øvelsene 20 og 50 km for menn og 20 km for kvinner. Fra 2009 er også norsk kappgang organisert innen friidrett.

Anbefalte lenker

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 29.12.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Friidrett

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.